Hvorfor forvandlingen er så vanskelig.

Først av alt må jeg få takke dere så masse for alle fine tilbakemeldingene jeg fikk på forrige innlegg. Det var vanskelig for meg å legge ut bildet, spesielt «etterbildet». Jeg skjuler veldig ofte kroppen min, til og med for meg selv, fordi jeg har så vanskelig for å akseptere den, derfor er det ekstra vanskelig å skulle «blottlegge» kroppen for alle dere, her på bloggen. Jeg setter veldig stor pris på alle de fine ordene dere la igjen, og tro det eller ei, jeg klarte å ta til meg komplimentene sånn de var ment. Fornuften var fremme, jeg klarte la være å tenke at ord som «friskere», «sunnere», «bedre» osv betyr «feitere», som mange av oss som sliter med en spiseforstyrrelse ofte legger i disse i ordene. «Så frisk og godt du ser ut» = «Så feit du har blitt». En typisk tolkning av en spiseforstyrret. Vekt og kropp er et veldig sårbart område for noen som  sliter med en spiseforstyrrelse, og jeg er intet unntak. Derfor ønsker jeg samtidig som jeg takker dere for tilbakemeldingene, å forklare, og svare litt rundt enkelte av kommentarene jeg fikk.

Før jeg ble innlagt, i alle årene som syk, har jeg aldri vært fornøyd med kroppen min. Jeg ønsket stadig å se tallet på vekten krype nedover. Jeg hadde ikke et spesielt tall jeg jaget etter, jeg ville bare ned, ned, ned. Aldri fornøyd, uansett. Da jeg ble innlagt var jeg sånn ca. 1 kg, på min egen vekt, fra det laveste jeg har vært på. Før-bildet i forrige innlegg viser meg på det tynneste. Jeg har aldri vært sykelig tynn, jeg har aldri vært sykelig undervektig. Jeg har aldri vært undervektig i forhold til BMI. Jeg har ligget akkurat på grensen. Eller, jo forresten, i noen dager lå jeg like under. Da jeg kom til Modum, og ble veid der, så viste den vekten ca. 2 kg mer enn min egen. Der regner de utifra en BMI på 20. Jeg var like i underkant av den. Mange andre steder, kanskje t.o.m. de fleste steder, regner de utifra en BMI på 18.5. Så hvis man skal ta utgangspunkt i at det skal regnes fra en BMI på 18.5, så har jeg vært normalvektig så og si i alle disse årene. Men siden de på Modum bruker 20 som utgangspunkt, så var jeg like under. Kun noen få kilo unna BMI 20. Jeg mislikte kroppen min sterkt, og derfor fikk jeg en kraftig slag i magen ved første veiing. Jeg ble skrevet inn onsdag 5. oktober, mandagen etter hadde jeg første veiingen. Vekten hadde gått opp 6.5 kg. Det er omtrent 1 kg pr dag. De prøvde roe meg ned og forsikre meg om at det kun måtte være vann. Vann eller ei, det var fortsatt 6 kg ekstra på kroppen min, 6 ekstra kilo jeg måtte drasse på.

Hver mandag (foruten en) så gikk jeg opp i vekt. Uavhenging om jeg hadde mensen eller ei. Jeg gikk ikke ned igjen ved neste veiing, selv om jeg hadde mensen uka før. Hver 100 gr jeg gikk opp var en nedtur. Jeg ble mer og mer fortvilt ved hver veiing. Jeg følte meg verre og verre for hver mandag som gikk. Det sved. Jeg raste, grein, gikk turer, bannet og forbannet hele systemet. Jeg forbannet kostlista, jeg stolte aldri på den. Jeg stolt ikke på at den var bra for meg, at den skulle stabilisere vekta, for den gjorde jo aldri det. Det var vondt å være i en kropp jeg i utgangspunktet ikke likte, og være i den mens denne endringen pågikk. Jeg merket på klærne, allerede innen en uke var gått, at kroppen hadde est ut. Jeg klarte ikke gå med enkelte av klærne jeg hadde tatt med meg. Jeg måtte kjøpe meg nye. Jeg skjulte kroppen, gikk i store klær. Jeg så at lårene, hoftene og magen sepsielt, hadde økt i omkrets. Jeg så kroppen, og gråt. Jeg kjente på kroppen min, og gråt. Jeg ble veid, så tallet, og gråt. Det var en lang, vond og smertefull prosess å gå gjennom.

Mange av dere sier at dere ikke ser forskjell på før- og etterbildet. Se på lårene, så ser dere forskjellen. Noen sier at jeg de ser en forskjell, men at den er liten. For meg er den veldig stor. Noen sier at jeg fortsatt er tynn, lita. Min opplevelse er det helt motsatte. Og jeg kan kun sammenligne meg med meg selv. Du må kun sammenligne deg med deg selv. Jeg vil alltid være større enn noen, og mindre enn andre. Samme gjelder for deg. Om jeg er mindre for deg, og du synes at min kropp er fin, perfekt, bra o.l., så ser fortsatt jeg min kropp på en annen måte enn du gjør, for jeg er i kroppen min, og har vært i kroppen min gjennom endringene. Og for meg var det smertefullt, selv om enkelte av dere kanskje ikke synes at vektoppgangen min har vært stor. At kanskje noen av dere har gått opp enda mer enn hva jeg har gjort. Jeg har aldri gått opp så mye på så kort tid. Jeg sliter med min spiseforstyrrelse, kiloene var smertefulle å gå opp. Det var min opplevelse, av min endring. Mine følelser. Jeg sammenlignet meg med min kropp, før innleggelsen. Følelsene mine er ikke feil. De kom, de var der, de opplevdes. De er der ennå. Noen av dere sier at jeg godt hadde kunne gått opp enda mer. Igjen, ikke sammenlign meg med deg, eller noen andres kropp. For meg var 13 kg mye. For hver kilo jeg gikk opp, jo mer forsterket spiseforstyrrelsen seg. Jeg holdt ut og holdt ut, stod i det, sleit ræva av meg, gråt mine bitre tårer. Hadde jeg gått enda mer opp, ville spiseforstyrrelsen slått enda hardere. For meg var 13 kg mer enn nok. Fallhøyden hadde vært enda større om jeg hadde gått opp enda mer. Tilbakefall hadde vært en enda større risiko ved enda større vektoppgang.

Men altså, jeg har klart å ta til meg komplimentene dere ga meg, og det gleder meg at noen av dere finner det motiverende å se at det ikke er så stor forskjell, som noen av dere sier. Jeg er takknemlig for alle ordene dere legger igjen, jeg smilte. You made my day. Jeg ville bare samtidig her forklare hvordan det oppleves av meg, hva disse kiloene, disse endringene, har gjort med meg. Og hvorfor det er så vanskelig å akseptere dem. Helt til slutt vil jeg dele noen ord som flere av behandlerne på Modum sa til meg en god del ganger, bare sånn for at dere som ikke sliter med en spiseforstyrrelse kanskje også kan lære en ny liten ting her. «Det aller siste som slipper ved en spiseforstyrrelse, er kroppsaksepten. Den vil sitte i lenge, derfor vil det ta tid før man kan klare å akseptere seg selv sånn man har blitt ved tilfriskning»

Enda en gang, tusen takk for alle fine tilbakemeldinger. Dere er fantastiske lesere.

 

Advertisements

24 thoughts on “Hvorfor forvandlingen er så vanskelig.

  1. Jeg var usikker på om jeg skulle kommentere det forrige innlegget ditt i det hele tatt, nettopp fordi jeg var redd for at du skulle tolke deg jeg skrev som «du har blitt feit». Men så tenkte jeg, at selv om spiseforstyrrelsen din sikkert trodde det var det jeg mente, så ville Laila skjønne at det ikke var det – selv om du ikke så det som jeg så.

  2. Tusen takk for at du forklarer dette. Jeg tror det viktigeste er som du sier å forholde seg til hvordan EN SELV oppfatter og føler det. Selv om det bare er velmenende fra andre når de sier at en ser bra og frisk ut (og man innerst inne vet dette) så er det vanskelig å ta til seg. Det at du klarer å ta til deg disse tilbakemeldingene som de er ment (positivt) viser egentlig bare hvor LANGT du er kommet.

    Stå på Laila, du er en vakker inspirator både for meg og mange andre ❤
    Klemmen

  3. Jeg forstår deg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, av frykt for å ordlegge meg feil. Jeg forstår at vektoppgangen føles helt jævlig. Jeg forstår at det ikke føles bedre å høre om andres vektoppgang. For du ser og føler og kjenner og lever i din kropp hvert minutt, hvert sekund likevel, og det hjelper ikke en dritt hva andre opplever.
    Jeg kan si til deg at har vært, og er, på samme sted som deg nå, men likevel er jeg ikke deg. Vi tenker likt, men samtidig helt frskjellig. Det hjelper meg bøttevis å lese om din kamp, fordi du setter ord på ting og følelser og hjelper meg til å mange ganger forstå vhordan jeg selv har det. Jeg sliter med å finne ordene selv.
    Det som jeg vet sikkert er, at jeg følte meg fortsatt feit for ti og femten kilo siden. Jeg ville fortsatt ned ned ned. Spisefortyrrelsen blir ikke fornøyd før du er i graven. Og jeg prøver å tenke på det behandlerern min sier, blant mannge andre ting selvsagt, At det er til syvende og sist ikke kroppen og kiloene det handler om. Og du som person blir ikke dårliger i en sunn frisk kropp enn i en syk spisefortyrret feilernært kropp.
    Hold ut. Du kan klare det. Klem ❤

  4. Skjønner godt at vektoppgangen er kjempe vanskelig. Ser jeg en forandring på bildene….ja….men som du sier så har du trenet en del styrke de siste månedene, i tillegg til at du nå endelig har spist nok til at kroppen har kunnet bygge muskler, så noen av kiloene er nok ren muskelmasse ville jeg tro. Du er uansett fantastisk, og som det sies over her, en vakker inspirator for mange…. :o)

  5. Jeg var redd for at du skulle tenke, det du heldigvis klarte å la være å tenke… Så jeg er veldig glad for at du klarte å legge de tankene vekk, og at du klarte å ta komplimentene til deg.
    Bare så det er sagt, så forstår jeg deg veldig godt. Jeg sa det til kjæresten min i går, med gråten i halsen… For jeg får virkelig vondt av deg ❤ Jeg kjenner følelsen av å mistrives i egen kropp, jeg kjenner følelsen av å ville ned… bare… ned… Og jeg opplever også å bli omtalt som lita, men føler meg selv som en elefant. Jeg eier ikke kroppsaksept. Jeg klarer ikke å forestille meg en gang hvordan jeg ville håndtert å gå opp 13 kg, for som du sier, det handler om hvor mye man veide før, hvordan man opplevde seg selv før (da man heller ikke var fornøyd). Det handler om forandringen for deg, og den er 13 kg, og for deg veldig synlig. Jeg er lei meg, hvis kommentaren om at du fremdeles er lita var vanskelig å få… Men det er hva mine øyne ser, hva mine tanker tenker når jeg ser bildene. Og jeg sammenligner ikke med noen andre enn ditt før-bilde… Jeg aner ikke hva du veide før, og jeg aner ikke hva du veier nå. Til slutt – jeg synes du er sterk, som står i dette… Som står i forandringen… Holder ut, som best du kan ❤ Og følelsene dine er langt i fra feil, Laila – de er dine ❤ Men jeg håper det ikke tar mange årene før du ser det vi ser… Hvor fin du er 🙂
    *god klem*

    • Ikke beklag, jeg tolket ikke kommentaren din sånn i det hele tatt 🙂 Jeg ville bare fortelle hvordan JEG opplever MEG SELV. Sp dont worry little one 🙂 Takk ❤

  6. Enig med det du skriver her. Ellers hadde det jo ikke vært «lett», da hadde man jo ikke vært syk og slitt med dette? Det er jo tankenes (onde) kraft!
    Når man kan få seg til å tro at man går opp 15 kilo over en natt!
    Men det er fint at du kan ta til deg noen av ordene, og fundere litt over det alle sier til deg.
    Dessuten, ultratøft at du la ut!!
    🙂

  7. Gang på gang i innleggene dine ser jeg » friskheten» i hva du skriver. Jeg tror oppriktig du er en av de som kommer til å klare seg bra her i livet.
    Jeg står på sidelinjen og heier på deg 🙂

  8. Kjente mæ igjen med det med klær å føle/tenke at man den passer/e ekklere uken etter!! Men magen/kroppen e jo ikke vant med normal mengde mat så den går jo opp mest sikkert pga sparebluss hvis du skjønner!?!

    Fikk beskjed 13 Desember at æ måtte normalisere mat inntaket til det mer normale! Begynte Torsdag 15 Desember! Å føle/tenker/ser at kroppen e blitt mye større! Føles sånn i hvertfall!
    Måtte ikke opp i vekt, men måtte bare få normalisert mat inntaket.

    Æ vet ikke kordan det e å slite med Bulimi!! Håper det blir bedre snart for dæ!! Har lest bloggen din mange ganger. Vet ikke kor lenge. Men du e ganske flink til å sette ord på ting! Å ta opp/stille spørsmål som Hvorfor forvandling er så vanskelig! Hvis du skjønner ka æ mene!

    Du e kul! Bare stå på å ikke gi opp!!

  9. Hei,
    jeg begynte på RASP 15. desember og jobber meg stadig opp i vekt. Jeg vil ikke dele BMI eller kg, men jeg fikk beskjed om at jeg hadde 4-6 mnd igjen å leve.. Og hvor vanskelig det enn er: vær glad og takknemlig for at du ikke gikk mer ned. Det følger så mange rare fysiske påkjenninger med, som jeg ikke var i stand til å takle.

    (takk for bloggen din).

  10. Takk for tibakemelding til forrige innlegg, og at du utdyper i dette innlegget. Du utgjør en positiv forskjell for veldig mange ved at du deler kunnskap,erfaring og følelser med oss som leser. Godt å kunne gi litt tilbake 🙂 Men som du skriver,veldig viktig å huske at dine opplevelser er dine,og uansett hvor mye man kjenner seg igjen,vil det aldri være helt likt.

    Kan bare prøve å forestille meg hvordan 13 kg opp på kort tid må være. Nå har jeg BMI 20,men holder den med å være restriktiv,og det blir nok litt for lite mat. Så om jeg hadde kommet til Modum er det godt mulig jeg hadde gått opp en del. Tror jeg hadde blitt mannevond og det hadde blitt mye følelsesutbrudd.

    Bare et lite kompliment til slutt : det jeg ser mest forskjell på de to bildene,er ansiktsuttrykket (mer liv,litt «sinnataggen»,he he. positivt ment ;-)) og så ser det ut som du har fått bigger boobs 😉 Pupper er bra! Og jeg er ikke lesbisk.

    • Jeg skal love deg, jeg ble mannevond bare jeg gikk opp 200 gr på vekta..haha. Jo takk du, merker at det er mer fart i brystpartiet ja, også en helt vanlig bivirkning av vektoppgang…men jeg skal jeg ikke klage på akkurat den biten..;)

  11. Du er utrolig sterk. Du viser at ting kan bli bedre, det finnes håp, og det er så utrolig tøft av deg! Og ja, jeg skjønner godt at det IKKE er lett 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s