Jeg kan jo forestille meg?

Jeg kjøpte meg ei bok som jeg hadde å lese på vei hjem i går. (Engler over Georgia, R.J.Ellory)I den boken dukket stadig opp noen kloke ord. Det er roman, en thriller, ikke noen selvhjelpsbok, ikke noen «gjør livet bedre» bok. Bare en thriller. Jeg fanget likevel opp et lite avsnitt der, sagt av en klok lærer i boka. Den ene eleven har skrevet en fortelling som hun leser for klassen. Hun ber dem lukke øynene og lytte til historien. Deretter spurte om hvor mange av dem som hadde greid å se for seg hendelsene i historien. Flere av dem gjorde det. Og hun sa : «Bra. Riktig bra. Det kalles å forestille seg noe. Og det å forestille seg noe er en viktig og nødvendig evne her i verden. Alle store oppfinnelser har skjedd fordi folk har greid å forestille seg ting. Dere må pleie og dyrke forestillingsevnen deres. Dere må la hodet fylles av bilder av de tingene dere tenker på, og beskrive dem for dere selv. Dere må late som.» Det traff meg litt, og det fikk meg til å reflektere litt. Kan jeg forestille meg hvordan livet mitt kan bli, hvordan jeg vil at det skal se ut? Skal jeg late som at jeg er på vei til å forme livet mitt sånn jeg vil ha det? Vil de tankene, de forestillingene oppfylles om jeg forestiller meg de nok? Kan det være en drasnor, en ledetrå?

Kan jeg få det bedre om jeg forestiller meg at jeg har det bra? At ting faller på plass, og at alt vil ordne seg? Om jeg later som, forestiller meg det hardt nok? Kan det være så enkelt? Vil det være en slags motivasjon? En gulrot? Det er hvertfall en fin tanke, noe å reflektere rundt. Det har hvertfall satt seg i meg, satt i gang tankekverna litt. Jeg vet hvertfall at forestillinger kan være med på å lette litt på et tungt sinn, flytte tystre tanker litt vekk, flytte fokus. Når jeg har det tungt og vanskelig, så kan jeg rett og slett bare legge meg ned, lukke øynene, lytte til musikk, og forestille meg at jeg er en annen plass, flytter meg selv tilbake til fine minner. Det flytter fokuset mitt over på noe som ga meg noe fint. Noe jeg kan smile av, le av, gjenne glede ved, kjenne ro av. Vi alle har evnen til å forestille oss noe. De fleste kjenner vel også til uttrykket «Jeg kan levende forestille meg..» Men vet man ikke at man faktisk kan ta ibruk den evnen, så kan vi selvsagt ikke bruke den evnen heller. Det man ikke har fokus på, som man ikke tenker over, kan man heller ikke bruke.

Jeg liker sånne påminnelser, metaforer, ord og uttrykk. Selv om jeg vet mye av det, selv om jeg har hørt det mange ganger før, så hjelper det å lese det om igjen, høre det på nytt. Det frisker opp, setter i gang tankevirksomheten. Tenk på alle muligheter som faktisk ligger og flyter rundt omkring oss, noen ganger kun i få ord. Det skal ikke så mye til før det setter i gang store kjedereaksjoner i oss. Noen ganger kan ord være mer enn nok, så lenge det setter i gang noe.  Så forestill deg hvordan du kan gjøre sinnet lettere, tankene lysere, hvordan du ønsker hverdagen, livet. Mange ganger kan det være nok bare å forestille seg. Og kanskje vil det å kunne forestille seg hjelpe. Kanskje det vil hjelpe meg opp og fram?