Det er vanskelig.

Det føles bare tomt og trist å være hjemme. Dagene har igjen fått en annen vri. Jeg sov lengre enn jeg har gjort de siste månedene, men likevel stod jeg opp tidligere enn jeg vanligvis gjorde før jeg var innlagt på Modum. Været her er som det vanligvis er på vinteren, sludd og regn omhverandre. Sørpete, glatt, vått, trist. I tillegg blåser det selvsagt ganske så bra. Å bevege seg utenfor dør er en risiko, høyrisiko. Kroppen som går i helspenn for å prøve å holde seg stabilt på beina, unngå å havne langflat på isen. Jeg måtte selvsagt ut. Jeg hadde selvsagt et par ærender jeg måtte få unna. Jeg måtte dermed labbe i vei, jeg måtte ned til apoteket for å hente ut mer voltaren, til de fordømte knærne som har begynt å knirke og verke. Siden jeg er rimelig kort i beina, ikke ruver mange centimeterne over bakken, så er selvsagt en del av buksene mine lang i beina. Det igjen betyr at jeg går og tråkker på dem. Når de subber i bakken, og det er søkkvått ute, så suger vannet seg lengre og lengre opp beina på meg. Våt til langt oppå leggene. Dermed ble det til at jeg fikk kjøpt meg en ny treningsbukse, og så pælma jeg den utslitte og ihjæltråkka buksa jeg hadde på meg. Jeg har lenge nå vurdert å melde meg inn på et treningssenter. Det er mange år siden sist jeg var medlem på et. Jeg har trent en god del styrke de 3 månedene jeg har vært på Modum, og jeg har lyst til å vedlikeholde styrketreningen. Jeg vil ha mulighet til spinning og andre gruppetimer. Derfor meldte jeg meg inn i dag. Jeg tok meg en treningsøkt i samme slengen. Nå skal det bygges litt mer muskler på skrotten.

Jeg sliter veldig med å akseptere kroppen min, jeg sliter med å tenke på at jeg skal være sånn. Jeg aksepterer det rett og slett ikke. Spiseforstyrrelsen aksepterer det ikke. Skal jeg klare å forholde meg til mat og kropp, så må jeg kunne bruke kroppen. Jeg må trene. Jeg vil være fornøyd, hvis ikke så vil det bli ekstra vanskelig for meg å holde ut. Jeg har ikke vært hjemme i et døgn engang ennå, og jeg sliter allerede. Det er tungt å plutselig sitte her helt alene igjen. Ingen å sitte og prate om alt og ingenting med, ingen å sløve i sofaen sammen med. Hærregud som jeg savner gjengen. Jeg tar meg selv i å tenke at om jeg hadde vært på Modum nå, så hadde vi ville ha sittet i den eller den gruppetimen, spist et av måltidene, hatt ettermøte etter maten osv. Jeg må nesten bare slå de tankene vekk, for savnet blir bare større av det. Men jeg har jo likevel alle de fine minnene, de drar jeg fram og smiler over.

Jeg gjorde en «avtale» med en av de som jobber på Modum, før jeg dro.En av kvledspersonalet. En jeg har pratet en del med, som jeg har vært med på rånetur, som jeg har hatt samtaler med inne på vaktrommet, og inne på rommet mitt, jeg på badet, han foran.  Han som pyntet doskåla mi med ei julestjerne, fordi han mente at dass’n passet bedre som bord for planten, framfor at jeg hang med hodet opp. Innlegget kan du lese her. Han gjorde jeg en avtale med. Eller, han gjorde vel en avtale for meg. Bare sånn for å klare å unngå oppkast mest mulig, så skal jeg forestille meg et bilde av han på innsiden av dasslokket. Kanskje til og med oppå. Skjønt vi kom vel fram til at jeg kunne ha bildet flere plasser i leiligheten.  Nå har jeg riktignok ikke et bilde av han, men jeg burde jo ordne med et eller annet, som minner om han så klart. Ulempen er jo at når jeg slenger ned lokket, og trekker ned, så vil det kanskje bli litt fuktig..men men. Han snakket noe om en sammeleggbar julestjerne, men han har ganske mange fine ideer i hodet sitt. Strengt tatt burde jeg bare ha kidnappa med meg hele mannen. Så kunne jeg heller bare ha pælmet han avgårde når jeg var lei av han. Men her sitter jeg, og der sitter han. Og jeg må nok vente helt til april før jeg får sett snurten av han igjen. Det gjelder riktignok for alle behandlerne der.

Det er rart å gå fra hvertfall 3 timer med behandling i uken, til ingenting, fram til 18.januar. 1 uke uten  noe. Jeg innbiller meg at det skal gå strålende, helt fint, no problem. Dag en er ikke over, og jeg sliter allerede. Mhm, det skal gå så bra så. Jatta. Men uten hjelp får jeg heller ikke muligheten til å gå på trynet. For læringa ligger i å gå på trynet, og finne ut om jeg klarer å reise meg igjen, også uten hjelp.

 

Advertisements

15 thoughts on “Det er vanskelig.

  1. Å, jeg husker han og julestjerna på doen. Jeg syntes det var så fint… Han høres fin ut…
    Ellers vil jeg bare legge igjen en klem… Hang in there ❤

  2. Høres likt iæut værmessig ja, slitsomt!
    Åh dette er jeg redd for også, det å gå fra «trygge hender» til å stå på egne ben..
    Men du er sterk Laila, du aner ikke hvor mye innleggene dine her betyr for meg..

    • Jeg føler meg ikke sterk, og jeg er redd for å være sterk, på en måte, det hører forpliktelser og forventninger med til det å være sterk..jeg kan jo ikke med hånden på hjertet si at jeg klarer å leve opp til det. Men joda, takk ❤

  3. Jeg er veldig stolt av å høre at du har vært litt aktiv den første dagen hjemme. Tror det er viktig slik at du ikke blir sittende for mye å tenke den første tiden.. Tenker på deg og håper virkelig at dette går veien Laila!!

    Svar: Min behandler sa akkurat det samme til meg; at det kan være greit med en ny person. Så jeg velger å tro at det faktisk kan bidra til at jeg kanskje får nye impulser samt at jeg får andre tips, råd og slikt.

    Tror det er greit for oss begge to å fokusere positivt på en ny behandler. Og jeg skal heller ikke «ta med meg» så mye av de metodene min tidligere behandler brukte, men heller være åpen for hvordan den nye praktiserer (om du skjønner).

    Og så må vi bare ha i bakhodet at det vil ta litt tid før vi vender oss til den nye behandleren.

    Kjemien er absolutt viktig, så krysser fingrer og tær for oss begge to!! LYKKE TIL

    Klem ♥

    • Jeg har heldigvis ikke problemer med å prate, fortelle historien min, og jeg har så langt (bank i bordet) ikke hatt dårlig kjemi med noen behandlere jeg har hatt. Så det må jo bare bli bra 🙂 ❤

  4. Det er både stusselig og trist å tre ut av en slik situasjon på flere måter. Man kjenner både på utrygghet og savn, samt det sosiale. Og det er ingen tvil om at den sosiale biten er en nøkkelbit fordi det ligger så mye akkurat der.

    Jeg hadde oxo en sånn person fra personalet den første gangen jeg var innlagt (på psyk.langtidspost) som møtte meg på en veldig god måte. Han gjorde oppholdet mye mye lettere for meg og jeg savnet meg selvsagt nesten syk på han da jeg ble utskrevet derfra (jeg har utrolig lett for å knytte meg til andre mennesker)
    Det å komme hjem byr nok på endel utfordinger, men du kommer til å finne lingsen etterhvert 🙂 Det er jeg sikker på. ❤

    • Ikke sant, man blir fort knyttet, og det blir man kanskje ekstra i behandling. Tenk om man bare kunne hatt disse personen der til stede så lenge man hadde trengt det? Men sånn er det ikke i livet, dessverre. Takk ❤

  5. julestjerne ❤ Håper dagene blir lettere for deg fremover Laila, tenk på alt du egentlig kunne ha brukt tiden på hadde det ikke vært for spiseforstyrrelsen! mange gode tanker til deg, du klarer dette ❤

  6. Jeg forstår godt at det føles ganske forferdelig å plutselig være «helt alene»(noe du IKKE er må du ikke glemme, men jeg forstår følelsen) igjen, iallefall etter du har vært et sånt godt sted som jeg har fått inntrykket av at Modum er fra det du har skrevet.

    Han virker som verdens koseligste, og du er veldig heldig som har fått bli kjent med et sånt menneske. Han er jo på en måte med deg da vet du, når du tenker på ham. Og når han har gitt deg noe sånt å tenke på når du nærmer deg doskåla av andre grunner enn de nødvendige 😛

    Stor klem ❤ Jeg har fortsatt tro på deg skal du vite

    • Ja, det er veldig rart å være alene igjen, selv om jeg også var alene før jeg dro inn dit. Man knytter bånd, og lever tett oppi andre mennesker over så lang tid. Men håper at hverdagen hjemme får litt å by på igjen etterhvert. Takk ❤

  7. Det er ikke rart det er vanskelig, det er litt av en overgang å gå fra innleggelse til å skulle være hjemme.. Likte veldig godt avtalen du hadde gjort da! hehe.. sånne mennesker er gode, godt å ha med seg det de gir en videre.
    Sender gode klemmer ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s