Følelseskaos

Det er mye følelser for tiden, mange tunge, vonde og triste følelser som har blitt forsterket. I dag har jeg så langt hatt en veldig tung dag igjen. Jeg har blitt påvirket, eller påminnet tanker og følelser, jeg har prøvd å blitt hørt, uten at jeg tror at den jeg snakker med egentlig hører det jeg sier. (Nå snakker jeg ikke her om noen av de andre i gruppa mi, bare så det er sagt) men en aldri så liten samtale jeg hadde tidligere i dag. Jeg har blitt trist, irritert og frustrert. Jeg prøver å formidle en håpløshet jeg føler på, en her og nå følelse. Jeg vil ikke akkurat kalle det for katastrofetanker, men jeg tror nok kanskje at håpløshet er det mest beskrivende ordet. Eller kanskje rådvill. Jeg gruer meg til utskrivelsen, fordi spiseforstyrrelsen fortsatt har et så sterkt grep, fordi jeg føler meg veldig syk ennå. Jeg er redd for hvordan det vil bli å komme hjem, hvor jeg ikke har den tryggheten jeg har her. Det kan selvsagt gå mye bedre enn jeg tror nå, men jeg sitter likevel med de følelsene jeg gjør. Det er sånn det føles akkurat nå. Her inne er det lettere å være stabil sånn matmessig, hjemme blir det mye, veldig mye vanskeligere. Tankene og følelsene er sterke her, men de vil bli enda sterkere hjemme. Alt som ligger foran meg nå er så usikkert. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med en del, hvordan jeg skal løse enkelte ting. Jeg har noen hindringer som gjør at en del av det jeg ønsker kan tre i kraft. Og det kan ikke løses herifra. Jeg må vente til jeg kommer hjem. Ikke vet jeg hvordan det vil bli med behandling framover heller, for jeg skal jo få ny behandler, og jeg vet ikke når, eller hvor mye kapasitet de har for å gi meg en god oppfølging. Alt er så usikkert, og det lager enda mer kaos oppi hodet mitt. Jeg tenker, grubler og reflekterer mye nå. Prøver å se om jeg finner riktige løsninger som passer for meg og mitt løp.

I morgen og på fredag skal vi ha timer om målsetting for tiden vi skal ha hjemme, fram til innleggelsen i slutten av april. Jeg synes det på noen punkter er vanskelig å sette opp noen mål, fordi visse ting er så uklare nå. Jeg må liksom avvente og se hva som skjer. Jeg ser litt håpløst på kostlista når jeg kommer hjem. Jeg, i forhold til andre i gruppa mi, har kun opplevd at den kostlista jeg nå ligger på har gitt meg vektoppgang, ikke noen stabilisering. Jo mer jeg går opp i vekt, jo vanskeligere har jeg for å få til en kroppsaksept. Jeg har nå kommet over vektgrensen som var skrekken for meg, og jo mer den øker, jo verre vil det bli. Nå vil det bare bli enda vanskeligere. Derfor er spiseforstyrrelsen blitt enda mer forsterket. Dette her føles så jævlig vanskelig akkurat nå. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det hjemme. Jeg høres kanskje veldig negativ ut nå, men det er sånn det er for  meg nå. Jeg ønsker ikke å utdype hvorfor visse ting vil bli ekstra vanskelig når jeg kommer hjem, hvorfor det vil bli vanskelig å holde hjulene i gang på en måte. Det hjelper heller ikke at ambivalensen river og sliter i meg. En dag er jeg opp, neste dag ned. En dag har jeg troen på løsning, neste ikke. En dag gir jeg faen og tenker at alt vil ordne seg etterhvert, neste dag er jeg bare bekymret. Jeg håper selvsagt på at ting ordner seg, og det vil det mest sannsynlig gjøre, men akkurat nå, her og nå, så har jeg en dag hvor jeg stort sett bare ser bekymringer. Jeg håper at morgendagen vil bli mindre bekymringsfull enn i dag.

Det er helt sikkert veldig vanskelig for mange å skjønne hvor problematisk det faktisk er å ha en spiseforstyrrelse, med alle de urasjonelle tankene som følger med, alle de skrudde tankene som føles så veldig sterke og realistiske for oss som sliter med denne problematikken. Det gjør det nok heller ikke enklere at alle opplever en spiseforstyrrelse ulikt. Det noen synes fungerer helt fint, kan være veldig vanskelig for en annen. At noen bruker mestringsstrategier andre igjen ikke bruker. At noe funker for noen, men ikke for andre. Å slite med mat, kropp og vekt er innviklet å forstå, og jeg har full forståelse for at det kan være vanskelig å sette seg inn i, for det er utrolig vanskelig for meg som er syk å klare å sette de riktige ordene på det mange ganger også. Det er ikke alltid like enkelt å skulle forklare hvorfor jeg tenker slik eller sånn, når det er så veldig lett og naturlig for den som ikke sliter på denne måten. Mange tror at det bare er å spise, bare la være å tenke sånn eller slik, bare å la være å kaste opp/sulte seg, bare la være å trene for mye osv. For oss er det ikke bare bare, hadde det vært så enkelt så hadde vi ikke slitt som vi gjør, hadde det vært så enkelt, så hadde vi ikke vært så syke. Da hadde vi ikke ville vært syke så lenge. Da hadde vi klart å bli frisk på kort tid. Spiseforstyrrelsen sitter hardt spikret fast for mange av oss, og fordi vi har vært syke så lenge, så går også mye av det vi gjør på automatikk. Det er innlært, det er også blitt vaner å gjøre det vi gjør, selv om det i utgangspunktet ikke er naturlige ting å gjøre. Det er komplekst og vanskelig, uforståelig. Og fordi tankegangen har blitt så forgiftet over så mange år som det er for mange av oss, så kreves det en stor og lang jobb å klare å endre på disse tingene. Det er ikke gjort i en håndvending. Hadde det bare vært så enkelt.

Jeg skulle ønske det var så enkelt. Jeg krysser bare fingrene for at jeg får en god oppfølging når jeg skrives ut herifra, for det er virkelig en nødvendighet for å komme seg opp og fram, komme nærmere friheten. Jeg må gå skrittene, men jeg trenger at noen går dem sammen med meg, er der og støtter meg når det blir vanskelig å gå i det ujevne terrenget jeg har foran meg. Når tåken legger seg som et slør foran meg, og jeg ikke ser hvor veien går videre.