Julas to verste spisedager er snart over.

Jula, kanskje en spiseforstyrrets verste tid. Mat i alle skap, ribbe, pinnekjøtt, riskrem, is, kaker, godis. Julemiddager, juleselskap. Det er en anorektiskers skrekk og en bulimikers fest, men likevel grufulle og vanskelige dager.  Julaften og 1.juledag er de to desidert verste dagene i hele året for min del. Gjennom 16 år har spesielt disse to dagene gått med til å overspise og kaste opp, utrolig slitsomt, utrolig vanskelig å la være. Å begrense seg til kun å spise litt er bulimikerens store utfordring, i forhold til anorektikeren som kanskje ikke unner seg noe særlig i det hele tatt. Jeg har både gruet meg og gledet meg til jul hvert eneste år. Jeg liker julen med roen, stemningen, tradisjonene, men gruet meg for maten. Selv om maten har kommet opp igjen like fort som den gikk ned, så er det aldri kjekt å spise så mye når man er sammen med andre, og spesielt ikke når de man er sammen med i tillegg vet om problematikken, at de vet at rett etter at maten er spist og svelget, så skal den opp og ut igjen. I år har jeg gruet meg ekstra, nettopp fordi jeg er i behandlingen ennå, fordi oppholdet på Modum ennå ikke er ferdig, fordi jeg fortsatt sitter med en kostliste, fordi jeg fortsatt har en veiing å komme tilbake til. Målsettingen min for jula var rett og slett å komme meg gjennom den, og overleve med maten. Vi har ikke noen fast måltidsrytme her i jula, ikke 4 måltider pr dag. Vi spiser frokost og middag på julaften, 1 juledag er det koldtbord fra kl. 12 og utover så lenge besøket er her. Resten av disse to dagene går man egentlig bare å småspiser det man har lyst på, litt her og litt der. 1. juledag går man rundt og her full og uggen i magen hele dagen, av en salig blanding av julebrød, feite pålegg, julekaker, frukt og godis. Jeg tør ikke tenke på hvordan innholdet i magesekken ligger og velter seg. Jeg kjenner det. Jeg vil ikke kjenne det. Disse to dagene har jeg redusert antall måltider, fordi jeg har erstattet noen måltider med julekaker og godis. Både i går og i dag har jeg latt meg selv skli ut, unnet meg det jeg har hatt lyst på. Samvittigheten er ikke god, det må jeg si, og resten av jula vil jeg nok være veldig forsiktig. Jeg ønsker ikke at hele jula skal være et spisegilde sånn som det har vært årene før. Sånn kalorimessig så har jeg vel inntatt nok for hele uka, det føles hvertfall sånn. Jeg ønsker virkelig ikke å stappe innpå så mye av vekten skyter skyhøyt i været. Spiseforstyrrelsen er alt annet enn fornøyd.

Men jeg har greid meg gjennom de to verste dagene jeg vet om når det kommer til mat. Jeg har spist pinnekjøtt, riskrem, julekaker og godis. Jeg har spist julebrød, sylte og hjemmelagede karbonader, jeg har drukket flere små kopper varm sjokolade. Det hjalp litt på at jeg gikk meg en liten tur i går, og jeg har vurdert hele dagen i dag på om jeg skulle ta meg en joggetur. I det jeg skulle gå å skifte klær, så begynte det selvsagt å regne her, nå spørs det om jeg kommer meg ut i det hele tatt i dag, for det er jo meldt storm her, Dagmar er visst på vei. For min del trenger hun virkelig ikke komme, å være innestengt pga møkkavær tror jeg virkelig ikke hjelper på. Jeg føler virkelig for å komme meg litt ut, få litt frisk luft, og lette litt på samvittigheten over alt jeg har spist som ikke akkurat er nyttig for kroppen. Jeg prøver å ikke la tankene få komme så mye fram, la spiseforstyrrelsen ta for mye plass, men de forsvinner ikke så lenge jeg er så full i magen.  Jeg får bare se det litt an tror jeg. Mamma kunne tilby meg en paraply, men jeg tror det kan bli noe knotete å jogge med.

Jeg hadde en fin dag i går, med god mat, tradisjonsprogram på tv, og masse fine gaver. Jeg trodde jeg skulle dævve når jeg åpnet gave fra søstern, svogern og tantebarna min…For denne jenta her fikk en opplevelsesgave. Noe å se fram til, 5 måneder fram i tid. Ca. 3 uker etter at jeg skal på ettervern på Modum. 23 mai, Valle Hovin, og på programmet står Metallica. Fy faen, det blir så heftig det! Timer hvor jeg kan sikle på James Hetfield, the man himself. Jeg skal dit sammen med svogeren min og hans bror, og jeg er visst blitt lovd å få sitte på skuldrene til min svogers bror, og han vil kave oss lengst mulig fram mot scenen. I’m gonna be in heaven! Glede!

 

 

De to verste dagene i jula er snart over, og jeg har kommet meg gjennom, og overlevd. Jeg er fortsatt oppkastfri. 2-0 til meg.