Spiseforstyrrelsen rundt, på 80 dager.

Når jeg ser tilbake på tiden før innleggelsen på Modum, så er det nesten rart at jeg hadde vanskeligheter med å klare å komme meg gjennom en dag med å være oppkastfri. Jeg hadde ingen forhåpning om å klare å være oppkastfri så veldig mange dager før jeg kom til å sprekke, etter innleggelsen. Jeg husker hvor vanskelig jeg hadde det dag 5 på Modum. Mitt første lille sammenbrudd. Jeg gråt, jeg var rastløs, hadde en vanvittig indre uro, jeg klarte ikke holde meg i ro, og jeg skalv. Abstinenser etter overspising og oppkast? Kunne nesten virke sånn. Da gråt jeg for førte gang siden innkomst. Det var frste gang jeg fikk spørsmålet «Hva trenger du nå, Laila?»Spise og spy? Løpe langt vekk herifra og skrike og rope? Jeg vet ikke, jeg aner ikke. Det er derfor jeg er her.  Hun ba meg fokusere på pusten, her og nå. Oppmerksomhetstrening. Jeg ble ikke mindre urolig av det, alt jeg kjente på var magen som hevet og senket seg, magen som tok så stor plass. Maten i magen, jeg ville ikke at den skulle være der. Jeg overlevde dagen uten oppkast. Og jeg klarte mange flere. Hver mandag har slått meg i bakken, vektøkning hver uke, foruten en. Jo høyere tallet har blitt, jo mindre har jeg følt meg, liten i en stor kropp. Jeg har stått klar til å vrenge magen, uten at jeg har tatt steget fullt ut. Noe inni meg holder meg igjen. Jeg er redd. For skuffelsen. For ikke lengre å være flink. Samtidig er jeg lei av å være flink. Skal liksom dette her gå smertefritt hele veien for meg? Da tenker jeg på symptomene. Overspising, oppkast. Jeg trener riktignok en del, men heller det.

En del av meg savner også å kaste opp, savner å kunne spise alt jeg makter, nettopp fordi da kan jeg kaste opp igjen. Jeg savner å føle meg vel i klærne mine, jeg savner å kunne få en liten pause fra tankene om kropp og vekt. Men de har blitt forsterket kraftig. Og det er nettopp dette jeg har vært redd for hele veien, siden før innleggelsen, at jeg kom til å slite sånn med å takle vektoppgangen, at det vil føre til tilbakeskritt. Kanskje vil jeg ikke havne helt ned der jeg var, men jeg klarer virkelig ikke akseptere kroppen min sånn den er nå, og derfor blir også et fall ekstra skummelt. Dobbelt skummelt. Jeg er redd fordi det vil gå sm jeg fryktet, og jeg er redd fordi skuffelsen vil bli så stor om jeg faller, fordi det har gått bra så langt.

80 dager i dag. Uvirkelig. Det føles ikke så lenge. Tiden på Modum har gått fort, til tross for lange og tunge dager. Hadde jeg fått tilbud om 3 nye måneder, så hadde jeg glatt svart ja, for jeg føler meg fortsatt veldig syk mentalt. Men det tilbudet får jeg ikke, så jeg må prøve meg på egenhånd igjen. Jeg skal jo ha 10 dager etter jul, men så blir det  nesten 4 måneder før jeg skal tilbake på ettervern i 2 uker. Jeg gruer meg til utskrivelsen, til å resie fra alle, til å møte den usikre hverdagen igjen. Jeg sier ikke at jeg vil gå på trynet, men jeg er jo selvsagt redd for det.

Jeg har i det siste tenkt litt på at ikke alle innleggene mine her virker særlig motiverende eller inspirerende, men jeg håper at dere som leser den fast, eller kommer innom den, ikke forventer at dette er en blogg som i første omgang skal motivere og inspirere. Det er for å fortelle min opplevelse med å leve med en spiseforstyrrelse, min hverdag med en spiseforstyrrelse, på godt og vondt.

80 dager, og jula står for dør.

Da stuper jeg inn i jula og håper på det beste.

Kos dere med Hovemesteren og grevinnen, julestrømper, 3 nøtter til Askepott, Disneys julekavalkade, ribbe, pinnekjøtt, riskrem og julegodis. Familie og venner. Vær forsktig med alkoholen, ha paraceten klar. Slå dere løs, men nyt dagene og slapp av.

JEG ØNSKER DERE ALLE SAMMEN EN RIKTIG GOD JUL. TA VARE PÅ HVERANDRE.

Nissen has left the building

Kun et lite innlegg med søkemotor i dag, orka virkelig ikke rakle sammen mer, det kommer nemlig et innlegg til senere i dag, så det er måte på hvor mye jeg skal gidde å skrive i løpet av en dag. Det er altså ikke søkemotor i det neste innlegget. Men siden det er fredag, så må jeg jo nesten gi dere et lite innlegg i det minste, sånn at dere ikke skal glemme hvilken dag det er. Men nå er det jul jul, så da får dere bare unnskylde at det blir med dette korte innlegget i dag. Man skal ikke stresse sånn når det er jul vettu. Fyker avgårde mot Kr.sund om noen timer, så jeg ordne meg ferdig her.

god jul i huset – Nå er jeg riktignok snart ut av huset, men takk.

snart mandag – Kanskje vi bare skal ta en dag av gangen, og nyte fredag, lørdag og søndag først?

tannleger som esel – Hvis min tannlege var et esel vet jeg ikke helt om jeg hadde ville at han skulle rote i kjeften på meg…men det er nå meg da.

hello kitty rom og seng – Nei takk.

jeg gidder seriøst ikke mer av det her – Nei, ikke jeg heller.

jeg trenger å komme meg bort – Da foreslår jeg at du kommer deg bort. Fysj, bort med seg.

gal dame psykiske problemer – Det sier seg selv at du havner inn på min blogg da ja.

det er bedre å vera ræva laus enn råd laus – Ja, på den måten hadde jeg hvertfall ikke slått meg halvt ihjæl på akebrettkjøring.

dum spire spero blogg – Dum SPIRO spero.

blogg dum spero spiro – SPIRO SPERO.

dum dum spiro – Dum SPIRO SPERO. Vanskelig det der assa.

god jul vakre laila krakeli – Tusen takk, god jul til deg og vakre….noen.

laila spis blogg – Jeg synes jeg har nok å spise som det er, så jeg står over å spise blogg. Takk som byr.

snø ut fra vinduet mitt – Jaha, du slipper ut snø med andre ord?

«best» and «bra nok» and «velge*» and «fornØyd*» – And fant du ut hva du ville fram til?

avføring i do – Jeg foretrekker at det er der den havner ja…

helvete så deilig – Med avføring i do?

nissen har dratt på ferie – Typisk, nå som det er jul og greier..jaja, what to do?