Spiseforstyrrelsen skal settes på den store styrkeprøven.

Målsettinger og forventninger til julen er gjennomgått allerede i dag. Vi fikk i oppgave å lage en collage om hvordan vi ser for oss at julen kommer til å bli. Hver eneste dag vil bli en utfordring, og for min del blir det maten, og regelmessigeten som blir den største utfordringen. Når skal jeg spise? Hva skal jeg spise? Hvilke erstatninger? Jeg har fått tatt med meg noen næringsdrikker, sånn i tilfelle det skulle bli litt vanskelig med enkelte måltider. I første omgang vil jeg drikke det som kveldsmat i kveld siden jeg reiser før kveldsen her, og frokost og lunsj i morgen når jeg kommer hjem. Jeg blir hjemme hos meg selv i morgen, før jeg reiser videre til Kr.sund lille julaften, og jeg tror ikke jeg orker å handle inn noe særlig mat, for jeg vet ikke om jeg skal være hos meg selv i romjula. Dessuten er jo butikkene åpne da også, i tilfelle det skulle bli sånn at jeg reiser hjem. Store deler av jula må jeg ta litt på sparket, jeg kan ikke skrive ned alt i minste detalj, for jeg vet f.eks ikke hva jeg har lyst til å spise der og da. Det blir en utfordring, og jeg vil prøve å få til dette her på egenhånd. Jeg har satt opp trening på planen også, men om det blir gjennomført gjenstår å se. Dørstokkmila er ekstra høy når det er jul. Jeg må bare se det litt an.

 

Om en time blir det julegudstjeneste her, jeg har hørt prat om at ansatte her skal gjennomføre noe, men jeg aner ikke, blir uansett til at jeg og flere andre fra gruppa går bort. Jeg er ikke akkurat en kirkegjenger, men det er koslig når det er jul. Nå har jeg riktig nok kun vært i kirka på julaften bare en gang, men stemningen er jo koslig. Om to timer blir det julemiddag. Ribbe og riskrem. Jeg har blandede følelser angående middagen. Jeg blir alltid stappmett av middagene her, så sånn sett vil det bli ubehagelig, og i tillegg skal jeg sitte der i kjole, men det får stå sin prøve. Vi skal sitte sammen med personalet vi har her, så jeg tror det blir hyggelig jeg. Rett etter middag reiser jeg herifra, inn til Oslo, hvor jeg så langt har planer om å treffe et par stykker, og det ser jeg fram til. Bloggervenner er kjekt. Jeg er sånn ca ferdig med å pakke, julegavene til de andre i gruppa er levert, og nå sitter jeg her med hårfarve, så jeg er strax klar for resten av dag. Jeg drar herifra med ambivalente følelser, jeg skulle egentlig ønske at innleggelsen hadde kommet utpå nyåret en gang, sånn at jula hadde vært lengre fram i tid. At jeg hadde vært litt mer rustet til å møte jula enn jeg er nå. Å hoppe rett inn i den mens jeg ennå er under behandling her er vanskelig, men det får jeg ikke gjort noe med. Jeg har gjort avtale med primærkontakten min her at hun kan ringe meg i løpet av romjula, og det synes jeg er veldig greit. Med henne kan jeg prate om de vanskelige tingene, om det oppstår noe jeg synes blir ekstra tøft. Jeg har selvsat også muligheten til å reise tilbake hit i romjula om jeg synes det blir vanskelig å være hjemme, men jeg skal prøve å komme meg gjennom jula. Jeg gruegleder meg. Gruer meg mer enn jeg gleder meg i år. Men det kan jo hende det går bedre enn jeg antar. Håper på det.

I går pynta jeg juletreet vi fikk her på avdelingen. Måtte sette opp lys og få på pynt helt alene, for her var det ingen som hoppet opp av sofaen for å hjelpe til gitt. Takk for hjelpen liksom. Men jeg har hvertfall erfart at jeg nesten er den fødte juletrepynter. Å mekke sammen julepynt derimot…Hva er greia med at å sette sammen noe sånt inneholder en fordømt framgangsmåte som virker helt på trynet? Og i tillegg så ligner det ikke en gang bildet som er på pakken? M og jeg satt og mekket hver vår greie. Hun en nissefar, og jeg en nissejente. Det ble jo nesten helt på tryne, nesten det verste jeg har sett. Jeg hadde store problemer med å få den fordømte jenta til å stå stabilt på beina, så ut som hun hadde tatt seg et par drammer for mye. Jeg måtte vri og vrenge helt på kroppen hennes for å få henne til å stå noenlunde oppreist.

 

Ingen av dem står godt plantet med begge beina på jorden. Skakk og jævlig. Dessuten skulle jakka til nissefar ha vært helt lukket, han skulle liksom ikke blotte brystet. Dessuten så er håret på høyresiden der langt ned på kjaken hans. Ser ut som har vært på grøftefylla et par dager. M slet skikkelig for å få disse beina til å bli som de egentlig skulle, og når hun endelig fikk begynt å sette på lua hans, og sy sammen jakken, så ramla pokker meg hele beinsystemet rett av og nedi gulvet. Jeg trodde jeg skulle dævve. Pga at kroppen ble så skviset sammen, så hang ikke beina helt sammen en gang, og det endte med at det så ut som nissefar tok et kneløft.

 

Vi er kanskje ikke akkurat noen eksperter på å lage noe sånt, hvertfall når utstyret ikke tilsvarer forklaringen på oppskriften. Hurra.

På tide å komme seg i dusjen og hoppe i kjole før kirka og mat. Ønsker dere alle en fin dag.