Det blir aldri bra nok

Frykten for at jeg har overspist, spist noen utenfor kostlista. Burde jeg latt være å smågodtet jeg kjøpte? Hadde jeg virkelig trengt å tatt det halve glasset med cultura + litt nøtter i tillegg til det jeg skulle på lørdag, bare fordi jeg var for at det jeg tok ikke var nok? Bare fordi jeg ersattet 2 knekkebrød med 1 skive brød? Burde jeg heller ha valgt slik framfor sånn? Trente jeg for lite, selv om jeg trente litt mer? Burde jeg trent enda mer, selv om det hadde doblet mengden trening som jeg skal følge her? Burde, burde. Skal, burde, må. Jeg synes det er veldig vanskelig å la de tankene fare, gi slipp på dem. Nå har jeg i grunnen ikke så mye valg å gi slipp på dem, for de etser seg fast, lager kloremerker, slår meg gull og blå. Mental juling. Det er kaos, det er planlegging. Jeg hadde time med primærkontakten min i formiddag, og hun viste meg vektkurven fra virderingsoppholdet i sommer, og fram til nå. Målet var å vise meg at vekten er blitt stabil, at hoppene ikke er så store, men alt jeg ser er stigningen i kurven. Jeg ble bare trist av å se det, for hele veien har jeg hatt vanskelig for å godta vektoppgangen, om den har vært på 1.5 kg, eller 2-300 gr. Den har fortsatt oppover, gitt meg mer å drasse på. For to uker siden gikk jeg ned en del, og jeg kunne få kjenne på lettelsen. Forrige mandag hadde jeg gått opp alt det jeg gikk ned + 100 gr. til. Det var et så hardt slag at det slo pusten ut av meg fullstendig. Jeg stod to ganger på do, klar til å kaste opp. På grunn av samtaler kom jeg meg gjennom det.

Hver eneste mandag går jeg og gruer meg hele dagen fram til kl.13.30, da er det veiing. Jeg er utrolig og stresset. Jeg prøver å skyve vekk tankene, men de kommer tilbake. Jeg analyserer uka som har gått, har jeg spist noe ekstra? Spiste jeg mye ekstra? Trente jeg nok? Jeg var 200 gr unna det fordømte tallet som er skrekkgrensen. Jeg var pissnervøs før jeg hoppet på vekten i dag, for jeg var nesten overbevist om at jeg nå hadde gått over det tallet. Jeg hadde gått ned 400 gr. Men det ga meg på ingen måte noe glede, jeg ble faktisk skuffet fordi det ikke var mer nedgang, fordi jeg befinner meg fortsatt i faresonen for å komme opp til skrekktallet. 600 gr unna, det skal veldig lite til for å komme dit. Nå står jula for dør, og det gjør det ekstra vanskelig. Jeg har fått klarsignal om at jeg kan ta med meg noen næringsdrikker om det blir vanskelig å få til noen måltider hjemme, da tenker jeg først og fremst på lunsj eller kvelds. I morgen blir det undervisning med ernæringsfysiologen her, så da vil nok få noen tips og råd angående jula. Det blir julemiddag her på onsdag, og den blir 1 time før vi vanligvis spiser middag her, så vi har fått en kostplan for den dagen. Jeg reiser før kveldsmat, så jeg tror nok den dagen skal gå bra. Da står det ribbe og riskrem på menyen, så det skal jo bli spennende å se hvordan det går, da skal vi også spise i den store spisesalen som er felles for alle her, for pasienter og ansatte. Jeg velger å fokusere på at det blir koselig.

Jeg fikk en liten samtale etter veiingen i dag også, og da fikk jeg også en oppgave å jobbe med. Hver gang tanker om kropp og vekt kommer, så skal jeg stoppe dem, og utsette dem til et antatt tidspunkt hvor det er tillatt at de tankene kan tenkes. Jeg vet at det blir en vanskelig oppgave, for de tankene kommer og går gjennom hele dagen, så nå gjelder det å være mer bevisst, og snappe dem opp. Jeg har jo også jobbet med dette en god del fram til nå, ved at jeg prøver å fylle tankene med andre ting, la spiseforstyrrelsen få mindre plass, men nå ble denne oppgaven mer konkret, så da får vi se hva jeg får til. Nå er det snart middag her, og den blir vanskelig å få i seg, nettopp fordi vektnedgang ikke var stor nok, for selv om den var ned, så var det ikke bra nok. Jeg klarer ikke å senke skuldrene. Men etter middag i dag så skal det være fakkeltog her, og jeg og ei til skal fyre opp bålet hvor turen ender. Jeg fyre opp bål liksom, det skal jo bli spennende…har med meg ei som har en god del erfaringer fra å være ute i naturen, så vi bør vel få det til til slutt. Det vil hvertfall bli hyggelig, noe å fylle dagen med, for det er jo hviledag i dag, null trening. Fakkeltog, bål, gløgg og julesanger for alle som vil være med, tenker det blir kjekt jeg. Bort med tanker om kropp og vekt.

 

Advertisements

23 thoughts on “Det blir aldri bra nok

  1. Sender deg mange klemmer, du må få snakket om disse tankene, for du vil jo ned i vekt igjen, iallefall leser jeg det, da blir jo oppholdet bortkastet, så dette må du ta med dem frem til 09.01.2012….

    Jeg vet ikke ang, din sf, men for meg betyr ikke mat noe annet en smerter, derfor spiser jeg kun når jeg kan, men jeg er jo aldeles ikke noe selvhøytidelig på hvordan jeg ser ut, da det betyr minst i mitt syke liv…

    Jeg synes bare det er rå trist at alt skal være bortkastet, å du må kanskje igjennom flere innleggelser etter at du har kvittet deg med «modum» kiloene som mange kaller det…

    Håper du får det best mulig vettu :o)

    ❤ klem ❤

  2. Høres slitsomt ut å ha alle de tankene du har om mat og trening. Bra de prøver å hjelpe deg med å få bort de tankene da. Håper du en dag klarer å bare tenke positivt om deg selv. Klem ❤

  3. Svar:
    Virkelig Laila: tusen takk for at du fortalte meg dette. Betyr mye å høre at andre også sliter med det samme.

    Etter at jeg postet innlegget satt jeg igjen med en ekkel følelse; ingen kommer til å tro meg og innlegget virker veldig sært/nedbrytende og sånn.. Men det var da jeg minnet meg selv på at alle følelser kan skrives om her inne og det er for min del jeg gjøre det! Og ikke for å «underholde» andre (om du skjønner hva jeg mener?!).

    Og ja, det er som du også sier, en veldig vanskelig oppgave.. Men vi får bare tenke at vi vinner masse av å gå igjennom disse følelsene og at vi kommer så mye sterkere ut av det etterhvert!

    Varme klemmer ❤

    ..og du; jeg vet så godt hva du sliter med nå vedrørende vekten din. Selv har jeg aldri blitt kontrollert ukentlig. Jeg har aldri våget..
    Så jeg må fortelle deg at jeg beundrer deg masse fordi du er så sterk! Husk at dette BARE en snakk om få måneder av hele ditt liv, så om oppholdet redder deg ut av dette helvete så er det absolutt verdt det!! Heier på deg!!!

  4. En ting jeg har lurt på.. Får dere bare et middagsalternativ hver dag? Hva om dere ikke liker maten, må dere spise det likevel? Tenkte på det da du skrev at dere skulle spise riskrem – er det et krav? Huttetu..

    Jeg er fryktelig kresen, veldig mye av maten jeg har fått servert når jeg har vært innlagt har vært helt uaktuell for meg å spise. Det virker som om de tror de fôrer på et gamlehjem, bare «gammeldags» mat – og poteter hver dag. ÆSJ.

    • Vi får alternativ 3 dager i uka, ellers må vi spise det vi får. Men maten her er egentlig veldig god. Det er kun 2-3 typer middager her jeg sliter med..

  5. Håper du klarte å kose deg i kveld sammen med resten av gjengen, uten så mye fokus på mat og kropp. Du kan alltids bekymre deg for det senere;) Utsette bekymring til ett spesielt tidspunkt kan fungere for mange det har jeg hørt 😉 Og iforhold til mitt forrige innlegg, så tenkte jeg veldig på deg! Du har vist oss andre at det umulige faktisk er mulig;) Stå på videre vennen!! ❤

  6. De tankene er så slitsomme, som om man står med hammer og slår seg i hodet hele tiden.. Håper jula vil gå så fint den kan, at du kan nyte noe av den…
    Jeg håper at du kan kose deg på de gode planene nå, man trenger fri fra tankekaoset, det er en fulltidsjobb..Og håper virkelig at onsdagen blir en koselig opplevelse.. Heier på deg hver dag..<3

    *stoor klem*

    • Burde kanskje ønske meg hammer til jul? Ja, det er definitivt en fulltidsjobb, og det spørs om ikke den jobben vil gå på overtid i jula, men det gjenstår å se.
      Takk ❤

    • Ja, sånn er det for min del også, men da er det gjerne bekymringer + mat/kropp/vekt. Sånn på dagtid går det mest på kropp/mat/vekt, at jeg er mer bevisst på akkurat det da..

  7. Det å komme seg ut av spiseforstyrrelsen er en knalltøff jobb,og jeg tror at for de fleste kan det ta lang tid. Man må kanskje ta det i flere omganger. Det er virkelig en omfattende sykdom,og alvorlig,for den trenger seg jo inn overalt,er med uansett hva man gjør. Den jobben du har gjort til nå skal du være stolt av,Laila!!!! 🙂 Det å styre tanker er ikke lett men absolutt verdt å trene på. Følelsene derimot,de lar seg ikke styre. Prøver man å styre de får det som regel uheldige konsekvenser. Håper julemiddagen går greit,sånt kan være et mareritt for en spiseforstyrret sjel. Men f…heller. Det ER lov å skeie ut for oss også! Klem 😉

    • Ja, det er en knalltøff jobb, uutholdelig til tider..derfor blir det ekstra vanskelig når jeg kommer hjem. Men har jo med meg verktøy i ryggsekken nå, så håper det vil jelpe meg videre på veien 🙂 Julemiddagen i morgen vil nok gå bra, er jo omringet av medpasienter og behandlere i morgen 🙂 Takk ❤

  8. Store klemmer til deg Laila! ❤ Dette er tanker man må jobbe med, vonde tanker.. Jammen bruker vi mye tid og energi på å analysere, og tenke frem og tilbake om absolutt alt.. Klem ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s