Egenevaluering

Litt ut i oppholdet vårt så skrev vi en egenevaluering om hvordan det gikk å spise måltidene i forhold til mengde (kostlista), type mat (allsidighet) og forsyning. Vi gikk ut på gangen en og en, mens de andre i gruppa skulle svare på de samme spm. angående den personen som satt på gangen, og når den personen kom inn, så sammenlignet vi. For de fleste av oss, så samsvarte svarene. Ganske morsom time, fordi vi var så bevisst på hva vi selv gjorde, samtidig som at de andre hadde registrert akkurat det samme. For min del, så fulgte jeg grunnmenyen jeg har, jeg spiste for det meste alternativet kornblanding med nøtteblanding, og biola/cultura både til frokost og kvelds (spiser det ennå, men har nå også stappa oppi både svisker og et eple) Jeg velger veldig sjeldent (veldig lenge siden med andre ord) brød, rett og slett fordi jeg synes utvalget av pålegg er så kjedelig, fordi vi har hatt det samme nå hele veien. Jeg må uansett spise brød/rundstykke til lunsjen, og litt ekstra til helgen, for da har vi ikke salat til rundstykket som vi har i ukedagene. Jeg varierer på pålegget de gangene jeg må velge brød, jeg har i grunnen ikke problemer med pålegg, sånn når det kommer til om jeg liker ting eller ei. Er ikke så kresen der. Jeg har vært gjennom ost og skinke, makrell i tomat, pepperlaks, røkelaks, egg, kaviar, syltetøy, og nugatti. Jeg går som regel for samme type yoghurt, nyt sin med blåbær eller bringebær, eller skogsbær. Frukt varierer jeg også. Selve forsyningen gikk helt fint.

Vi skal ha en sånn evaluering til mot slutten av oppholdet, blir spennende å se om det er endringer. For en stund tilbake så fant jeg et ark nede på grupperommet vårt, jeg aner ikke hvor det kom fra, men jeg rappet det hvertfall. Det er også en egenevaluering, men med flere spørsmål. Jeg har ikke brukt det ennå, så jeg tenkte jeg skulle skrive et innlegg her om det, sånn at kanskje andre også kan bruke det på seg selv for å se hvordan ståa er. Nå er det også sånn at vi har ettermøter etter middag og kvelds, og det vil jo selvsagt ikke være gjeldende for de av dere som selv ikke er med i et behandlingsopplegg. Skjemaet ser sånn ut:

EGENEVALUERING

Spørsmål som kan stilles:

*Hvordan går det for deg å spise måltidene i forhold til:

  • Mengde
  • Type mat
  • Spise sammen med andre
  • overspising/oppkast
  • Ettermøtene
  • Å forsyne seg selv.

Nå har jeg skrevet om Mengde mat, type mat og forsyning allerede, og det gjelder fortsatt for meg. Å spise sammen med andre har aldri vært et særlig stort problem for meg, bortsett fra den biten at andre rundt meg skjønner at jeg vil kaste opp etterpå så klart. Bare det at de vet hva jeg gjør i etterkant er jo aldri en behagelig følelse. Men sånn situasjonen er nå, så går det helt fint, og forhåpentligvis vil det også gå bra etter at jeg skrives ut herifra. Selv om det mange ganger føles som jeg overspiser, fordi mengden for meg er så store, så er det jo ikke reelle overspisinger her. Og jeg har til nå klart å være oppkastfri hele veien, 75 dager i dag. Ettermøtene har vært til stor hjelp for meg mange ganger hvor jeg har følt for å kaste opp. Vi har gått rett ned til grupperommet vårt etter måltidene, på den måten har man faktisk ikke særlig tid på seg til å kaste opp. I begynnelsen tok vi alltid med en av de andre på rommet om vi virkelig måtte tisse, sånn for å unngå at oppkast skjedde. Vi støtte hverandre, og brukte, og bruker, gruppen sånn den er ment å brukes til.

*Hva betyr det for deg å spise 4/5 måltider?

*Er det noen måltider som er vanskeligere enn andre for deg?

*Hvordan forholder du deg til maten?

  • Koser du deg?
  • Smaker du på maten?
  • Distanserer du deg fra maten?
  • Spiser du mekanisk?

For meg var det å skulle spise 4/5 måltider i løpet av en dag skrekk og gru. Før jeg kom til Modum så hadde jeg vel ikke noe som kan kalles måltider, sånn utifra normalen. Så å måtte hoppe rett på 4 faste måltider var skrekken. I begynnelsen hadde jeg også senkvelds, en næringsdrikk i tillegg til de 4 faste måltidene. Jeg syntes ikke jeg gjorde annet enn å spise dagen lang. Det var et mareritt uten sidestykke. Jeg slet da spesielt med lunsj og middag. Det gjør jeg fremdeles. På de siste 4 spørsmålene over her kunne jeg ha svart veldig kort alle på spørsmålene. Nei, nei, ja, ja. I begynnelsen klarte jeg ikke akkurat kose meg med maten, jeg smakte nesten ikke på den, jeg distanserte meg fra den, og jeg spiste automatisk. Jeg slet veldig med maten i begynnelsen, det var vanskelig å få den i seg, jeg ble stappmett etter alle måltidene, jeg ble oppblåst, og følte meg uvel hele dagen, hver dag. Smaken betydde ingenting, fordi det bare gjorde vondt å spise, konsekvensen av alle måltidene ble vondt i magen, og tunge tanker. Tygg og svelg, få det ned, bli ferdig med det. Jeg spiste på autopilot, spiste fordi jeg måtte spise, fordi jeg ikke hadde annet valg. Å ikke møte til måltidene er brudd på kontrakten, og det fører til advarsel om tenkepause fra innleggelsen, hva vi egentlig ønsker med innleggelsen, om vi vil være i behandling.

  • Hvordan påvirker medpasientene rundt bordet deg?
  • Hvilke positive erfaring har du gjort deg i forhold til matsituasjonen siden innomst?
  • Hva er forandret?
  • Hva vil du jobbe med videre?
  • Er forståelsen av sammenhengen mellom mat/følelser annerledes nå enn ved innkomst?
  • Hvordan forholder du deg nå til frustrasjon/indre stress og mat i frohold til ved innkomst?
  • Hva styrer matinntaket ditt? -Uro? -Vekt? -Kcal? – Liker/liker ikke? – Kroppsfølelsen? – Sult/metthet? – Følelsene? – Trening?

Jeg synes det er hyggelig at vi er flere rundt bordet. Vi er en godt sammensveiset gruppe, og vi prater om alt og ingenting. Vi har en del ting vi ikke får lov til å prate om rundt matbordet, som trening, kropp, kalorier og negative ting om maten. Vi glemmer oss veldig ofte, men vi tar oss i det. Vi prøver å holde en god og hyggelig stemning ved bordet, og vi ler mye. Det har hjulpet hvertfall meg mange ganger. Når stemningen er god, så blir det enklere å spise, enklere å ta vekk de tunge tankene. Distanserer meg dermed litt fra maten når det blir for vanskelig. Da prøver jeg heller å holde fokuset på samtalene vi har, framfor å konsentrere meg fullt og helt om maten jeg sliter med å få ned, det gjør det bare verre i en del situasjoner for meg.

Måltidene har blitt litt bedre å komme seg gjennom i løpet av oppholdet her. Jeg er trygg på både frokost og kvelds. Lunsjen går greit, men synes den kan bli tung mange ganger ennå. Når det kommer til middagene så varierer det litt. Vi har gått gjennom de ulike middagsrettene flere ganger, så mye av det vi får har vi vært gjennom tidligere, og vi vet dermed hvordan det smaker. På den måten kan jeg enten senke skuldrene noen hakk, eller grue meg skikkelig. Jeg liker stort sett alt vi får, og noen typer middager er det mindre volum på enn andre, og det er alltid en lettelse når vi får servert en rett med lite volum, fordi det fyller ikke opp magen sånn, og likevel så får vi i oss akkurat det vi skal. Jeg har også hatt noen typer middag som har gjort meg sprengfull, men hvor mettheten har gått fort over, det har gjort meg litt tryggere på de typene mat. Jeg har jo også selvsagt erfart at mettheten går over etterhvert, men mange ganger så rekker jeg ikke bli sulten mellom måltidene fordi det tynger sånn i magen. De gangene jeg blir sulten før et måltid så blir jeg nesten glad, fordi det er så sjeldent.

Jeg vet nesten ikke hva jeg vil jobbe med videre, kroppsaksept er jo det jeg sliter aller mest med nå, så der har jeg en stor jobb å gjøre. Men også det å få i seg 4 faste måltider, og rutiner i forhold til maten er noe jeg må jobbe med. Spiseforstyrrelsen i meg ønsker å redusere mengden mat, type mat, og trene mer. Jeg ønsker å kunne fortsette å være oppkastfri, men på grunn av det så forsterkes også tankene på å skulle redusere inntaket for å holde ut, for å unngå overspising og oppkast.

Forståelse av sammenhengen mellom mat/følelser er vel i grunnen ikke annerledes enn ved innkomst. For meg gjelder fortsatt «Er du mett, er du feit» Den kjenner jeg like sterkt på, og nettopp derfor sliter jeg sånn med metthetsfølelsen. Jeg har veldig vanskelig for å forholde meg til vektoppgangen min. Veldig vanskelig. Før brukte jeg overspising og oppkast når frustrasjon og indre stress meldte seg, nå bruker jeg ikke oppkast, her har jeg ikke brukt oppkast. Her har det gått mye i sinne, i å gå turer, prate, grine. Det har langt ifra tatt vekk all frustrasjon og indre stress, men jeg har måtte holdt ut, stått i det. Og det har mildt sagt vært et rent helvete. Ikke spør meg hvordan jeg har klart det, jeg har bare kommet meg gjennom det på ren viljestyrke føler jeg.

Hva som styrer matinntaket mitt varier mellom de ulike punktene over. Her på Modum har jeg jo en kostliste å forholde meg til, og jeg må spise det jeg må når middagen kommer. Når jeg er hjemme derimot, så blir det litt verre. Da velger jeg ofte enkle ting, mat som en minst mulig triggende, men selvsagt mat jeg liker, det er godt å kunne velge selv.  Noe mat liker jeg selvsagt ikke, men her på Modum må jeg spise det jeg får, dette gjelder ved middagene, ellers velger jeg jo selv. Uroen er vond og ubehagelig, men her har jeg hvertfall andre mennesker rundt meg hele tiden, da er det enklere å gjøre noe fornuftig, hjemme har det alltid resultert i overspisng og oppkast. Rastløsheten har ikke vært til å holde ut. Mange ganger har jeg bare ønsket å kaste meg selv i veggen for å få vekk uroen. Jeg har prøvd å gjøre noe for å få det vekk, men det er ikke alltid det har fungert.Vekten spiller en stor rolle, men jeg har som nevnt over ikke noe alternativ til å la være å spise her på Modum, selv om jeg hadde ønsket jeg kunne. Kcal prøver jeg å ikke tenke så mye på, vi har jo en utregnet kcal. mengde i kostlista vår, selv om jeg mange ganger tviler sterkt på at det er så mye kalorier de påstår, men enda mer. Når jeg er hjemme så tenker jeg enda mer på vekt og kalorier, og det er nettopp derfor det er så lett å bytte ut ingredienser, redusere, trene mer. Når jeg er veldig bevisst kroppen min, så føler jeg enda mindre for å spise, da blir det vanskeligere å komme seg gjennom måltidene. Spesielt middagen på mandager er vanskelig på grunn av veiingen. Men som sagt så har jeg ikke noe alternativ for å ikke spise her. Hjemme reduseres det. Det som er veldig frustrerende her, er at vi må møte opp til måltidene, og spise, uansett om man er stappmett etter forrige måltid. Vi kan ikke hoppe over noen måltider, kroppen skal vennes til å spise 4 faste måltider. Få inn rutiner. Det positive med å være hjemme, er at man kan regulere litt på spisetidene selv, spise når man er sulten, kanskje drøye hvertfall en time ekstra mellom måltidene i forhold til planen vi har her. Da føles det hvertfall enklere for min del.

Når humøret er på hell, når jeg føler meg trist og lei, så blir det også en ekstra påkjennelse å spise, da spiser jeg hvertfall på automatikk, tygger, svelger, blir ferdig med det. Når jeg føler meg feit, så er det vanskelig å spise, bli mett, for så å føle meg enda feitere. Da forsvinner all fornuft som tilsier at kroppen trenger mat for å fungere optimalt. Jo mer jeg spiser, jo større føler jeg meg. Kroppsaksept er det siste som slipper for en som sliter med en spiseforstyrrelser, derfor får den spiseforstyrrede delen fort et stort grep på en, får en til  tenke at det enkleste vil være å redusere, kutte ditt, og kutte datt, trene mer, spise færre måltider osv. Gamle knep og triks vil fram på banen igjen. Det er en tøff jobb å skulle endre tankegangen, endre på gamle vaner. Ting tar tid, og tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Det er nok der de sprekker for mange, at de ikke har tålmodigheten til stede. Det har jeg merket mange ganger selv, nok er nok, nå orker jeg ikke mer, hvor lang tid skal det egentlig ta?? Det er en tålmodighetsprøve uten sidestykke.

Jeg må nok ærlig innrømme av treningstrangen er blitt forsterket mens jeg har vært her. En del av meg trener fordi jeg har lyst, en annen blir på tvang. Det er vanskelig å godta at vi ikke får trene mer enn 4 timer i løpet av uken, foruten de to timene vi har fast på programmet. I tillegg har vi to dager som er treningsfrie, hviledager. På de dagene er jeg veldig rastløs, og ønsker hvertfall å trene. Vi har treningsfri dag på mandager når det er veiing, da gleder jeg meg bare til tirsdagen kommer, for da kan jeg trene. Når helgen kommer, og ny veiing nærmer seg, så øker treningstvangen. Vi har ingen program i helgene, derfor trener jeg også for å ha noe å gjøre. Det positive oppi det hele med treningen her, er at kondisen har blitt mye bedre, og jeg har fått trent mer styrke. Jeg aner ikke hvordan det vil bli når jeg kommer hjem, men jeg har vurdert å melde meg inn på et treningssenter, for jeg savner det å kunne dra på spinning og få trene mer styrke. Så jeg skal se hva jeg får til når den tid kommer.

En god del ting har endret seg siden innkomst her på Modum, noen måltider går greit å få i seg, jeg har vært oppkastfri hele veien, jeg har fått variasjon i maten, jeg har blitt mer utholdende og fått mer styrke, jeg prøver å stoppe opp og kjenne etter. Jeg prøver å gjøre ting jeg liker sånn for å fylle hodet med andre ting enn spiseforstyrrelsen, sånn at den skal få mindre plass. Det handler ikke alltid om å skyve vekk, eller rømme vekk fra tankene og følelsene, men å fylle hverdagen med noe som gjør at spiseforstyrrelsen tar mindre plass. Den skal jo helst forsvinne helt, da nytter det ikke å la den få ta hele plassen.

 

Advertisements

16 thoughts on “Egenevaluering

  1. Du har jammen med klart enormt mye, jeg blir helt sånn wow utrolig godt gjort, enormt sterkt å lese.. Du hadde fortjent en skikkelig ferie eller feiring på en måte som du selv ønsker etter dette… flinka 🙂
    Og samtidig litt skremt over at jeg kjenner meg igjen i mye, skal liksom flykte fra mye og her står det svart på hvitt og blinker mot meg…:s

    *klemmer*

  2. Laila, du er en inspirasjon! – og motivasjon!
    Ofte synes jeg det er lettere å spise sammen med andre, ttil og med, for da kan det være enklere å begrense seg og komme på andre tanker enn mettheten. Bortsett fra den ekle delen der de andre forstår at du skal kaste opp.. Det er fælt.
    Menja, du altså!

  3. Er bare innom med noen klemmer og noen «tenker på deg.» Du er så utrolig flink og jeg blir så imponert over all jobbingen din.. og vit at jeg leser, selv om jeg er altfor surrete i hodet til å kommentere for tiden.
    *klem* ❤

  4. Ja du har kommet langt, snart er oppholdet over…. Dessverre vil du møte mange prøvelser ute i «det virkelige» livet, har du tenkt over hvor klar du er til å møte disse? Kommentarene over hvor vakker du har blitt, dette å klare å forholde seg til maten, jeg er av den oppfatningen at det er ikke alltid så nøye med hva du spiser, bare du har lyst på det du spiser.. Tygger du knekkebrød og egentlig vil ha pannekaker, forsvinner ikke pannekake tankene, da forsterkes dem og det kan ende i at man lager og hiver i seg en halv bøtte med pannekaker som da ender i dass…

    Så er det dette å spise alene, det er fuck så kjedelig, man kan likegodt tygge i seg » papp» for å få i seg kostlisten.

    Dårlig sammenligning, men jeg har 5 hunder, de har fri tilgang til mat hele døgnet, det har jeg lært de opp siden di var valper 1 eller 1, men de overspiser aldri maten, for de vet at det alltid kommer ny mat i skålen, det er nok til alle.

    Så når jeg setter meg ned for å spise, da rusler flokkens leder bort til matskålen (han skal spise først) så kommer de 4 andre, men hvis jeg ikke spiser spiser ikke dem heller, for i en villhund og ulveflokk er spisingen den sosiale biten og slik er jo vi også, vi vet jo vi har nok mat, så derfor sitter man gjerne sammen å spiser og bruker det som kvalitetstid sammen …..

    Så nå er du på vei ut fra Modum og jeg håper du ikke vil snu deg og ønske deg tilbake, jeg håper all denne jobbingen og det å være så lenge borte hjemmefra faktisk er et så sterkt ønske at du nå vil fortsette denne gode jobbingen fremover.. 🙂

    Ønsker deg all lykke <3<3<3

    • Det blir en tøff tid framover, men jeg får bare gjøre det beste ut av det…men jula først, der er jeg hvertfall sosial…Tusen takk ❤

  5. Pssst: jeg har ingen erfaring med spiseforstyrrelser det vet du, så derfor kan mange synes jeg er dødsteit, men det er for jeg ikke tenker slik… OK! Du Laila forstår iallefall …

    Jeg er ikke lam mellom ørene ;p

  6. Du er virkelig en reflektert tjei altså! Det skal du ha for 🙂 Jeg synes det er stort av deg å være såpass virkelighetsnær at du aksepterer at tiden hjemme (når du er ferdig på Modum) kommer til å bli vanskelig, uten at du lukker noen dører for deg selv. Jeg har trua!!!! 🙂

    • Kan jo ikke lyve for meg selv og si med hånden på hjertet at det vil gå bra. Det blir vanskelig. Men en dag av gangen. Takk ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s