Hvorfor er det så vanskelig å ta imot kompliment?

Noe av det fineste, men likevel vanskeligste, kompliment. Det er veldig lett å gi andre kompliment, fortelle dem hvor fine de er, hvor søte og snille de er, hvor fin hun er i en kjole, hvor fin han er i dress. Hvor fin stemme hun har, hvor fint smil han eller hun har. Hvor mye vi setter pris på ham eller henne, fordi de er slik eller sånn. Det er ganske så enkelt, ikke sant? De fleste av oss liker å gjøre andre glad, vise at vi setter pris på dem, å gi kompliment er jo en hyggelig ting å gjøre. Hvorfor er det da så utrolig vanskelig å ta imot dem? Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg har hatt vanskelig for å ta imot kompliment, har som regel snakket det bort, ledd det bort. Jeg har jo aldri likt meg selv, derfor er det også vanskelig å høre at andre sier noe fint til meg, forteller meg hvor fin jeg er, hvor mye jeg kler den kjolen, hvor flink jeg er til ditt eller datt. Hvordan kan andre like meg, når jeg ikke liker meg selv? Jeg ser jo det at det henger jo ikke på greip når jeg skriver det nå, selvsagt kan andre like meg selv om jeg ikke liker meg selv, men det er likevel vanskelig å høre at andre sier noe fint om meg liksom. Jeg synes jo ikke at jeg er fin, at jeg ser bra ut i den kjolen, at jeg gjør noe bra, fordi for meg er det ikke bra nok. Jeg ser ikke bra nok ut. Men hva er bra nok? Det finnes jo ikke noe fasit på det spørsmålet. Det kommer an på øyet som ser.

Det at jeg synes det er vanskelig å ta imot kompliment betyr så langt ifra at jeg ikke tar dem til meg, at jeg ikke setter pris på dem, jeg synes bare det er vanskelig å si takk. Jeg har endret meg litt på det punktet de siste årene da, det skal sies. Men en liten del av meg må likevel tøyse det bort, spørre «syns du?», det er fortsatt litt vanskelig. Men jeg synes jo det er hyggelig også så klart. Mange av dere som leser bloggen har gitt meg masse komplimenter, og det er alltid like hyggelig å lese, jeg setter stor pris på dem. Jeg blir litt glad inni meg når andre ser positive ting i meg som jeg ikke helt klarer se selv. Så tusen takk til dere alle sammen. Jeg har også fått kompliment fra andre rundt, familie, venner, og fra gruppa mi her på Modum. Og også fra behandlerne vi har her. Hvor flink jeg er som har klart å være oppkastfri, hvor hardt jeg jobber her, hvor mye jeg står på og holder ut osv. Her sliter jeg kanskje ekstra for å ta det til meg, selv om en liten del av meg, fornuften, vet at jeg har gjort en god jobb så langt, jeg er bare så utrolig dårlig på å rose meg selv. Gi meg selv kompliment. Det er pokker så vanskelig, det sitter veldig langt inn.

Da jeg kom til timen med behandleren min i dag, så snakket vi litt om julekonserten jeg var på i går. Jeg hadde på meg kjole, og sko med høye hæler (eller, hele sålen var forsåvidt høy) Jeg komplimment fra en av behandlerne her i gårkveld, da jeg kom gående for å spise kveldsmat, rett før konserten. «Så fin du er, du er jo skikkelig feminin når du pynter deg» Heh, eeh, joo..takk..For det første så var det merkelig å kle seg fint her hvor jeg ellers labber rundt i joggebukser og genser. Og for det andre, jeg følte meg ikke helt vel i kjole fordi jeg ikke liker kroppen min, med alle de ekstra kiloene. Jeg følte meg egentlig litt ubekvem. Men det var jo likevel hyggelig å få kompliment, for de som jobber her ser oss jo på en helt annen måte. Da jeg var hos behandleren min, så fortalte hun meg at det var et par stykker i teamet som jobber her som sa at de syntes vi som dro på konserten i går var så fine. Hun ene som nevnte det var hun jeg prata med i går, den andre som hadde nevnt det kom fra en jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Jeg ble nesten litt overrasket, jeg hadde egentlig ikke registrert henne i mengden av folk som var der, men det var jo hyggelig at det hun hadde sett meg. Jeg har kun hatt med henne å gjøre en gang, og det var den første dagen jeg var her.

Jeg prøver å bli flinkere å ta til meg komplimentene jeg får, til å si takk, men det sitter likevel langt inne å tro på dem. Jeg ser jo ikke det samme som de ser. Men jeg øver meg, og selv om jeg ikke helt klarer ta dem til meg, så setter jeg stor pris på dem, jeg blir jo glad for å få dem, tross alt.

 

Kompliment er som lysglimt, som små varme flammer innvendig.

Dere er fine.

20 tanker på “Hvorfor er det så vanskelig å ta imot kompliment?

  1. Jeg synes det er vanskelig å ta imot komplimenter fordi jeg ofte føler at de ikke stemmer. At de ikke er sanne. Den som gir meg komplimentet mener kanskje det h*n sier, men når jeg ikke ser det selv så blir jeg bare flau og ler det bort.

    Det er for eksempel mye enklere å ta imot et kompliment eller ros fra sjefen når jeg har fått unna bestillinger for tre dager på under en dag, for da ser jeg jo selv at jeg har vært flink. Men hvis noen sier at jeg har et pent smil blir jeg satt ut og flau fordi jeg ikke føler at det stemmer. Det er enklere å ta imot komplimenter for noe jeg har gjort bra eller vært flink til. Det er verre når jeg ikke ser det selv eller er enig i komplimentet 😛

    Snodig det der.

  2. Jeg syns også komplimenter er vanskelige å ta imot selv om det er hyggelig. Har kanskje noe med jantenorge å gjøre? Klemmer ❤

  3. Ja….komplimenter ER vanskelig…har egentlig ikke noen forklaringer på det, men det pusle sier er vel en av årsakene….den andre at når man ikke liker seg selv, hvorfor skal andre det da ?
    Jeg også synes det er vanskelig å få komplimenter,….eneste komplimangene jeg orker å tror på er de som handler om neglene mine, av alle ting…har spart negler lenge hehe, å driver å pynter de med steiner å neglelakk å greier 🙂 så stolt over de neglene altså !
    De værste komplimangene jeg får, er de som handler om kroppen, for jeg klarer ikke kjenne på at andre skal like det de ser på meg…..kropp er noe dritt…men kommer liksom ikke utenom den heller liksom..
    Mange klemmer

  4. Komplimenter er ikke lett å ta imot, men de gjør meg likevell litt glad enda jeg ikke skjønner hvordan de kan synes så mye fint om eklse lille meg. Jeg tror nok det har noe med selvfølelsen å gjøre fot hvis du ikke liker deg selv så er det veldig lett å tenke at ingen andre gjør det heller.
    Men jeg tror det er er viktig å prøve å ta de til seg for jeg tror ingen kan få nokk komplimenter for de gir alltid litt glede enda så vanskelig de kan være å forstå.

  5. Ja komplimenter ja, uff ja. Jeg kan sitere LilleRedd, kjente meg veldig igjen i det.. Å ta i mot kompliment for ting du har gjort, enn kompliment for hvem man er eller utseende, smil osv, jeg vil gjemme meg bort i skam.. Jeg klarer ikke ta i mot de, men som du skriver så setter jeg pris på de..

  6. Svar: Ja, jeg har lenge «lett» uten å finne noen svar. Men har nok kanskje bare fokusert på det som er «normalt» å fokusere på, og kanskje har jeg utesett ting som er sårt uten at jeg vet om det. Uansett har jeg bestemt meg for å være mer bevist hos min psykolog ang dette. Fordi hver gang oppveksten kommer opp, så sier jeg bare «men det har vi jo gått igjennom, og der finner jeg ingenting». Så skal gjøre nytt forsøk ut på nyåret 🙂

    Så jeg fortsetter å lete samtidig som jeg også ser fremover og kjemper videre!

    Lykke til de kommende dagene kjære deg!!

    Og ja, kompliment er faktisk veldig vanskelig også for meg å ta imot. Tror det handler mye om at jeg (og kanskje du også) ikke har så stor tro på oss selv? Jeg tenker alltid at personen som gir meg et kompliment har en grunn (smisk eller sånn) til det, altså at det ligger mer enn bare en god tanke bak.. Litt merkelig det igrunn, fordi jeg har jo ikke noen andre grunner en at jeg er ærlig om jeg komplimenterer andre. Og for meg er det faktisk enklere å ta imot et kompliment fra en ukjent person, siden de kanskje ikke har en grunn for å si det til meg….
    -har jeg noen gang nevnt at jeg er litt merkelig 😉 (hahahaha)

  7. Jeg skjønner deg godt. Har litt av det samme problemet. Jeg tar ikke til meg komplimenepter, jeg husker bare det negative folk sier – ikke det positive. Og om de sier noe fint til meg tror jeg aldri på dem.
    Det er utrolig slitsomt å ha det slik, fordi jeg føler meg mislykket, stygg, dum osv – og uansett hva folk sier forandrer ikke dette mitt syn på meg selv :'(:'(
    utrolig bra innlegg du har skrevet!

  8. Jeg hater å få komplimenter, rett og slett fordi jeg vet de ikke stemmer. Jeg vet ikke hva jeg skal si når folk sier fine ting til meg, for jeg vet jo at det er løgn! Noen ganger blir jeg kjempesur når noen sier noe fint til meg, og ber de slutte å lyve til meg, andre ganger bare overser jeg det. Jeg vet jo at jeg ikke er flink til noe og at det ikke er noen bra sider ved meg, så hvorfor lyver folk om det da??

  9. Komplimenter kan være kleint, ja. Spesielt om det kommer fra noen man ikke kjenner sååå godt, synes jeg.. Men samtidig er det jo veldig fint, når man bare tenker over det. 🙂

  10. Komplimenter er vanskelig å ta i mot, ja.. Innerst inne føles det egentlig sååå godt å få et kompliment, men så er det liksom, skal man våge å tro på det, skal man våge å kjenne på den gode følelsen? «Nei, tør ikke, stemmer ikke, det er bare tull, de lyver, smil og le det bort.» Komplimenter gis av en grunn – så ta i mot 🙂 Jeg prøver å bli flinkere på det selv, lærer litt hver dag. Likevel, så er jeg veldig glad i å gi komplimenter til andre! Jeg liker Per Inge Torkelsens motto: prøv å si noe fint til noen 3 ganger daglig. Får både deg selv og andre til å føle seg vel 🙂 Litt avsporing her, hehe, men ja, jeg tviler ikke på at du var flott som pokker i kjole! ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s