Jeg hoppet i ilden

Mat, kropp og vekt har fulgt meg fra dag en her på Modum, frykten og redselen for det som ville komme, det som kom, hvordan jeg ville klare meg gjennom det, hvordan jeg skal klare meg videre. Det har vært en hard og tøff kamp å kjempe seg gjennom, og den kampen er langt ifra vunnet ennå. Jeg har klart å komme meg over noen av hindringene på veien, brutt noen av barrierene, brutt noen tankemønster, mestringsstrategier, men mye av det gamle sitter fortsatt hardt i. Jeg føler meg på mange måter fortsatt like syk, at spiseforstyrrelsen på enkelte områder til og med har blitt sterkere. Jeg føler meg ganske lost, fortvilt og litt frustrert. Utålmodig, stressa. Redd. Sint. Jeg trodde før jeg kom inn hit at jeg ville ha kommet veldig langt på 3 måneder, om noen få uker har jeg vært her i 3 måneder og jeg trodde jeg skulle ha kommet mye lengre. Helt fra starten av fikk jeg høre «Om så så lang tid vil du kanskje tenke annerledes» På mange områder tenker jeg ikke annerledes. Som jeg skrev i går, så hadde jeg en samtale med en av de som jobber her, og han sa til meg at jeg kanskje vil se ting litt klarer når jeg kommer ut herifra at jeg da kan se meg tilbake og faktisk klare å se hvor mye jeg faktisk har fått til, se hvor mye jeg faktisk har lært, hvor stort utbytte jeg har fått av innleggelsen. Det gjenstår å se, men jeg tror nok jeg vil klare å se det bedre da. Selv om en del ting fortsatt er som de var, så er jo også en del endret seg. Det føles bare ikke sånn. Jeg føler jeg står på stedet hvil.

Jeg gruer meg til utskrivelsen, til hvordan det skal gå når jeg kommer hjem igjen og skal klare meg på egenhånd. Hvor mye vil jeg da klare å håndtere, hvor tøft vil det bli og holde ut, vil jeg klare å stå i det på samme måte som jeg gjør her? Vil jeg klare 4 måltider om dagen, vil jeg klare å fortsette med å holde meg oppkastfri? Hvor mye vil jeg trene, hvor mye vil jeg redusere på kostlista? Hva skal jeg spise, hvordan skal jeg bryte mønstrene mine, hvilke strategier vil jeg bruke for å klare meg? Vil jeg falle, og hvor hardt vil jeg i tilfelle falle? Jeg aner ikke. Jeg må bare ta en dag av gangen, og se det an. Men jeg må ærlig innrømme at det blir skummelt, at det vil bli vanskelig. Jeg vet ikke hvor høyt jeg vil legge lista for meg selv, for jeg vet her og nå at skuffelsen ved å eventuelt falle vil bli enorm jo lengre jeg klarer meg uten å gå i fella. Jeg vet selvsagt at det bare er å reise seg igjen om jeg faller, samtidig vet jeg at fornuften kanskje vil forsvinne noen øyeblikk og jeg vil tenke «Jeg skjønte det, det måtte selvsagt ende sånn, hvorfor klarer jeg det ikke? Nå har jeg ødelagt alt» Fornuft vs ufornuft.

Jeg er også redd for å skuffe andre rundt meg, at de vil tenke at jeg burde ha kommet langt på disse månedene, at jeg burde ha vært friskere nå, at jeg burde vært der at et tilbakeskritt ikke burde skje. Derfor ønsker jeg å informere at spiseforstyrrelsen i meg fortsatt er veldig sterk i meg, at den har en stor makt ennå, og jeg aner virkelig ikke hvordan det vil gå framover, selv om jeg ønsker at det skal gå bra, hvertfall bedre enn det gjorde før jeg kom inn hit. 3 måneder av et helt liv er veldig lite, alt kan ikke fikses på så kort tid. Uansett så er jeg glad for at jeg har fått denne muligheten til å være her, tiden har på ingen måte vært bortkastet for meg. Den har vært lærerik, jeg har fått mer innsikt, jeg har hatt nyttige samtaler, jeg har pratet mye, jeg har vist følelser, og ikke minst, jeg har grått mye, jeg gråt veldig sjeldent før. Jeg har blitt veldig glad i jentene i gruppa mi, fantastiske jenter. Jeg har hatt fine behandlere, spis-teamet her er flott, flinke folk, jeg trives så veldig godt med dem. Her kan jeg pøse ut av meg tanker og følelser. Jeg liker samtalene jeg har hatt, og jeg liker å prate med dem, få innspill, forklaringer, tilbakemeldinger.

Hver eneste onsdag så har vi timer med kognitiv kartlegging. Vi tar for oss en situasjon en av oss har vært oppi. Hvilke automatiske tanker som kom opp i situasjonen vi var i, hvilke følelser det utløste, hvilke kroppslige følelser som oppstod, og hvilke handlinger vi brukte for å løse situasjonen. I dag hoppet jeg ut i det og tok opp en situasjon jeg var i. Den situasjonen var er i hver eneste mandag. Å gå på vekten. Når jeg gikk på vekten nå på mandag, når jeg så vektoppgangen. Hvilke automatiske tanker som dukker opp. «Jeg er blitt feit, jeg stoler ikke på kostlista, jeg må redusere mengden mat på kostlista, jeg bør trene mer, jeg skjønte at jeg ikke burde spise så mye dessert på søndag» osv. Hvilke følelser som ble satt i gang. Sinne, irritasjon, frustrasjon, skam, frykt, tristhet, lei meg. Hvilke kroppslige reaksjon det ga meg. Uro, rastløshet, kribling i kroppen, en dump følelse i magen, hjertebank, tappet for energi. Hvilke handlinger jeg brukte. Jeg gikk ut i sinne, jeg gikk fort, jeg pælma en snøball hardt mot et tre (som jeg bomma på i tillegg), jeg bannet innvendig (jeg prater ikke med meg selv, jeg skriker ikke ut i skogen her, for det kan jo tross alt være andre mennesker ute og går her. Dessuten er det en barnehage rett ved her) og jeg gråt selvsagt. Topic: Hva betyr «feit» for meg? Hav sier det om meg at jeg føler meg feit? Hva sier det om meg når jeg føler meg feit? Hvorfor har jeg satt meg opp en vekt som er max? Hva skjer om jeg kommer over den, hvorfor er det tallet så skummelt, hva mener jeg om meg selv om jeg kommer over det tallet? Der stopper det opp for meg, jeg får ikke helt tak i hva jeg egentlig frykter om jeg tipper over det tallet. Hva tenker jeg egentlig om meg selv, som gjør at det tallet er så forferdelig å gå over? Det sier jo egentlig ikke noe om meg som person selv om jeg går over xx kg. Jeg er jo fortsatt meg.

Jeg føler jeg tar for mye plass, det er for mye av meg. Jeg blir sett. Jeg tror egentlig ikke at jeg vil bli sett så mye. Dessuten er det en regel jeg har satt for meg selv, det tallet skal jeg aldri over. Jeg vil ha lavest mulig vekt, helsa mi betyr ikke så mye, jeg betyr ikke så mye. Jeg setter meg selv bakerst, andre før meg. Jeg stille opp på jobb om jeg blir spurt om å jobbe ekstra, jeg forholde meg slik eller sånn i et forhold, jeg stille opp for andre, lytte, når de har det vanskelig, selv om jeg har det tungt og vanskelig selv. Andre før meg. Meg bakerst, ellers er jeg jo en dårlig kollega, en dårlig kjæreste, en dårlig venn, en egoist. Jeg føler at jeg har bedret meg på en del av disse tingene etter at jeg kom inn i behandling, i løpet av de siste 5 årene. Jeg har blitt litt bedre på å si nei, si ifra, sette ned foten, sette grenser for meg selv. Ta litt mer plass. Jeg må ikke alltid stille opp. Grenser er viktig, og jeg må bli enda bedre på å sette flere grenser for meg selv. Jeg ønsker ikke å dele alt, jeg ønsker ikke alltid å være tilgjengelig. Jeg må ikke si ja, når jeg mener nei. En vanskelig jobb, men jeg må øve meg. Her har jeg turt å prate åpent, selv om jeg har dritt dager, jeg har grått, jeg har tatt imot hjelp, jeg har tatt initiativ til å få hjelp. Små, men likevel store og viktige framskritt. For meg. Kognitiv kartlegging går ut på å bryte tankemønster, finne andre løsninger enn de man har brukt tidligere.

Jeg har fått pratet og delt mye i dag, og det tar på. Tankene surrer og går hele tiden, og jeg blir litt tappet for energi, konstant jobbing oppi topplokket, her er det jobbing 24/7. Så det skal bli kjekt med julekonsert i kveld, en avkobling, noe hyggelig å se fram til. Jeg skal til og med ta sjansen på å ta på en kjole, til tross for at jeg ikke trives i min egen kropp. Jeg tror det blir veldig koslig jeg. Dessuten, jeg kom meg gjennom dagen i går også, og har dermed 70 dager oppkastfri. Thats something.

 

Reklamer