Med hodet over doskåla

Sinne, frustrasjon, oppgitthet, håpløshet, fortvilelse. Innelåst på en do, dasslokket oppe, med blikket stivt festet ned i skåla, mens forærderske tårer presset på, og alt bare var et kaos. Stress fordi de andre ventet på meg noen meter lengre unna, tanker som maset og kvernet om og om igjen, «kom igjen, få det opp, fort. Du har sjansen, drit i alt, det spiller ingen rolle lengre» Jeg klarte ikke gjøre det, de andre ventet, jeg måtte ut derifra og være med på møtet. Jeg var full og tom på en gang, følelsene veltet rundt, tankene var overalt. Rastløshet, tristhet, en gi faen holdning. Jeg makta ikke mere, orka ikke lengre være den som hele tiden var sterk, som ikke gikk på en smell. Jeg følte jeg gikk på veggen. Jeg var bare så fordømt sliten og lei hele opplegget, hele denne harde jobbingen. Møtet kom, og møtet gikk, oppkasttrangen ga seg ikke, følelsene var like sterke. Jeg fikk levert rapport hvor jeg hadde skrevet at jeg trengte en samtale for å unngå oppkast etterpå. Det spilte ingen rolle om det hadde gått litt tid, at maten hadde begynt å fordøye, der og da betydde det absolutt ingenting. Jeg gikk på rommet mitt, og ventet på han som var på vakt ble ferdig med å prate med en annen pasient. Rastløsheten, den indre uroen, rev og slet i meg, trangen stod til langt oppi halsen, og jeg beveget meg atter en gang inn på do, mitt eget bad. Satte meg ned på det kalde badegulvet, trakk hetten godt over hodet og gråt mine bitre tårer mens jeg skalv og ikke visste mine arme råd.

Han kom etterhvert, plasserte en stol foran badedøra mi, mens jeg fortsatt satt der inne og gråt. Vi har vært gjennom denne samtalen før, jeg hører hva han sier, skjønner hva han mener, men det betyr liksom ingenting når tankene ikke er med på løpet. Jeg vet ikke lengre hva jeg ønsker, jeg vet i grunnen ikke hva jeg trenger i det hele tatt. Annet enn å kaste opp, bli ferdig med det, få det overstått. Få være svak en liten stund. Han kunne godt se på at jeg kastet opp, om det var så om og gjort. Mhm, særlig. Han fikk øye på en av mini julestjernene mine, hentet den ene av dem, gikk inn på badet, la ned dasslokket, og pyntet opp doskåla med planten. Om jeg ville ha en duk på også? Jeg driter i duker. Han mente at det var bedre at dass’n ble pynta, enn at jeg stod på hodet ned i skåla. Jeg lurte på om julestjerna kanskje følte seg litt bedriten der den stod.

Jeg kasta ikke opp, men jeg gikk og kjente på at det egentlig ikke betydde en dritt om jeg gjorde det eller ei. I går sa det bare helt stopp. Han ble sittende inne hos meg til like før det ble kanefart, det var det bare å få på seg klær og komme seg ut sammen med de andre. Bort fra badet, bort fra korridoren, ut fra huset. Gjøre noe hyggelig sammen med de andre, om det så bare var for en liten stund. Gløgg, fakler, fine hester, og julestemning.

Veldig koselig tur, aldri vært med på kanefart før. Jeg var veldig utkjørt og sliten i gårkveld, følte meg tappet for alt, energi, motivasjon. Jeg slet med å få sove, det ble en lang natt. Opp tidlig igjen i dag, frokost, idrettsrådmøte, legen, og så ble det tur til Hadeland. Det regnet og sluddet omhverandre, grått og trist, bilturen tok bortimot en times tid, og jeg var kvalm som et uvær, blir alltid bilsyk. For meg hadde det ikke spilt noen rolle om vi dro eller ei, negativt innstilt til hele den fordømte turen. Jeg kunne heller ha tenkt meg og hatt programmene vi egentlig skulle hatt, fysisk aktivitet, og ikke minst skulle jeg egentlig hatt samtale med behandleren min. Jeg mistet den på torsdag pga sykdom, og i dag pga turen. Jeg var uopplagt og drittlei. Og i tillegg skulle vi spise lunsj der. Salat, dressing, og brød så klart. Jeg fikk nesten noia da jeg så størrelsen på porsjonen, og visste at det kun var 3 timer til middag igjen. Jeg fikk brukt litt penger, kjøpte noen julegaver, trasket hit og dit, fikk oss en guidet tur innom glassblåserne.

Tiden gikk usannsynlig sakte, og jeg ble sjeleglad da vi endelig skulle dra tilbake. Bare synd at da var det en ny runde med å bli bilsjuk. Vi kom tilbake bare en halv time før middagen, og med kvalmen langt oppi halsen, så fristet det ikke særlig mye å spise igjen. Porsjonen var overraskende liten, men mat er mat, når oppkasttrangen er tilstede, så spiller det ingen rolle hvor mye eller lite det er. Jeg kjente på oppkasttrangen under og etter måltidet. Jeg ville bare legge meg ned, sette spillet på pause, ta en time-out. Men vi har alltid ettermøte etter middagen, så jeg har ikke akkurat muligheten tilstede. Men trangen er der fortsatt, selv om det nå har gått en time etter måltidet, jeg føler meg så vanvittig full i magen, full i hodet, tom i hodet. Nå satte jeg meg akkurat inne på vaktrommet, tryggest akkurat nå.

Advertisements

32 thoughts on “Med hodet over doskåla

  1. Se der, styrken din lyser igjennom smerter å tårer ❤ kanskje ikke det du vil høre nå….
    sender deg en klem

  2. Når man sklir på isen, og nesten faller, så får man ofte en strekk i ryggen som varer noen dager. Dog bedre enn å falle, får så å få vondt som varer i uker….. Stå på, du vil få en stoooor belønning 🙂

  3. Utrolig sterk lesning. Du har ihvertfall all grunn til å være stolt over deg selv når du kjemper denne kampen.
    U go girl! *Klemme på*

  4. veldig sterkt Laila, du kjemper virkelig hardt, så flott at du ba om en samtale istedet for å bare kaste deg over doskåla og ikke kjempe i mot. Stå på snuppa!! heier på deg!!

    *goood klem*

  5. Jeg vet din kamp, og føler med deg for hvert skritt du tar, Laila. Det er lov å snuble, det er lov å falle, men da vil tårene komme av en annen grunn. Din kamp kan bare du kjenne og kjempe, men vi er mange som tenker på deg og er glad i deg!! Keep fighting, stronggirl, you,ll win in the end!! Alle gode og positive tanker fra meg<3

  6. Det betyr noe, og du betyr MYE. Ikke skad deg selv, det fører deg ikke videre. Hold ut, gå frem, ta plassen du har krav på.
    Jeg er stolt av deg! Du sa ifra, og det er godt gjort ❤ KLEM

  7. Jeg har nettopp oppdaget i meg selv at når man føler seg svak vil man ha bekreftelse på at det er greit og i orden, til og med logisk at man føler det man gjør, så jeg vedder på at du ikke vil ha en linje hos meg som sier at du er så forbannade sterk, igjen, så istedenfor skal jeg skrive at jeg ser deg, føler deg og skjønner godt at du både tenker og føler som du gjør. I see you LT ♥

  8. Noen ganger er det greit å være «svak», gråte, banne, skrike. Det er et tøft behandlingsprogram du går igjennom. vil bare si at jeg tenker på deg. sender deg masse klemmer.

  9. Dette er virkelig som å lese en bok, og dette er et kapittel som skildrer «kampen» intenst og sterkt. (flåsete ord..) men hjelpe meg så tøff du er, og så fint du beskriver det, ikke minst så modig av deg å dele med oss!!
    Det er kjempetøft å snu ryggen til sykdommen og kreftene inni deg så innmari direkte. Det klarte du, og selv om du ikke ser seieren i det nå, så bygde du opp forsvaret ditt veldig sterkt nå 🙂
    Stor klem!! Og jeg syns julestjerne på do var veldig bra, sleng på en duk! Det så ut som noe bestemor kunne funnet på…

  10. Sterkt… Og jeg veit ikke helt hva jeg skal legge igjen av ord her. Godt gjort å be om samtale, og fint det han gjorde med å pynte opp doen. Litt morsomt også, om jeg får lov til å synes det.
    Jeg tenker på deg, Laila… Hver dag ❤ ❤ ❤

  11. Åh, kan kjenne meg så godt igjen! Når Viljen melder seg, kommer alt annet i annenrekke. Alt blir ett hakk mindre betydningsfult, for å gi plass til Åværetynn, Åfølesegtom, Åfølesegreinere. Du er så sinnsykt.. STERK! Når jeg leser det du skriver, kjenner jeg at en oppkastfri tilværelse ikke er så meningsløs som den ofte virker. Heier på deg!

  12. Jeg tenker på deg Laila! Du er så sterk som klarer å stå i dette her. Jeg er så inmari stolt av å «kjenne» deg 🙂 Tusen takk for julekortet! Det var kjempefint ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s