Utfordring.

«When you come to the end of your rope, tie a knot and hold on»

Jeg ble fanget i en lasso, løkken ble strammere og strammer rundt meg, til jeg var så fastlåst at jeg ikke kunne rikke meg, kunne ikke løsne opp knuten, den satt for hardt fast. I mange år ga jeg opp og ble sittende fast, jeg orka ikke engang prøve på å forsøke å komme meg løs, jeg lot meg selv være fanget, og jeg lot meg selv være en fange i løkken. Jeg lærte meg å leve livet med den løkken rundt meg, jeg følte til slutt at den ble en beskytter av følelser, en mur rundt meg, på den måten slapp jeg å la alle følelser få slippe fri, akkurat som løkken strammet rundt meg, så strammet de også følelsene fra å komme ut av meg. Den var så stram rundt meg at jeg mange ganger måtte holde pusten for ikke å kjenne på følelsen av å kveles, på den måten gjorde jeg det litt lettere for meg selv, det gjorde at smertene ikke ble så uutholdelig. Men med årene ble jeg også så vandt med smertene løkken ga meg, at jeg ble nummen, og det gjorde at smerten ikke kjentes så godt. Men etter mange år så hadde løkken gjort så stor skade på kroppen min at jeg ble følte for å bli kvitt den før den gjorde evig skade. Jeg bestemte meg for å be om hjelp til å løsne den opp, sånn at jeg kunne puste fritt, få nok oksygen til lungene, få kjenne litt på friheten som åpnet mellom løkken og kroppen min. Noen av følelsene fikk også få slippe litt løs på den måten, jeg fikk muligheten til å prate fordi jeg igjen fikk puste.

Følelsen av å få kjenne litt på friheten gjorde at jeg følte meg litt lettere, jeg kunne bevege meg, jeg fikk muligheten til å gjøre litt mer, jeg var ikke fullt så bundet lengre. Men selv med god hjelp, så fikk de ikke løsnet lassoen helt, jeg beveget meg fortsatt med løkken rundt meg. Smertene ble litt mindre, men de var der forsatt, sårene var åpne, og de sved. Det var rart å kjenne at løkken ikke strammet så hardt, det føltes nesten litt skremmende også, fordi jeg hadde hatt den så lenge rundt meg, nå måtte jeg igjen lære å kunne bevege meg uten at den strammet sånn rundt meg. Bevegelsene ble klossete, jeg vaklet, gikk rundt i villrede. Jeg måtte be om enda mer hjelp, og jeg måtte spørre flere om å hjelpe meg. Med mye jobbing over lengre tid så fikk de løsnet repet rundt meg såpass mye at den kun var bundet rundt beina mine. Skrittene ble korte, jeg måtte bevege meg sakte for å unngå å ramle over ende. Jeg måtte jobbe sakte, sånn at jeg lærte opp balansen min igjen. Det var som å gå på line, korte skritt, og holde balansen, koordinasjon og utholdenhet. Tålmodighet. I begynnelsen trengte jeg noen der for å kunne støtte meg om jeg skulle ramle av, de ble som beskyttende vegger rundt meg. Jeg gråt i sinne og frustrasjon fordi det gikk så sakte, fordi jeg måtte lære meg denne kunsten. Tålmodigheten min var på vei til å forsvinne helt, jeg mistet den nesten ganske så mange ganger, men jeg fikk beskjed om å bite tenne sammen og holde ut, for en dag ville jeg komme meg helt over. Jeg bannet, og gråt enda mer, hvordan i helvete kunne de forvente at jeg skulle holde ut og jobbe så hardt for å komme meg over på den fordømte linen når den kun var på noen få cm?? Jeg hadde bare lyst til å hoppe av og hoppe bort derifra, legge meg ned og forbanne hele verden. Men på den måten visste jeg at jeg ville gå på trynet, og det ville kanskje ha gjort smerten ganske stor. Jeg ville jo ikke det heller, og det gjorde frustrasjonen bare enda større.

Løkken har blitt enda løsere, jeg klarer nå å ta litt større skritt, jeg våger meg framover med litt større og sikrere skritt, tålmodigheten har vokst litt igjen. Kanskje er det likevel ok at det vil ta litt tid før jeg kommer meg fri. Jeg vet at det vil ta tid, og at jeg må holde ut, ett skritt om mange, selv om disse skrittene nå er blitt litt større. Men innimellom så krymper tålmodigheten litt igjen, jeg kjenner da at sinnet flammer opp igjen, gjør at jeg tenker over muligheten til å bare legge meg flat og gi en jamt god faen. Men jeg holder meg oppreist, so far so good. Men jeg kan ikke helt la være å tenke over at en dag vil jeg gå skikkelig på trynet, hva da? Vil jeg klare reise meg igjen? Vil jeg orke å reise meg igjen? Jeg ser for meg at jeg vil gi opp og gi etter, på tunge dager forsterkes disse tankene. Jeg visste jo hva jeg hadde, jeg holdt jo ut disse smertene da også, for løkken nummet meg, dempet smerten, og jeg holdt det ut til en viss grad. Jeg klarte meg. På gode dager klarer jeg tenke at om jeg kom meg ut av den løkken, bli fri. Jeg har skaffe meg et nytt tau, et som er sterkere, et som representerer godhet. Jeg har knytet en knute nederst på det, og jeg kaller det håpet. Jeg kjenner at håpløsheten sniker seg innpå meg til tider, så jeg holder meg fast til håpet, og prøve alt jeg kan for å holde på grepet. Ennå kjenner jeg på løkken som strammer grepet rundt beina mine, mens jeg holder meg fast i håpet. Jeg henger der mellom begge tauene, og mens lassoen prøver å dra seg til meg, så holder jeg så hardt jeg kan i håpet, en drakamp mellom to store krefter, jeg håper bare jeg klarer å holde meg fast og ikke mister grepet. For jeg vet hvor hardt lassoen kan stramme grepet rundt meg igjen, og jeg må atter en gang prøve å komme meg løs, jeg vil ramle, og må opp på linen igjen, noen skritt lengre bak enn der jeg ramlet av, for så å gå enda flere skritt igjen før jeg kommer meg over. Jeg er i utgangspunktet ingen linedanser, men øvelse gjør mester, nå lurer jeg bare på om vil mestre kunsten fullt ut og komme meg helt over. Men først, ett skritt om gangen.

Om noen timer får jeg besøk av familie, vi skal ut og spise middag, det blir en utfordring, et stort skritt som jeg håper jeg klarer å mestre. Jeg føler at kan klare ett stort skritt, selv om det er en risiko å ta, men om jeg ikke våger, så vet jeg heller ikke om klarer det. Tålmodigheten er litt mer til stede nå, så da tar jeg sjansen på å prøve meg. Jeg trenger å sette meg selv på prøve, ta utfordringer som kommer, for snart er innleggelsen min ferdig, og da må jeg uansett ut i verden og møte utfordringene som ligger der og venter på meg. Jeg går jo tross alt litt stødigere nå, jeg tror det vil gå bra jeg, jeg har jo håpet der. Positive tanker, og jeg har nå mange fine ting å se fram til, det hjelper meg også. Snart familiebesøk, julekonsert, Hadelandtur, fakkeltog, og i morgen er det kanefart.

About these ads

16 tanker om “Utfordring.

  1. Håper du har hatt en fin dag med familien, og at du greide deg, sterk som du er! Du er utrolig flink, Laila! Stå på videre, kjære venn:-)

  2. Jeg kom først over bloggen dim for noen dager siden og jeg må si du er en utrolig sterk dame! Det står stor respekt av det du har klart å kjempe deg igjennon. Har lest mye på bloggen din i de siste dagene og jeg blir bare mer og mer imponert over hva du faktisk har fått til og jeg er helt sikker på at du vil klare å komme deg helt over på den andre siden av linen en dag for du er så utrolig sterk! Håper du får det fint når du skal ut å spise med familin din og det står stor respekt av alt du har fått til. Du er til stor inspirasjon! Lykke til videre Laila. Jeg er sikker på at du vil klare det!

  3. Så fint forklart! Veldig beskrivende for hvordan (jeg ser for meg) må må ha matt det og har det. Virkelig fint.

    Tusen takk for kommentar. Ble liv i stua her også, skal jeg si! Hehe. Bare det å vite at du kan sette deg til med dataen på fanget om du skulle kjede deg, er flott nok bare dét.

    Heier videre på deg! Du er flink og bra!

  4. Fineste vakreste Laila<3
    Du er så sterk! For meg er du betydningsfull.
    Det var så godt å være hos deg i dag:) jeg setter stor pris på å få være søstra di! Var alle like heldige som meg…

  5. Veldig godt skrevet. Jeg har fulgt bloggen din siden sept.i år,dvs.har ikke fått lest alle innleggene dine,men ihvertfall alle fra og med Modum. Tøff kamp du kjemper,men så virker du og som en tøffing ;-) Har lyst å sende deg en mail en dag hvis det er ok?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s