Oppkasttrangen er fortsatt tilstede

Jeg trodde oppkasttrangen skulle bli litt mindre jo lengre det gikk uten å kaste opp, men det er ikke sånn det fungerer for meg, og jeg synes det er vanskelig å måtte holde ut og hold ut. Den siste uken har som dere vet vært ekstra vanskelig for meg, det har vært vondt og tungt å komme seg gjennom måltidene, jeg har spist bare fordi jeg har måtte spist. Søndagene er kanskje spesielt vanskelige, vi får alltid typisk søndags mat, dvs stek i diverse variasjoner. Jeg synes det er vanskelig å få det ned, og maten blir gjerne kald før jeg har fått i meg hele måltidet. Jeg ble mett allerede halvveis, og da er det et slit å få ned resten. I går da vi hadde grøt til middag, så ble jeg mett etter 1/3 av porsjonen. Det er kanskje sånn at jo tyngre dagen er, jo vanskeligere blir det også å få ned maten. Hele helgen har jeg prøvd å holde meg opptatt med ett eller annet, bare for å få en pause fra tankene om måltidene. Tankene kverner om mat og kropp hele tiden, og det sliter meg ut, derfor trenger jeg litt pause innimellom. Jeg gruer meg til måltidene, det gjør jo ikke spisingen lettere heller.  4. desember, 4. november, 4. oktober, to måneder siden jeg sist kastet opp. Det føles ut som en evighet siden, det føles ekstra lenge fordi tiden i mellom har vært tøff. Jeg har oppkasttrang, men samtidig er jeg redd for å kaste opp, fordi mange opplever at det å kaste opp ikke gir dem det samme lengre, som det en gang gjorde. Det igjen vil jo bety at det også er bortkastet å kaste opp igjen, og det sier seg jo selv at det å kaste opp ødelgger mer enn det gagner.

Men tanken er der, i tankene tror jeg at det vil bli som det en gang var. Og trangen og lysten til å kaste opp går mer på desperasjon i forhold til vekten. Jeg vet jo at det vil ødelegge mye i forhold til det jeg har opparbeidet så langt i behandlingen, men den spiseforstyrrede delen av meg bryr seg ikke om akkurat det på noen som helst måte. Derfor føler jeg meg veldig splittet, dratt i ulike retninger. Ambivalent. Vil, vil ikke. Jeg føler bare en håpløshet over det hele. Det er tungt å være her, samtidig ønsker jeg jo å fullføre, være her tiden ut. Det kommer jeg også selvsagt til å være, men jeg vet også at den siste tiden her kommer til å bli beintøff. Jo mer vekten går opp, jo vanskeligere blir det å holde ut, jo mer jobber tankene, jo vondere blir følelsene. Jeg prøver å tenke positivt, at kroppen har godt av maten, at den fungerer sånn ca. som den skal nå, men når jeg ser på kroppen min, så raser disse tankene sammen som et korthus. Jeg vet jo også så inderlig vel at hvordan kroppen ser ut, ikke har en døyt å si, men disse tankene sitter som limt fast ennå. Kanskje vil det bli bedre, jeg håper jo at det vil bli bedre, men akkurat føles det bare ikke sånn. Jeg må stå i det i dag også, prøve å ikke tenke på veiingen i morgen, selv om jeg vet at vekten har gått opp, og dvs den er over det tallet som er uakseptabelt i mitt hode nå. Skrekktallet, tallet som min verden til å rase. Jeg kjenner at jeg ikke orker å forholde meg til det nå, så jeg må bare sette meg ned å fortsette med det jeg har begynt på av prosjekt her før en treningsøkt senere.

Ønsker dere alle en fin søndag videre, og takk for at dere leser.

Advertisements

13 thoughts on “Oppkasttrangen er fortsatt tilstede

  1. Jeg har så mange ord jeg har lyst å si deg, men jeg klarer ikke å samle de til en setning, til de fine ord du fortjener å få nå i den tøffe kampen… Jeg har lyst å gi ros for det du klarer jeg har lyst å gi gode ord i smerten…

    *Sender et lass med klemmer*

  2. Det er klart det er tøft. Å den stadige kverninga rundt mat og kropp er helt uholdbar til tider. Er ekstremt sliten av det der jeg også. Men fy flate Laila, 60 dager! *Bøyer meg i støvet». Tøffa! Håper 2. søndag i advent blir litt lettere iløpet av kvelden ❤

  3. Selv om du sier det er vanskelig, og det skjønner jeg virkelig at det er – det er ikke bare å snu helt om på vaner man har hatt i årevis og som sitter i hodet – så får du det jo til! Selv om du kanskje har lyst til å gi opp og gå tilbake i de mønstrene du har hatt fordi det sannsynligvis er enklere enn å kjempe denne kampen, så gjør du det ikke – og det er virkelig et tegn på styrke. Vi sliter ikke med det samme, men likevel så inspirerer du meg veldig fordi du prøver så jævlig godt selv om det tydeligvis er fryktelig vanskelig for deg. Og akkurat det skulle jeg ønske jeg klarte selv. Stå på videre, superjenta!

  4. Jeg heier på deg! det kan ikke være lett. Håper trangen demper seg etter hvert, det kan da ikke være sånn foralltid?

    Men, du, tusen takk for fine kommentarer! Er ikke alltid så flink til å svare, men de betyr virkelige noe :))

    • Nei, det er alt annet enn lett, og det vil jo ikke være sånn for alltid, det er bare det at tålmodigheten ikke alltid helt vil være med..<3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s