Skyld og skam

«Jeg kan aldri bli god nok, jeg føler meg helt feil, jeg liker ikke meg selv, hvordan skal da andre klare like meg som jeg er? Jeg skammer meg for hvordan jeg er, for hvordan jeg ser ut, fordi jeg kaster opp. Det er min feil at folk rundt meg er lei seg, føler seg maktesløse, kjenner på bekymringer. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer være nok tilstede i enkelte ting, fordi jeg ikke er god nok, gjør en god nok jobb, sier og gjør de riktige tingene. Jeg føler meg ikke god nok, og setter meg selv derfor i siste rekke, stiller heller opp for andre, er der om de trenger å snakke om sine vanskelige ting, selv om jeg har mer enn nok med mine egne problemer, klarer ikke si nei når jeg blir spurt om å jobbe på dager jeg har fri eller selv føler at jeg ikke er i form til å jobbe. Jeg velger å jobbe og å studere istedenfor å jobbe med å bli frisk. Jeg kan klare alt på en gang. Jeg får dårlig samvittighet om jeg sykemelder meg, fordi jeg vet at de trenger folk på jobb, jeg får dårlig samvittighet om noen trenger å prate og jeg ikke føler for å være der, derfor stiller jeg heller opp. Setter meg selv bakerst, for det er ikke så nøye med meg. Jeg trekker meg heller tilbake på en del sosiale arenaer når jeg ikke makter å være rundt masse mennesker, jeg er sosial selv om jeg føler for å være alene. Jeg gjør ting fordi jeg føler jeg må, selv om jeg egentlig ikke orker, men jeg får dårlig samvittighet om jeg ikke gjør det.»

Mange kjenner seg kanskje igjen i mange av disse tankene og følelsene, alle har vi noe vi skammer oss over, noe vi føler skyld for, uansett om det er små eller store ting. Hvor mange ganger har vi ikke ønsket å synke gjennom gulvet, gjemme oss vekk, trekke oss tilbake, ta tilbake ting vi har sagt. Angrer på ting som er blitt sagt eller gjort. Trukket oss tilbake fordi vi skammer oss, føler skyld over ting som ikke er vår egen skyld. I dag har vi hatt undervisning om skam og skyld her. Det var den ene presten her på Modum som hadde undervisningen, og han er vanvittig flink til å formidle og fortelle. Komme med historier og forklaringer som beskriver og får fram budskapet på en måte som gjør at alle kan relatere seg til temaet. Har klarte å inkludere og engasjere alle tror jeg, det virket hvertfall sånn. Og det å ha en spiseforstyrrelse handler veldig ofte om skam og skyldfølelse. Skam fordi man ser ut som man gjør, fordi man tenker som gjør, fordi man burde ha følt ting annerledes, fordi man handler som man gjør. Fordi man utsetter de rundt seg for bekymringer, fordi man sløser med penger, fordi man burde føle seg heldig fordi man har så gode muligheter og ikke burde «klage» som mange kaller det. Noen kaller spiseforstyrrelser for et «luksusproblem», de skulle bare visst hvor lite luksus det er å slite med lidelsen. Skammen ved å la andre seg at en spiser, skammen over at andre skal se hvor mye en spiser. Skammen over det å kaste opp, sulte seg, bruke avføringsmidler. Skammen over å la andre få vite at man sliter, at mat er et problem. Mat er en selvfølge for alle mennesker, det er noe vi må ha for å leve, å ikke klare å ha et normalt forhold til det vil for mange være et vanskelig tema å dele med andre. Mange er redde for spørsmål fra andre, om årsaker til at man sliter, å dele vonde følelser og syke tanker. Mange føler at de blottlegger seg om andre skal få vite hvordan de har det, de gjør seg sårbare, føler seg naken, derfor er det så mye enklere å skjule det, la være å fortelle, isolere seg, trekke seg vekk fra andre mennesker.

Spiseforstyrrelser er en ensom sykdom, man sitter alene med mange av følelsene og tankene fordi det er så vanskelig å dele, vanskelig for andre å sette seg inn i, og det kan være veldig vanskelig å dele tankene og følelsene, fordi man ikke alltid finner de riktige ordene for å beskrive det man føler, hvorfor man tenker som man gjør. Det er en komplisert sykdom, og kan være vanskelig å sette seg inn i. Alle som sliter med en spiseforstyrrelse har sin egen historie, egne opplevelser og erfaringer. Ingen har det helt likt, selv om veldig mye er det samme. Alle føler og reagerer som vi gjør, uten at vi kan noe for at føler og tenker som vi gjør. Selv om utenforstående har så lett for å si at vi ikke skal tenke og føle slik eller sånn, så kommer tankene og følelsene ofte automatisk. Det finnes ikke fasit på hvordan en følelse skal føles, og man føler som man gjør, og det er heldigvis lov. Følelser oppleves ulikt, like følelser oppleves ulikt, og vi reagerer og oppfører oss ulikt.

En veldig vanskelig oppgave å jobbe med når man sliter med en spiseforstyrrelse er å lære å akseptere seg selv som man er, bli kjent med seg selv, finne fram til den man er, innerst inne. Tørre å gi uttrykk for det man tenker og føler, våge å tro på at man er god nok som man er, med de feil og mangler man har. Man må tåle å bli tålt, få oppleve å bli akseptert for den man er, få oppleve å bli likt for den man er, akkurat sånn man er. Veldig ofte er det konkrete årsaker som kan utløse en spiseforstyrrelse, mange har blitt utsatt for overgrep, overtramp, blitt mobbet osv osv. Mange som sliter sitter ofte med en følelse av skyld for ting de har blitt utsatt for, eller opplevd. Det er veldig trist at mange faktisk tar på seg skylden for et overtramp som er blitt gjort mot dem av noen andre. Et godt eksempel kan være voldtektsofre. Hvor mange ganger har vi ikke hørt at de har tatt på seg skylden for voldtekten? Jeg kunne ha gjort det eller det for å unngått hendelsen. Jeg kunne ha sagt ting på en annen måte, kledd meg annerledes, latt være å gå den veien…det er kun overgriperen(e) som er skyldig. Når det kommer til spiseforstyrrelser så er det også mange som føler skyld fordi de har  blitt syke, skyld fordi de ikke har blitt frisk tidligere fordi man har blitt fortalt at det er en selv som må gjøre jobben, som må ville det selv. Selvsagt må man gjøre jobben selv, men som oftes trenger man profesjonell hjelp, men for mange er det å be om hjelp et fryktelig stort og vanskelig steg. Psykiske lidelser har i mange år vært tabu, det er noe man ikke snakker om, det er noe man ikke vil at andre skal vite at man sliter med. Det er uakseptert å slite psykisk. Hvertfall var det sånn for kun en del år tilbake. Heldigvis er det blitt et større fokus på psykiske lidelser, og det har nok hjulpet mange til å tørre å oppsøke hjelp. Heldigvis.

Skam og skyld er vonde følelser å sitte med, men det er heldigvis hjelp å få, det finnes muligheter, behandling for å bli frisk(ere). I mange år slet jeg veldig med denne skammen selv. Skammen over at andre skulle vite hvordan jeg «sløste» med penger når jeg var så heldig å bo i et land som Norge. «Tenk på barna i Afrika, tenk på menneskene i det eller det landet. Tenk på den som virkelig sliter» osv. Skammen over at andre visste at etter at jeg hadde spist, så hang jeg med hodet over doskåla og vrengte tom magesekken, waste of money, waste of food. Å kaste opp er noe alle synes er kvalmt, disgusting. Det er ikke noe man gjør frivillig. Hvem kaster vel opp frivillig?? De med en spiseforstyrrelse gjør det. Fordi mat er vanskelig. Mat burde ikke være vanskelig, det er normalt å spise, mat er noe man må ha i seg, fordi kroppen trenger det, og det er noe man skal kose seg med. Den naturligste ting i verden. Derfor skammer så mange seg over å slite med noe som i virkeligheten burde være så enkelt. Den skammen kjente jeg på. Heldigvis har jeg med årene klart å komme meg dithen at jeg klarer å se på at det faktisk er en sykdom, at det er sykdommen som har krevd dette av meg. Den gjorde meg avhengig av å kaste opp, den hjalp meg gjennom vanskelige tanker og følelser, den gjorde at jeg fikk et sug etter å overspise og kaste opp. Jeg kjente, og kjenner på trangen etter å overspise og kaste opp. Det har heldigvis blitt mindre av den trangen og det suget, men det er ikke borte. Kanskje vil det aldri forsvinne, kanskje vil jeg innimellom kjenne på dette suget, det er kun tiden som vil vise. En dag av gangen. Jeg skammer meg hvertfall ikke over å kaste opp lengre. Ikke nå, men om jeg skulle kaste opp, så ville jeg nok kjenne på, om ikke skam, så hvertfall dårlig samvittighet fordi jeg har jobbet så hardt som jeg har gjort fram til nå. At det vil ødelegge alt jeg har jobbet for. Men jeg har hele tiden i bakhodet at tilbakefall kan komme, jeg vil falle på en eller annen måte, en eller annen gang, men jeg har da hvertfall med meg verktøy som kan hjelpe meg til å reise meg igjen.

 

14 tanker på “Skyld og skam

  1. Skyld og skam tar veldig stor plass.

    Det er bra at du ikke skammer deg like mye lenger. Det er en grusom følelse, og du fortjener hvertfall ikke å kjenne på den.

    *klemme masse på*

  2. Jeg tenker at om jeg hadde vært som deg så hadde jeg kunne vært stolt av så mye. Men jeg ser det utenfra, forstår det er mye vanskeligere når man står midt i det. Gresset virker jo mye grønnere på andre siden av gjerdet. Skulle ønske du klarte å se hva andre syntes om deg og ta til deg litt av det, for da tror jeg du hadde klart å se hvor mye fint det er ved deg. ❤

  3. Det er mye rart man skal føle skyld og skam for. Nå føler jeg skyld fordi jeg IKKE kaster nok opp og skam hvis jeg gjør det. Blant annet. Håper du lærer å bli kvitt skyld og skam ❤

  4. Aller først; Så idiotisk å kalle spiseforstyrrelser for «luksusproblem!» *Mangler ord* Hvem kan ha så lite innsikt… ?!
    Men dette var veldig godt skrevet, Laila! Det fengsla meg. Så ærlig, «rett på»… og så… bra 🙂
    Skammen og skylden tar mye plass, og det er vanskelige følelser… De er vanskelige å bære alene… Det er logisk at man trenger «hjelp» for å leve med dem. Så håper vi at hjelpen vi får nå kan få oss til å kaste de.
    Jeg tror mange kjente seg igjen, og jeg veit absolutt om et par jeg ønsker at skal lese det.
    Om du skulle falle, så vil du reise deg igjen 🙂
    Jeg skulle ønske du kunne elske deg selv ❤ ❤ ❤

    • Du får videresende link til dette innlegget da vettu, enklere å la noen lese det, enn å måtte fortelle det selv mange ganger.

  5. Da jeg var syk, følte jeg meg som en byrde. Jeg visste jo at hvis jeg bare begynte å spise igjen, så kunne jeg bli utskrevet fra sykehuset. EN forbasket ting stod i veien mellom fengsel og frihet. Mat. Jeg følte meg liten når pleierne satt ved siden av meg og så på mens jeg spiste.

  6. Veldig bra skrevet! Kjenner meg godt igjen i mye..
    Det er bra at du har klart å legge fra deg skammen over at du er syk. For det er jo en sykdom, på veldig mange måter på lik lije som en sykdomm som sitter i kroppen, bare at denne sitter i hodet. Og man kan jo ikke noe for at man blir syk.
    Jeg føler fortsatt veldig mye på skammen og tabuet ved å være psykisk syk. Det har blitt mye mere åpenhet rundt det, helt klart. Men det er fortsatt mye grums. Men det er vel egentlig bare å forvente.. Noen ganger har jeg lyst til å sette et plaster i panna slik at folk kan se at jeg har det vondt. Forstå at ikke alt er helt greit. Men men..

    Mange klemmer til deg, du er nydelig<3<3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s