Kaos i hodet

Etter solskinn kommer storm. Jeg hadde en veldig fin dag i går, alt føltes veldig greit, jeg klarte senke skuldrene, jeg kjente sola i ansiktet, jeg klarte å nyte dagen. Men det var i går. Gårsdagen er bak meg. I dag kjennes ikke sola like god ut, farvene på løvet forsvinner, alt av lyder lager kaos, tankene er kaos, følelsene er kaos. Dagen er kaostisk. Jeg klarer ikke sortere tankene, klarer ikke la fornuften styre. Hver eneste mandagsmorgen står jeg opp med en visst håp om at kanskje, kanskje vil tallet på vekten være snill mot meg i dag. Kanskje vil det få meg til å føle meg ok, kanskje vil det gi motivasjonen et dytt bak, kanskje vil jeg få beviset på at kostlisten er bra for kroppen min. Kanskje, kanskje. Hver mandag blir det lille håpet knust, hver mandag stoler jeg mindre på kostlista, hver mandag kommer lysten til å bryte dette oppholdet, hver mandag har jeg lyst å gi opp, for jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut panikken som kommer. Uansett om jeg følger treningsprogrammet mitt, og spiser de faste måltidene, så stiger bare vekten videre oppover. Dermed blir absolutt alt jeg gjør bare feil oppi hodet mitt. Alt det jeg jobber med her henger ikke på greip for meg. Jeg er her på oppfeiting, det er det jeg opplever, det er det jeg erfarer. Alt annet blir uviktig. Hva så at jeg har klart 26 dager oppkastfri, hva så?? Det betyr ingenting, fordi konsekvensen av det = 9 kg opp på 27 dager. At kroppen trenger mat for å leve betyr ingenting, at jeg tillater kroppen å få beholde næring betyr ingenting. At jeg blir friskere betyr ingenting, for alt jeg vil er å bli kvitt de kiloene igjen. Jeg vil se det tallet gå ned igjen, det betyr noe. Jeg vil veie mindre, det betyr noe. Jeg vil kaste opp alt, føle meg tom, det betyr noe. Jeg vil kjenne på det å være sulten, det betyr noe. Det betyr at jeg føler meg ok med meg selv. Monicka sa noe i stad som forklarer situasjonen min veldig bra, jeg føler meg mindre verdt for hver kilo jeg går opp. Jeg føler meg mer og mer ukomfortabel, feit og ekkel for hvert fordømte gram jeg går opp. Jeg takler ikke kroppen min et sekund nå. Jeg klarer ikke forholde meg til den. Jeg må skjule meg. Dette er noe av det jævligste jeg har gått gjennom, og jeg fatter ikke poenget. Jeg har ikke lyst til å fortsette dette her. Jeg aner hvirkelig ikke hvordan jeg skal holde det ut.

Selvsagt er det jo også treningsfri dag i dag, fordi de vet nok at det for flere ville blitt tvangstrening om vekten går opp på sånne dager. Det er jo også noe som en del må jobbe med, å ikke trene kun på tvang. Jeg kjenner jeg er kraftig irritert på akkurat dette punktet, fordi alt jeg ønsker etter veiing er nettopp å trene, for å forbrenne, og for å få ut sinne. Jeg og Monicka tok oss en liten pratetur rett borti hugget etter veiingen, men jeg har bare lyst å løpe meg en lang lang tur. Men det som nå står på programmet er middag. Og det er det aller siste jeg har lyst til akkurat nå.