En helvetes mandag!

«Ny uke, nye muligheter!» I svarte gamperæva sier jeg bare!! Her starter ukasom et rent og skjært helvete. Mat, mat og atter mat. Og veiing. Jeg hater mandager! H-a-t-e-r  d-e-m! Frokost, ikke sulten, og stup trøtt, jeg har bare lyst å bli liggende sammenkrøllet under dyna, la vær å stå opp, la vær å face denne dagen. Men jeg kan jo ikke det. Frokosten går greit, det er det måltidet som er enklest for meg, det har det alltid vært. Jeg blir mett, og jeg liker ikke bli mett, men det er det måltidet det er greit å bli litt mett etter. Da starter forbrenninga for resten av dagen. Jeg hadde ikke noe program etter frokosten i dag, så jeg begynte å lage meg en kalender, jeg glemte å ta med meg den bitte lille kalenderen jeg har hjemme. Så da fant jeg en plakat, og fikk streket opp og nummerert fra oktober og ut desember. Og der skal jeg sette på et klistremerke for hver eneste dag jeg er oppkastfri. Hver dag fram til nå er gjennomført. Jeg satt der oppslukt med det jeg drev med, og tiden gikk helt uten at jeg egentlig tenkte på så mye annet. Plutselig var det tid for lunsj. Jeg hater lunsjen på mandager, fordi det er veiing 2 timer senere. Jeg hater det! Fylle opp magen før veiing, jeg fatter ikke poenget! Som om at det ikke er ille nok fra før av å skulle hoppe på den jævla vekta. Vi har gruppetime rett etter lunsjen, og jeg sitter å ser på klokka flere ganger, for bare å se at tiden telles ned til kl. blir 13.30, og veiingen står for tur. Å stå uten døra til rommet hvor vi veies er et mareritt. Jeg veier meg alltid sist, fordi det som regel er min miljøterapeut som veier oss, og jeg har time med henne rett etterpå, så da blir vi bare sittende der inne. Vekten fortsetter å gå opp, hjertet synker ned i magen på meg hver eneste gang. Motivasjonen synker for hver gang. Jeg får helt noia av å se at tallet blir høyere og høyere, at jeg ikke får se noe nedgang. Hvorfor skal jeg tro på at kostlista er bra for meg? Hvorfor skal jeg tro på at oppgangen skyldes vann, når kroppen ikke slipper på noe, at vekten fortsetter å øke? Jeg får panikk, jeg ønsker bare å synke ned i et svart hull og forbli der nede. Jeg ønsker å trene til kroppen resignerer, jeg vil hyle og skrike til jeg blir hes og utmattet. Alt jeg kan gjøre er å prate. Jeg kan ikke rope og hyle, jeg kan ikke løpe, for vi har treningsfri dag i tillegg på mandager, bare for å toppe det hele.

3 kvarter etter at samtalen var over, så var det selvsagt på tide og fylle opp magen igjen. Så klart, vi skal jo ikke sulte ihjæl liksom. Lunsjen er så stor at jeg ikke rekker å bli sulten til middag, så selvsagt er det på tide å fylle opp magen mer, det er jo bare rett og rimelig. Det sier seg selv. Kyllingfilet, potet, brokkoli og saus. Og den fordømte yoghurten så klart. Jeg slet for hver bit jeg tvang inn i munnen. Tygge, puste dypt, svelge. Tygge, puste dypt, svelge. Tårer som trillet, fortvilelse, tygge, svelge. Tvang. Jeg ville gå fra bordet, løpe vekk, gå å spy, men jeg har ikke noe annet valg enn å sitte der og tvinge i meg maten til alt er spist. Rett etter middagen har vi gruppemøte hvor vi snakker om tanker og følelser rundt måltidet, så jeg kunne ikke gå ut rett etterpå, men når møtet var ferdig måtte jeg bare ut og ha frisk luft. Klarne tankene. Jeg tenkte jeg skulle ut og ta litt bilder. Jeg pakker på meg klærne, rasker med meg kameraet og går ut. Vi kan gå en rolig tur bort til et lite vann som ligger borti skogen her. Spasere en tur. Jeg kan da for pokker ikke spasere. Aner ikke hva det er. Jeg synes jeg går rolig om jeg roer tempoet et lite hakk, men jeg går vanligvis ganske fort, det er sånn jeg alltid går. Det tar ikke mer enn 3 minutter å gå bort til det vannet anyway. Jeg blir ikke akkurat svett og utslitt av å gå 3 minutter i mitt tempo uansett. I det jeg går ut døra, og ned det eneste trappetrinnet som er utenfor den ytterdøra, så tråkker jeg over og tryner så lang (eller kort) jeg er. Jeg ble rasende! Og enda flere tårer kom trillende. Dette var det siste jeg trengte i dag, å skade foten sånn at jeg blir forhindret til å kunne gjennomføre de få timene jeg har i uka når det kommer til trening. Trening er forresten å ta litt hardt i, fysisk aktivitet mener jeg. Et skritt ut døra, og jeg er skadet.

Heldigvis var jeg ikke mange meterne unna resepsjonen, så jeg fikk hinket meg inn til vaktrommet, hvor jeg ble plassert i en stol, og fikk servert en kopp kaffe. Hun som var på jobb hadde hvertfall peiling på å fikse overtråkka ankler, så hun fikk bandasjert meg, og lagt på en ispose. Jeg grein sinte og fortvilte tårer, ikke fordi det gjorde noe så inn i hampen vondt, men fordi jeg er forhindret til å bevege meg som jeg vil. Her om dagen så tenkte jeg; «Det hadde bare vært min flaks om jeg på en eller annen måte hadde klart å skade meg, sånn at jeg blir helt hemmet fra å få trent..» Jeg banket dessverre ikke i bordet for å unngå å jinxe meg selv. Så nå ligger jeg her i en sliten sakkosekk med foten hevet, og er sint og frustrert. Pisse må jeg også, men det betyr at jeg må trå på foten, det frister ikke så veldig akkurat nå. Dessuten skal jeg hjelpe en av mine kjære her med å installere en pc. Og om litt over en time er det mer mat. What a fan-fucking-tastic day.

 

Dagens outfit:

Godt råd:

IKKE TRÅKK OVER, DET ER VONDT. OG DUMT.