Ubekvem med egen kropp

Magen sprenger, mat som ligger og velter seg tungt i magesekken, kvalme, ubehag, selvhat mot egen kropp. Klærne klamrer seg til kroppen, lår som møtes, mage som strutter. Konstant stapp mett, indre uro og kaotiske tanker. Jeg savner å gå sulten, jeg savner å ha flat mage, jeg savner å ha mellomrom mellom lårene. Jeg savner å kunne føle meg ok, uten å kjenne at alle klærne strammer. Jeg går mett fra det ene måltidet over til det andre. Jeg rekker ikke å bli sulten. Det er utrolig vanskelig å gå til neste måltid når det føles som at maten fra forrige måltid ikke har rukket å fordøye før man må presse ned enda mer mat. Jeg gruer meg til hvert eneste måltid. Jeg føler ubehag under og etter måltidene. Jeg går gjennom hver eneste dag og føler meg full i magen, sprengt til randen. Jeg klarer ikke nyte maten, fordi mettheten kommer så fort, og det gjør så vondt å være mett. Uansett om jeg trener, eller gjør et eller annet forut for måltidene, så er jeg aldri klar for å spise. Jeg skulle så inderlig gjerne kunne hoppe over noen måltider for å kanskje kunne kjenne på at jeg var sulten. Glede meg til måltidene. Nå tenker jeg bare «Oooff, mat igjen.» Jeg har bare vært her i 11 dager, men det er 11 dager hvor jeg har gått rundt og vært konstant mett.

Jeg skulle egentlig ha blitt veid i dag også, men det er noe feil med låsen på døra på det rommet hvor vekten står. Nøkkelkortet virker ikke. Så da ble det ikke noe av i går. De som kan gjøre noe med det er ikke på jobb i helga. Dermed blir det ikke veiing igjen før mandag. Og jeg er redd vekten bare fortsetter å gå opp. Jeg skulle egentlig ha samtale etter veiingen på mandag, men h*n jeg skulle ha time med er ikke på jobb den dagen, så det ble utsatt til onsdag. Jeg hadde virkelig trengt det etter veiingen, så jeg må høre om det finnes en annen mulighet. Det skaper ekstra utrygghet for meg at jeg kanskje må stå på bar bakke etter en veiing som mest sannsynlig vil gå feil vei. Jeg får negative reaksjoner om det bare er snakk om noen 100 gr. opp, så jeg vet at det kan komme kraftige reaksjoner om vekten fortsetter opp. Da trenger jeg virkelig en samtale. Jeg synes egentlig at det var greit at det ikke ble noen veiing i dag, for det hadde stresset meg enda mer med tanke på måltidene, men jeg kjenner jo hvor full og mett jeg er. Det er ille nok.

I dag var jeg utenfor murene for første gang etter at jeg kom hit. Syklet ned til Vikersund for å handle inn noen få ting jeg trengte, dere vet, vaskepulver, skyllemiddel, håndsåpe, barberhøvel. Ting man må ha når man er hjemmefra over en lengre periode. Det føltes helt greit å gå rundt i butikken uten å kjenne så altfor mye på trang til å ta helt av. Jeg var alene, så jeg hadde muligheten, men det var bare ikke et alternativ. Jeg er ikke her for å gå amok på butikken når jeg har muligheten til å dra ned til Vikersund. Jeg fikk også kjøpt meg en litt stor joggebukse som jeg kan føle meg litt mer vel i. Nå mangler jeg bare en t-skjorte i str XXL for å skjule overkroppen. Det var kjekt å kunne sette seg på en sykkel igjen, men den var utrolig tung å sykle på. Det var ikke akkurat den mest moderne sykkelen. Sånn typ sykkel som bremser når man tråkker bakover. En skikkelig off road med de feiteste dekkene. Turen ned til Vikersund skjer på flat mark og nedoverbakker. Men så skal man jo gjerne opp igjen også. Jeg tok med meg ryggsekken min da jeg dro ned, så jeg endte jo opp med noen kilo i sekken, og beina var helt gele etter joggeturen på 1 time her tidligere i uka, og styrke på underkropp i timen med fysisk aktivitet som vi har hver fredag. Dermed ble det veldig tungt å sykle tilbake. Jeg er vanvittig støl i lår og stump, men det var hvertfall kjekt å kunne komme seg litt vekk og gjøre noe annet.

Nå er det utrolig stille her på huset, alle bruker fritiden på ulike aktiviteter vi kan gjøre. Vi sitter to stykker på stua og slenger. Det kan bli lange dager i helgene når det ikke er program. Helt ok til tider, men også litt tungt. Alt føles liksom som et tiltak. Vil ikke gjøre noe, samtidig som jeg vil gjøre alt. Jeg er trøtt og sliten, og tankene tynger meg litt ned nå kjenner jeg. Skulle ønske jeg kunne sove litt, uten at det ødela nattesøvnen min, den er ille nok som den er.

 

About these ads

26 tanker om “Ubekvem med egen kropp

  1. Jeg synes du har vært kjempeflink til nå! Helt imponert over hvor hardt du prøver å få til ting nå som du får hjelp. Kjempebra jobba :)

  2. Åh, min kjære, gode Laila, som jeg bare får mer og mer glade følelser for ;-)
    Hvis du kjente min stolthet for deg… :-) Og er det noe jeg endelig kan si at jeg kjenner igjen, så er det den f***** metthetsfølelsen – den er ikke god (ikke vits å legge noe i mellom her) – DET ER IKKE GODT å være mett(!!) Det burde være det, og det SKAL være det… Men tanken om at du er stappmett hele tiden… Jeg føler det, og jeg føler med deg… Jeg håper du kommer dit hvor metthetsfølelsen er god, eller i hvert fall ENKLERE Å TAKLE… Men hittil, Laila… GOD U IMPRESS ME, and make me PROUD <3 <3 <3

  3. Lørdagsklem fra meg <3 Håper du får snakket med dem og at dere kan finne et annet opplegg på støtte samtaler rundt veiing, jeg ville for min egen del synes det var for sent to dager etter på, da er ikke følelsene der, selv om du fremdeles står i kampene.. Jeg har tro på deg!! :D

  4. Sender deg en haug med styrketanker. Jeg kjenner til følelsen av å måtte spise nye måltid hele tiden, uten å ha noe som helst tid til å bli sulten igjen, og den metthetfølelsen du får gjennom blandingen av at kroppen din ikke er vandt med så mye mat + den psykiske mettheten er ingen god kombinasjon. Men det blir bedre, og det er verdt det. Håper du får en fin søndag, og at mandagens veiing går rett vei<3 Tommel opp for butikktuen :) Du kriger virkelig på med alle krefter der inne, det er det ingen tvil om!

  5. Synes jeg kan kjenne fortvilelsen å frustrasjonen dit helt opp hit i nord.
    Jeg er enig med hun som sier det er 11 dager med seier <3<3<3 kjempe imponert over kampen du kjemper å at du klarer dette :)
    Jeg kan vel ikke helt forstå hva det er du går igjennom, men om jeg kobler dette til min kamp mot dissosiasjonen så kanhende blir det litt likt…. for det er en kamp mot seg selv det også.
    Sender deg styrke klemmer i massevis !!

  6. Du er så god som holder ut. Ser for meg at dette oppholdet er fylt av masser av både oppturer og nedturer. Så hold fast neste opptur er rundt hjørnet. tenker jeg da. :)
    En får ikke mer utfordringer enn det man klarer å takle (klisjè, i know), men dess større utfordringen er- dess større er seieren/gleden av å ha kommet seg i gjennom det. 3 ord: mestring, mestring, mestring. Det som du er oppi nå vet jeg selv av erfaring at er et rent helvette, men du kommer til å se verdien av det. Det har du jo allerede- 11 dager oppkastfri <3 Congratz <3

    Høggs :)

  7. Du fortsetter å imponere meg, Laila. Du står i det vonde, selv om du sliter – du står på og gir alt. Selv om du kanskje ikke kjenner på det selv, så har du en imponerende stå-på-vilje! Og ikke svar «neimen atte jommen atte» nå – du ER flink!!
    <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s