Dag 6 på Modum: katastrofal

I dag hadde jeg ikke mye lyst å stå opp og begynne på dagen. Jeg ville bare ligge der trygt under dyna og la dagen gå sin gang uten meg. Jeg ville virkelig ikke delta på dagens program. Alt dette fordi det var den første veiingen vår i dag. Jeg hadde forberedt meg på at vekten har gått opp noen kilo, jeg både ser det, og føler det. Jeg hadde likevel ikke noe annet valg enn å komme meg opp av sengen, inn i klærne og mannet meg opp til frokosten. Jeg tok ikke sjansen på brød og knekkebrød, så jeg safet litt med kornblanding med biola. Jeg var ikke sulten, og jeg hadde ikke lyst på mat i det hele tatt. Jeg kom meg gjennom den, og det gikk egentlig helt greit, men oppi hodet var det bare et evig kaos uten sidestykke. Alle tankene kretset rundt veiingen, som av alle ting skulle skje etter lunsjen. Noe jeg ikke synes er greit i det hele tatt. Vi hadde møte rett etter timen, så jeg fikk ikke tid for meg selv, og tankene måtte konsentrere seg om det vi snakket om. Etter den timen hadde vi undervisning i ernæring, og en skulle jo tro at det kanskje var med på å roe tankene litt, at vekten som vi har gått opp de siste 5 dagene ikke var en fett, men mye vann og avfall. Likevel for blikket mitt ofte på klokken, og kjente det knytet seg i magen for nedtellingen mot tiden for veiingen.

Jeg gikk med en forferdelig uro i kroppen rett før det var min tur til å hoppe på vekten. Prøvde forberede meg mentalt på en akseptabel økning som jeg kunne godta. Jeg hadde forberedt meg mentalt på at jeg minimum hadde gått opp 4 kg. Jeg burde kanskje ikke ha sett på vekten, men blikket holdt seg fast på skiven jeg stod på. 6.5 kg opp. Jeg måtte ta et dypt pust og kjente det knøt seg i hele meg. Jeg ville kaste vekten i veggen og løpe min vei. Jeg spurte om jeg bare kunne gå, jeg klarte ikke være der. Jeg fikk gå, og jeg gikk opp på rommet, kledde på meg, tok med meg kameraet og var på vei ut, bort fra avdelingen, jeg måtte ut og puste før jeg skulle kveles. Alt jeg ønsket var å avbryte hele oppholdet og reise hjem. Jeg maktet ikke mer, jeg ville bare gi opp. Men jeg rakk ikke komme meg ut, for hun somhadde veiingen med oss kom og ville ha en samtale med meg, hun er min miljøterapeut her. Så vi fant et rom og fikk pratet en del der. Hun prøvde berolige meg litt med at dette er helt normalt i starten av oppholdet, men hodet mitt hadde kræsjet og jeg klarte ikke godta tallet som slo meg ut. Jeg følte meg bare helt forjævlig. Feit, ekkel, full og tom på en og samme tid. Jeg ville bare grine meg ihjæl, løpe langt inni skogen og skrike til lungene mine kollapset. Men mandager er i tillegg til veiing, en treningsfri dag. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men jeg rakk å gå meg en liten tur på baksiden av bygget her og fikk knipset noen bilder mens tankene raste avgårde. Jeg takler denne vekteoppgangen, reell eller ei, jævlig dårlig. Det hjalp heller ikke at det var middag like etter. Jeg ønsker nå også bare å få tak i enda større klær for å klare å holde ut kroppen min…

Jeg var sint da det var tid for middag, jeg bare røsket med meg fatet, fylte opp tilbehoret og gikk og satte meg. Jeg prøvde å ikke tenke, men det funker veldig dårlig når jeg sitter der med en stor tallerken med mat foran meg. Ikke hjalp det at det var ostesnitzel, og stekte potetbåter til middag heller. Ikke må vi bare spise middagen, men også en jævla yoghurt til dessert. Hver eneste fuckings dag. Jeg er så mett når jeg går fra middagen hver eneste dag, at alt bare føles helt forferdelig og uoverkommelig. Jeg slet med å få i meg maten, selv om jeg klarte det innen tiden, så var jeg atter en gang sistemann til å få den i meg. Jeg er utrolig stresset under måltidene her. Tallet på vekten stresset meg selvsagt enda mer. Jeg ønsket bare å aldri spise igjen. Rett etter middagene har vi gruppemøter hvor vi prater om følelser rundt måltidene, før, under og etter. I dag var det bare sinne, frustrasjon, håpløshet og fortvilelse for min del. Jeg ønsker så jævlig å kvitte meg med maten og gi opp, samtidig som jeg prøver alt jeg kan for å unngå det. Jeg er vanvittig urolig og nedfor nå. Jeg tror kanskje jeg skal gå å sette meg litt inne på vaktrommet med noen ansatte. Dagen i går var like jævlig som dagen i går. Etter middagen i går fikk jeg en voldsom reaksjon. Jeg var sinnsykt urolig inni meg, jeg fikk ikke ro på meg i det hele tatt. Jeg gikk fram og tilbake i korridorene, ned i kjelleren, og opp igjen. Lånte en bok på biblioteket, leste en halv side, men fikk ikke med meg hva jeg leste. Ordnet meg en kopp kaffe, drakk to super, helte den ut. Gikk fram og tilbake. Jeg laget meg en ny kopp med kaffe, travet hit og dit. Satte meg litt, reiste meg og gikk videre. Jeg skalv og alt var bare et totalt rådeløst kaos. Jeg fikk etterhvert snakket med ei fra personalet. Jeg grein og klarte ikke holde kroppen rolig. Det var min første knekk her. Kveldsmaten gikk dårlig. Det tok meg sikkert 5 minutter før jeg i det hele tatt klarte å begynne å spise. Jeg satt bare å kikket på maten. Jeg snappet mot ei av de andre jentene da hun stod og klappet meg på kinnet, jeg maktet det bare ikke der og da. «Ikke rør meg!» Jeg beklaget det etterpå og sa at det ikke var meningen og snappe til henne, men hun forstod heldigvis. Jeg var også veldig urolig under måltidet, satt og ristet på beina hele tiden, og grein og snufset. Jeg ønsket å kaste maten i veggen og gå derifra.

De to siste dagene har vært et rent helvete, og jeg tror jeg klikker mentalt. Jeg må ta noen dype åndedrag innimellom for å prøve å holde meg i balanse. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å holde ut uroen som truer med å ta knekken på meg. Jeg klarer ikke holde fokuset på at jeg faktisk har klart målet mitt, og at  for hver eneste dag jeg kommer meg gjennom er en ny rekord. Jeg har heldigvis mulighet til å ta kontakt med personal her, og jeg har samtale med miljøterapeuten min og behandleren min i morgen, og time med behandleren min på onsdag. Jeg tror jeg trenger å ha noen å prate med spesielt etter middagene de neste dagene. Jeg er ellers redd jeg kan sprekke, og kaste opp. Jeg kjenner at jeg må avslutte her nå, og komme meg på vaktrommet.

 

56 tanker på “Dag 6 på Modum: katastrofal

  1. Kjære deg, jeg sitter her med tårer i øynene og kan bare forestille meg hvor vanskelig det er. For helt ærlig, høres det ut som et helvette, og jeg vil ikke i mine villeste fantasier oppleve noe slikt…

    Du er så utrolig sterk, laila ❤
    Mange klemmer

  2. Det er lite noen kan si til deg akkurat nå, som vil hjelpe. Fy f, jeg igjenopplever det hele ved å lese det du skriver. Det var så vondt. Men så godt å lese at du blir tatt vare på og får mange samtaler. Vaktrommet er gull verdt, kjempebra at du bruker det og de flotte menneskene som jobber der.
    Sender deg mange gode klemmer<3

  3. *klemme hardt*

    Jeg sender gode vibber og styrketanker i håp om at de kommer frem til deg til tross for avstanden!

    *enda flere klemmer*

  4. HELDIGVIS er ikke alle dager like, snart er du over den første kneika håper jeg. Men kan ikke ane hvordan du føler deg, du er hvertfall sterk som selv tenker hva som er best for deg. 🙂
    klem

  5. Så trist at du skal få det så vanskelig, Laila. Føler veldig med deg, om det kan være noen trøst. Men jeg tenker på deg, og sender deg mangegode tanker og håper det blir lettere om en liten stund. ❤ klem.

  6. tøffingen…. hold ut, stå på, du er kjempeflink som står i det og kjemper slik du gjør. Og at du reagerer som du gjør betyr at du gjør noe riktig. Sf kjenner motstanden og uroen i deg kommer frem, den må du lære deg hva er for noe, hvordan du håndterer den. Stå på!! ♥♥♥

  7. Det er nå du får kjenne på hva sf’en virkelig har gjort mot deg. I 16 år har den fått herjet vilt med deg. Å nå må du betale med blod, svette og tårer!
    Men du må være stolt av deg selv. Det er jeg.
    Hold ut søss! Gleder meg til å komme til deg. Klem

  8. Kan forestille meg uroen du står i nå, håper ting stabiliserer seg litt etterhvert! Synes du er utrolig sterk som står imot ❤

  9. Laila snuppa! Jeg tenker så mye på deg om dagen. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Uroen er et helvette men den blir mildere og bedre med tiden. Selv om det ikke virker sånn nå så blir det bedre. Jeg synes du er kjempe tøff og sterk som tørr å kjempe mot sf. Vi er mange som heier på deg og vi er også mange som har klart det. Så dette klarer du og! Du er jo ei herlig og sprudlende jente som fortjener så mye bedre enn mia. Jeg er glad i deg Laila ❤ Hold on! Stor klem ned til modum fra Tina 🙂

  10. Jeg får så vondt av å lese hva du går igjennom.Blir litt sint å de som «tvinger» deg til å spise, men de vet vel hva de gjør…? Håper virkelig at du kommer igjennom dette og at slutten er bra. Og når slutten er god er allting godt. *styrkeklem* ❤

  11. Sender en stor klem, og håper at det blir lettere etterhvert. Du er kjempesterk som prøver!! 🙂

  12. Hold ut der inne, sterke deg! Selv om du nok ikke føler deg så veldig ovenpå akkurat nå, så er hver eneste dag en seier i riktig retning. Du klarer dette!<3

  13. vet ikke hva jeg skal si, laila…
    Bare vit at vi er MANGE som tenker på deg, er stolt av deg og er oppriktig glad i deg..
    Kjemp for livet ditt, kjære, vakre, nydelige…
    Sender deg alt jeg har av motivasjon, håp, styrke, kjærlighet og klemmer.

  14. Uff , så fælt du må ha hatt det disse dagene. Jeg beundrer deg som klarer det, men skjønner det må være kjempetøft.
    Sender mange varme klemmer.<3

  15. Jeg har vært der selv og vet at det er helt ubeskrivelig vondt. Synes fryktelig synd på deg nå. Jeg klarte ikke å stå i de følelsene og dro, men det er ingen løsning, skal tilbake snart. Bruk personalet for det de er verdt er mitt beste råd, øs det ut på dem, det er derfor de er der. Jeg klarte ikke det, men neste gang blir det strategien for å holde hodet over vannet. Ønsker deg masse lykke til ❤

    • Det er vanskelig å stå i følelsene, men jeg blåser dem hvertfall ut og sier det akkurat som det er. Håper du klarer det neste gang, men ja, det er vanskelig…Takk ❤

  16. Kjære Laila. Sjønner at dette er ekstremt tøft for deg! Full forståelse! Men jeg har bare lyst til å si det samme som de sa til deg.. At det er garantert mye vann, pluss at kroppen din har vært i ubalanse iforhold til mat veldig veldig lenge. Så du skal se at etterhvert så kommer det til å stabilisere seg mere. Den tar til seg alt, da den ikke er vandt med å ha maten der. Kroppen din er ennå i «krise» på en måte. Den har ikke fått det den skal ha på kjempe lenge, så det tviholder på alt fordi den er «redd» for å ikke få mat igjen. Jeg er sikkert dårlig til å forklare, men håper du sjønner litt av hva jeg mener.. Også synes jeg det er rart at dere skal veies etter å ha spis to måltid.. Den sjønner jeg ikke helt.. Her veies vi om morgenen før frokost. Det er jo det som er den rette vekten.. Stå på kjære du! ❤

    • Ja, jeg vet jo alt dette selv også…det er ikke der problemet ligger, men oppi hodet mitt….Ja, jeg har tatt opp det der med når på dagen vi veies, det gjør det jo bare enda verre…gawd. Takk ❤ Du også 😉

  17. Jeg er sikker på at du kommer deg gjennom dette, du må bare være seig. Dette oppholdet kommer nok til å være en «rocky ride» for deg og da gjelder det å holde seg fast når det herjer som værst for det vil være verdt det når det hele er over. Hold ut Laila. Stolt av deg ❤

    Styrkeklemmer ❤

  18. Kjære Laila.

    Det er forferdelig at du har det så vondt, men som vi begge vet finnes det ingen annen løsning enn å fortsette i den retningen du er på vei. ENESTE utvei. Og du vil ut. Du skal ut.
    Hang in there, nydelige, sterke deg. You can do this. Hold ut! Tenker på deg hver eneste dag (flere ganger, helt sant). Hold ut, det BLIR bedre, det BLIR lettere.
    Nå skal jeg tørke tårene (sterkt innlegg) og sende deg gode vibber. Husk: YOU ROCK og enda så svak du føler deg akkurat nå er du sterkere enn noen gang.

    <3<3<3

  19. Jeg tror ikke det er som du skriver over her, at jo mer du går opp i vekt jo verre vil du føle deg. Jeg er overbevist om at det er verst i begynnelsen, når hele prosessen starter. I frykt for å høres ut som Tv3 (…): Det BLIR bedre!

    <3<3

    • Så lenge vekten vil fortsette å gå opp, så vil jeg føle meg verre så lenge jeg ikke klarer å akseptere vektoppgangen. Jeg hater kroppen min mer og mer for hvert gram jeg går opp.

  20. Du har fått en hel drøss med gode og støttende kommentarer her vennen, og det er velfortjent! Du står jo tross alt i et reint helvete, det er ikke stygt å si det.. Du må bare holde ut.. Lettere sagt enn gjort, i know, men jeg vet det vil bli bedre ❤ Hang in there ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s