Fra nedfeiting til oppfeiting

Målet var å gå ned noen kilo, bli litt mer trent, komme i bedre form igjen, spise litt sunnere. Nedskjæringer på godteri og brus, usunne matvarer. Lavkalori og lavkarbodietter. Det skulle gjøre susen. Det skulle gi meg nedgangstider på vekten. Det skulle gode tider, sunn og frisk. Det virket jo så utrolig bra til å begynne med. Vekten gikk ned, jeg klarte å følge kostlisten jeg fikk satt opp, jeg kom meg avgårde på treningene og målingene. Jeg klarte si nei til sjokolade og sukkerholdig brus. Jeg foretrakk knekkebrød med sunt pålegg framfor brødskiver, jeg kutta ned på mengden, jeg overspiste ikke. Jeg skulle bare ned noen kilo jeg, på en fornuftig måte. Det var planen. Det er ikke alltid det blir som man planlegger. Planen går ikke alltid sånn man trodde, eller håpet den skulle gå. Planen gikk ikke helt etter planen, jeg plantet inn en ny plan underveis, en plan jeg der og da mente så mye bedre ut, en snarvei til lykke. Det jeg trodde var lykke. Hvor feil kan man ikke ta? Det som i utgangspunktet var en god plan, viste seg å bli starten på en helvetes stor labirynt med snirklete veier, kriker og kroker. Et nettverk uten sidestykke. Et virrvarr av en annen verden, et Picaso ingen forstår. I was lost in nowhere. Hengende i løse luften over et brennende inferno. Det var jo ikke planen!

Men nå har jeg vandret i denne labirynten i 16 år, jeg kjenner veiene, jeg kjenner stiene. Jeg kjenner hver krik og krok. Jeg vet hva jeg finner under hver eneste sten, bak hver busk. Jeg kjenner dybden på vannet, jeg kjenner varmen i flammene, jeg vet hvor dyp dalene er, og hvor høy toppene er. Jeg er trygg her, fordi jeg kjenner til alt. Jeg kjenner til veiene i mørket. Jeg trenger ikke anstrenge meg, jeg vet hva som skal til. Jeg har mitt sikkerhetsnett her. Nedfeitingsdietten førte meg inn på en vei som i begynnelsen virket veldig lovende og spennende, men som førte meg videre til en skummel og utfordrende plass. Men jeg har tilpasset meg. Det er jo det vi gjør, tilpasser oss.

Det tragikomiske med dette her,spesielt for min del som havnet ut i en spiseforstyrrelse på grunn av en diett som skulle feite meg ned, er at jeg nå må gå over på en ny «diett», en oppfeitngsdiett som skal gjøre meg frisk fra nedfeitingsdietten. For en ironi. What a fucking joke. Det er liksom ikke det som er mest ønskelig kan du si. Når det hele startet som et prosjekt for å gå ned i vekt, så er ønsket selvsagt ikke å måtte gå opp i vekt igjen. Den skrekken sitter veldig hardt i meg. Den store skrekken for de fleste spiseforstyrrede. Hele systemet er i «gå ned i vekt» modus, og da er det veldig vanskelig både å godta, og å innstille seg på at det systemet må settes i et nytt modus. Finne en ny frekvens, og klare å holde seg på den frekvensen uten å bytte kanal. Jeg liker frekvensen jeg er i nå, fordi det er her jeg føler meg trygg, her er jeg kjent. Jeg klarer ikke bytte frekvens ennå, nekter å innse at jeg må bytte. Jeg vil sikkert komme til å snu på en god del av tankene mens jeg er der, ting vil endre seg, så klart. Men jeg er ikke like sikker på hvor mye av endringene jeg faktisk klarer å ta med meg videre etter oppholdet, som jeg klarer å vedlikeholde. Jeg ser for meg, fordi jeg ser det hos mange andre som har vært gjennom det, og jeg kjenner meg selv på sårbarhetsstadiet, at jeg kan komme til å ryke på en kraftig smell når jeg skrives ut derifra. Og selvsagt underveis også. Da spesielt med tanke på vektoppgangen. Jeg ser for meg dyp depresjon, håpløshet, frustrasjon, enda større selvhat.

Katastrofetanker vil mange si, og ja, jeg sier meg enig. Det er jo ikke sikkert det vil bli sånn, men det er en stor risiko for det etter så mange år i en tankevirksomhet hvor det å gå ned i vekt har hatt så stor makt. Jeg går ikke inn for at det skal bli sånn, og jeg håper selvsagt ikke det blir sånn, men jeg prøver samtidig å tenke litt realistisk. At det kan bli sånn. At jeg forbereder meg litt på det, istedenfor å gå på en enda større smell ved at det kommer brasende og uventet over meg, og tar meg med storm.Jeg er føre var. Better safe then sorry. Det har vært 16 tøffe år på mange måter, mange nedturer, mye selvdestruktivt. Det har vært en veldig lange nedfeitingsdiett. Til tross for all dritten det har ført med seg, så må jeg ærlig innrømme at jeg ikke er klar for en oppfeitingsdiett. Jeg vet det må til for å komme noen vei, men jeg er ikke mentalt klar for det. Og jeg er redd.

Om 1 uke er jeg på Modum. Jeg dør inni meg.

Advertisements

32 thoughts on “Fra nedfeiting til oppfeiting

  1. Du vet, noen ganger skurrer det så veldig i disse dumme radioene, man må skru og sku, og skru og det skurrer og man skrur mer, men plutselig -helt plutselig treffer man selveste yndlingssangen også blir man der fordi det er godt.

  2. Vennen. Dette skal vi klare sammen! Du skal vite, du er ikke alene! Syns du er kjempe flink! Det er skummelt. DRIT skummelt, men du er sterk. Hold ut vennen! Det vil bli bedre etter hvert. Jeg lover deg!

  3. Skjønner godt du gruer deg nå som det virkelig nærmer seg. Du er tøff som går inn i dette. Masse klemmer til deg ❤

  4. *Sender haugevis med styrketanker og modighetsklemmer*

    Skjønner at du er pissredd, men dette klarer du.

    Glad i deg jeg fortenk!

  5. Håper du finner tryggheten raskt når du kommer til Modum. Den ligger i veggene og hos alle de fantastiske menneskene som jobber der. ❤
    Klemmer

  6. ironiens selvironi??

    Det er kjipt at det må være sånn, men husk: målet er normal bmi. De andre som er der vil gå gjennom akkurat det samme, så det vil bli et fellesskap om det. Prøv å hold fokus. Bruk denne sjansen så godt du kan, tillat deg å prøve, gjennomfør. Sf kjenner du, dette ukjente derimot er skummelt. Men bare prøv alt du kan. Depresjonen letter, etterhvert, frustrasjonen skal du snakke om og økningen er normal og du kan bli mye mye friskere nå.

    Det er skikkelig utfordrende, jeg tror ikke jeg klarer helt forestille meg hvor tøft det faktisk er.

    • Enkelte øyeblikk så tenker jeg :Jejeje,dette her skal gå så bra så,easypeasy. Spise,prate,smile,grine. Fikser seeeeg!» Gawd,tenk om det bare hadde kunne vært sånn hele tiden. Reeelaax liksom,ta dæ ei brødskiv.
      Jaja,det får gå som det går. Nei,man kan ikke sette seg inn i det,det er lett å si til andre at det vil gå bra,at det blir bedre osv,men når man står der selv…HOLY COW.

      • Husker Tuva tok mange flotte bilder av vinterlandskapet når hun var på Modum. Jeg ble overrasket over hvor vakkert det var. Håper du også tar litt bilder av områdene rundt. Det kan jo være god terapi, både bildene i seg selv og for- og etterarbeidet. Høsten er jo årets vakreste årstid, med fargene, klarheten og alt det der… u know…

        *snakker med stavangersk* Selvfølgelig ska du ta deg ei skjeva og selvfølgelig grina ei tåra også går alt på strag arm… De e så lett å talka the talk, men å faktisk walka the walk, det e ikkje lige lett. (OMG talk the talk og walk the walk inn i dialekt… hjelpes)

      • Kameraet skal selvsagt være med, så bilder kommer, believe me 😀 Jeg skal ikke bare walk the walk, men gå den grønne mil..
        Visste du sånn by the way at stavanger dialekten er den fineste jeg vet? Sexy, grrr. ❤

  7. Skjønner det er skummelt, men det må det jo nesten være. Du er sterk, Laila. Og du er ikke alene – TENK så mange som heier på deg??? <3<3<3

  8. Selv om du gruer deg, noe jeg fortår veldig godt, så blir det vel godt å bli ferdig med denne uka her, og sette igang. Ingen flere tanker og forestillinger, just facts å forholde seg til. Kanskje virkeligheten på Modum er bedre enn du tror? Håper iallefall det.

    Uansett, snart drar du, og hurra for det 🙂

  9. Jeg tenker som deg. Jeg er en realist, ikke utelukkende optimist – men det betyr at jeg heller ikke er en pessimist. Det gjelder å holde øynene åpne for hva som KAN skje, men også fokusere mest på det man VIL at skal skje. Jeg vil følge deg på veien, og har troen på deg. 🙂 ❤

  10. Vi mennesker er tilpasningsdyktige så det holder, ja – uansett hvor vi trenger å… ehh.. passe til…(?!) Je, du skjønner… 🙂
    180 timer… Tenker det blir det godt å komme i gang og, kanskje? Istedet for å grue seg, og ikke helt vite hvordan det blir…? Selv om jeg ikke kan skjønne hva du nå går igjennom, så skjønner jeg godt at du er redd… På et vis er det jo bra også… «Gjøre det man ikke tør» – type ting… Uansett hvordan dette blir, så vil du vokse på det, tror jeg (og håper jeg) 🙂
    Jeg heier på deg, og jeg beundrer deg!
    *Styrke og lykkeønskninger*
    ❤ ❤ ❤

    • Nei, er liksom ikke helt der at jeg synes det skal bli godt å komme i gang, men har jo ikke noe valg. Så får bare nyte de siste dagene før det braker løs 🙂
      Takk ❤

  11. Jeg tror det kommer til å gå bra om du holder ut marerittet i starten. Mest sannsynlig ville det blitt det (i alle fall for meg), men tenk så mye bedre etterpå! Babysteps er tingen.

    Får du blogge når du er på Modum? Det håper jeg. Å ventilere ut til oss er nok til stor hjelp 🙂

    Lykke til!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s