Hvilken rolle spiller det?

Om du er formfull,har timeglassfigur eller er liten spinkel? Om du har brede eller smale hofter,om du har kraftige lår eller ei? Om du har flat mage,eller om du har litt å ta i? Om du har store eller små bryster? Hva spiller det egentlig for rolle hvordan du ser ut? En kropp er en kropp,og vi alle er ulike. Dessverre higer veldig mange av oss etter å se likedan ut,flates mulig mage,tynnest mulig lår,tynne overarmer. Kanskje ikke så mange som ønsker seg en flat og livløs rumpe,bestående av en innholdsløs lefse,men det er gjerne det det ender med om man gjør hva man kan for å gå ned i vekt. De fleste ønsker seg kanskje en fin liten snerten sprettrumpe,men da kreves det litt trening,da må man tåle å få muskler,for uten blir det heller ingen sprettrumpe. Jeg husker for en tid tilbake,da jeg var nede på min laveste vekt,hvor livløs og flat rumpe min var blitt. Den var ikke mye definert,det hang og slang der nede,og da tenkte jeg: jeg vil pokker meg heller ha en rumpe med form,ikke en sånn hengefille. Jeg husker også en kveld jeg satt her og puslet på pc’n,og merket hvor romslig bh’n min var. Da jeg kledde av meg på kvelden,og oppdaget hvor lite som faktisk fylte opp bh’n,utbrøt eg nesten i forskrekkelse: «hærregud!» Hvorfor hadde jeg ikke lagt merke til det tidligere? Jeg er en av dem som egentlig har vært heldig på den måten at jeg så og si har fått beholde brystene,at de ikke har endret seg så mye,så jeg ble overrasket den kvelden.

Jeg får panikk når jeg ser at kroppen har videt seg ut med noen cm her eller der,når magen er blitt litt større,når omfanget rundt hoftene har økt med en cm. Bør jeg ikke være glad for at omfanget rundt hoftene har økt en cm eller to? Det betyr jo at rumpa har fått litt mer muskler,at hengesekken har fylt seg opp litt,akkurat sånn jeg ønsket det. Skåret i gleden er at tallet på vekten også har gått litt opp,og det svir like mye hver gang. Jeg prøver å drukne de tunge tankene som følger med etter at jeg har stått på vekten,og jeg prøver også å mane fram de tankene om at det jeg egentlig ønsker er en trent kropp med litt definerte muskler. En kropp som ser sunn ut. Jeg ønsker veldig gjerne å bli fornøyd med den kroppen jeg har,eller,den kroppen jeg kommer til å få. Sånn den vil endre seg gjennom oppholdet på Modum,og i etterkant. Nå higer jeg etter laveste mulig vekt,å være så tynn jeg klarer. Men realiteten slår inn og forteller meg at nå må jeg vinke farvel til mine x antall kilo,og forberede meg på x antall kilo opp. Jeg er redd for hvordan kroppen kommer til å bli seende ut,hvor mange kilo som kommer til å legge seg på. Jeg tviler sterkt på at jeg skal klare å godta kroppen med kiloene som vil komme,men i enkelte øyeblikk kommer fornuften fram og sier: «hvilken fordømt rolle spiller det om du ser slik eller sånn ut?»

Å være overvektig er ikke sunt,å være undervektig er ikke sunt. Normalvektig og sunn,ha et fornuftig kosthold og holde meg i aktivitet. Det er det jeg ser for meg,og det er det jeg må jobbe mot å klare å godta. Jeg kommer aldri til å godta å være overvektig,for der spiller det faktisk en rolle for meg. Jeg har aldri likt kroppen min,aldri følt meg vel med den,men om jeg skal jobbe mot å klare å godta den etterhvert,så må jeg finne et vektområde hvor jeg kan slå meg tålelig til ro med. Jeg klarer bare ikke sette et visst mål her og nå. Jeg klarer ikke se for meg et tallområde som vil få meg til å føle meg ok,når jeg ikke føler meg vel nå. Jeg burde kanskje være fornøyd sånn jeg er nå,med mine x antall kilo,hvertfall med tanke på at jeg kommer til å gå opp minst 10 kilo. (Sann,eller bann mine ord!) Det er det som skremmer meg mest av alt.Vektoppgangen,at jeg skal føle meg så totalt ukomfortabel med meg selv at det vil ødelegge mer enn det gangner med å være på Modum. Jeg vet de har god kompetanse der,og jeg vil få undervisning og læring i alt som har med ernæring,kropp og vekt å gjøre. Jeg vet jo hva som er normalt,sunt og fornuftig,men tankene henger ikke med. Jeg takler ikke se lårene mine som breier seg ut,magen som krøller seg,så hvordan skal jeg da klare å forholde meg til vektoppgangen? Men hvorfor i hampen spiller det for rolle hvor mye jeg går opp,når det kun er snakk om en kropp?? Vi er alle som en unik mennesker,likevel higer så mange av oss etter å ligne så mange andre. Hvor i helsike ligger fornuften i det?? Alt jeg vil er å føle meg vel i egen kropp.

 

Advertisements

38 thoughts on “Hvilken rolle spiller det?

  1. Det er ikke lett nei. Kjenner meg igjen. Jeg håper du får den hjelpen du trenger på Modum og klarer å akseptere kroppen din etterhvert. Lykke til 🙂

    (camilladesire.blogspot.com)

  2. Utrolig bra innlegg Laila, det er synd hvordan de aller aller fleste ønsker å se ut… menneske kroppen er fin, og forskjellene er fine…det er det som gjør kropp så fint, at vi er forskjellige.
    fyldige mennesker kan være like vakre som slanke…for min del så handler det om hvilken utstråling mennesket har, om det er vakkert eller ikke.
    Du er flott, ikke gjem deg bort, vær stolt over den du er !

  3. Veldig godt skrevet, reflektert og dypt innlegg.

    Man mister formene på lav vekt. Jeg fikk gnagsår av undetøyet fordi brystene tok helg (for å si det på en litt «pen» måte) Rumpa forsvant, og det samme gjorde ansiktsfargen. Mamma mente jeg så ut som en narkoman.
    Men jeg fortsatte likevel, enda buksene bare hang og slang. For hallo? Det var jo faktisk bare buksene som hadde utvidet seg i vask, var det ikke?
    For meg har det alltid handlet om to ting: Enten er jeg tynn, eller så er jeg feit. Normal BMI? Hah, hodet mitt vil ikke henge med, Jennys syke hjerne mener normal BMI ikke finnes.

    Samtidig har du vært i dette helvetet i 16 år. Da vet man ikke hva som er normal vekt (vil jeg anta, but correct me if I’m wrong). Jeg, som nå er på bedringens vei, og som ikke har slitt like mye som deg med denne sykdommen, kan derfor ikke sammenligne meg med situasjonen, men jeg tror jeg vet hvordan det kjennes, og det må kjennes veldig veldig vanskelig og ambivalent.

    Det jeg fikk høre mest, var: Jammen, du er jo den samme Jenny med litt flere kilo?
    Jeg var på nære nippet til så i det samme til deg også. Men jeg sier det ikke. For det hjalp ikke meg at noen kom til og matet meg med de ordene. I en dag funket det. Jeg bestemte meg. La opp spiseplan. Normal kost. Dagen etter var alt likedan.

    Så jeg vet ikke hva jeg skal si i det store og det hele. Jeg bare håper oppholdet på Modum hjelper deg, så bulimimonsteret kan finne fred… for godt.

    • Nei,det at andre sier det går i grunnen inn det ene øret og ut det andre,skjønt jeg vet jo hva som er fornuftig. Men sykdommen styrer den delen så nazihardt at jeg ikke henger med og klarer å godta at normalt er bra…Så da blir det spennende å se hva de på Modum får til sånn i forhold den skrudde tankegangen. De vet jo de gjør der. Takk 🙂

  4. Det er jo drømmen vår. Å komme dit at vekt eller kroppsfasong ikke betyr alt. At man er glad i seg selv og kroppen sin, og spiser og beholder mat fordi man trenger det og fortjener det, og kanskje også fordi man tillater seg å innrømme at det smaker godt.
    Jeg tenker stadig «Hvordan kan jeg ødelegge dette ENE livet mitt med å la mat og kalorier og vekt styre alt?? Er det virkelig verdt det?»
    Men ….like j… vanskelig er det, merkelig nok.
    Vektøkning er ikke så moro. Men spisefortyrrelsen er jo ikke fornøyd uansett hva speilbildet eller vekta viser. Og jeg syns fortsatt jeg var en flodhest for ti kilo siden . Så kanskje går det greit, mye bedre enn du frykter ! 😛

    • Nei,man er aldri fornøyd så lenge man er syk,kanskje blir enkelte aldri fornøyd. Men hvem vet,kanskje akkurat den tanke blir litt bedre etter oppholdet? Tiden får vise 🙂

  5. Veldig godt innlegg!
    Det har jo virkelig ingenting å si… Som det står i en av kommentarene over her; menneskekroppen er jo vakker, og det at det er så mange forskjellige fasonger gjør det ekstra vakkert. Jeg kjenner mange som bruker større størrelser i klær enn meg, og som jeg synes ser FANTASTISKE ut! …. Og følelsene jeg har for kjæresten mink, hadde jo ikke endret seg om han hadde vært tynnere eller tykkere. Han vil bety like mye for meg, uansett hvordan størrelse han har i buksene. Så hvorfor fanden skal jeg ha dette opphenget i min vekt, og min størrelse?? Hvorfor er det så forbannet viktig at jeg er liten?
    Det er virkelig drømmen… Å være fornøyd med den kroppen man har, og at den kroppen man har er sunn og normalvektig… ❤
    Take care

    • Ikke sant.Jeg klarer også å se at andre ser bra ut selv om de er større enn meg. Jeg bryr meg ikke om hvordan andre ser ut,jeg klarer bare ikke være fornyd med min kropp. Kanskje klarer jeg det en dag,eller at jeg hvertfall klarer bli nesten fornøyd,sånn tålelig akseptere den…we’ll see. ❤ to you.

  6. Tusen takk kjære vennen min:):)
    Ja jeg har sovet godt, det tar på det her uansett gode og dårlige dager, for jeg får ikke ordentlig ro før alt er på plass i huset og jeg bare kan pusle litt med de siste småtingene.
    Ta noen dager for meg selv, gå litt rundt å kikke i nabolaget selv om det ikke er så mange naboer der, men det skal bli så godt:)

    Jeg leste innlegget ditt og spør meg det samme, men er enig i at når man er for tynn har man verken pupper eller rumpe igjen…
    Jeg vil ha tilbake kroppen min, og det skal jeg klare.
    Det gjør jo vondt å sitte på en hard stol eller benk!!
    Herregud!

    Jeg er en size zero og liker ikke meg selv, vil ikke se meg i speilet for det ser ut som om jeg har anorexia…
    Men nå veier jeg 40 kilo og har begynt å gå i trange klær nettopp pga det med anorexia. De fleste med den sykdommen skjuler det med masse klær har jeg lest. Men det som er dumt er at da fryser jeg mye, og da bruker man enda mer energi…og det er ikke bra for en som vil opp i vekt.

    Jeg er for svak til å begynne å trene musklene mine ennå, men jeg skulle ønske jeg hadde tillgang til et basseng for der kan man trene musklene, det har jeg gjort før.
    Så når jeg har fått alt på plass skal jeg undersøke hvor nærmeste svømmehall er, men da skal jeg ha hel badedrakt med pushup bh inni og badeshorts over.. jeg går ikke inn der med denne kroppen fullt synelig nei!

    Uff det er ikke lett dette med kropp, men det hjelper å tenke på at det man ser i blader ofte er retusjerte bilder av perfekte kropper.

    Men så har du disse kjendisene som slanker seg ned til size zero med vilje!!
    Har ikke ord for det der…

    Vel det ble litt av et svar, men ønsker deg fortsatt en riktig sod ettermiddag/kveld:)
    Masse gode klemmer fra Mira:)

    • Jeg må først av alt ærlig si at jeg misunner vekten din,syk som jeg er. Og jeg misunner deg den biten med at du faktisk ønsker deg opp i vekt. Det er kanskje mer naturlig for deg at du ønsker det med tanken på den lave vekten du har. Jeg håper hvertfall at du klarer å komme deg opp igjen,og synes det er bra at du ønsker det 🙂 Ja,disse kjendisene skal jo gjerne alltid følge det som er in,og sånn synet på kropp er,så er det jo det å være tynnest mulig som er in. Trist men sant…
      Håper du får en fin ettermiddag/kveld også 🙂 Klemmer tilbake.

  7. Den kroppen den kroppen.
    Tror ikke det er mange her i verden som er helt fornøyd med sin egen kropp..alle har vi noe å sette fingrene på.
    Jeg er så spent på hvordan det vil gå med deg på Modum..nå har jeg hørt så mye om plassen og venter spent på hvilke forandringer du kommer til å gå igjennom. Det blir nok en tøff tid, men stå på.
    Jeg håper så virkelig at du kan komme hjem derifra med et smil og ha et avslappet forhold til mat og kg.

    • Kropp er noe dritt,haha. Men (dessverre) noe vi må forholde oss til hele livet. Jeg er støgg redd for at jeg kan komme til å gå på en saftig smell med tanke på vektoppgangen,men det er jo noe som må jobbes med i lang tid framover..så tid er avgjørende her…

  8. Du vil komme deg igjennom det her, Laila min; det har jeg stor tro på. Jeg vet at du ikke tror meg når jeg sier det, men jeg har vært igjennom den fasen som du befinner deg i nå, og jeg har fått det så myemye bedre, til tross for at jeg fremdeles har mitt å streve med.

    Du kan klare det, så sant du står i det uansett hvor tøft det er.
    Du kan klare det, så sant du lærer av dine feil og ikke lar deg knekke av noen tilbakefall. («Se på tilbakeslag som detaljer i læringsprosessen, ikke som feilslag.»)
    Du kan klare det, så sant du jobber med tankene og med motivasjonen din ( husk at motivasjon er ferskvare), og så sant du gir det tid og tar i mot all den gode hjelpen som du nå har mulighet til å få. Bruk Modum for alt det er verdt!

    Det vil ta lang tid, men det er definitivt verdt det! Selv strever jeg fremdeles en del med tanker omkring mat og kropp, men det hjelper å få lov til å leve med en av mine mest lidenskapelige interesser som hovedfokus. Jeg har blitt mye flinkere til å kjenne etter på hvor mye jeg og min kropp trenger, og jeg prøver å føye meg etter det. Rent fysisk går alt så mye lettere når kroppen har nok energi å gå på! Når jeg får i meg nok næring, klarer jeg å engasjere meg mer i «jobben» min, og det gir så mye mening. Men første skritt mot et bedre liv er å bygge opp en stødig grunnmur, slik at du har en plattform å bygge videre på. Og det er den fasen du befinner deg i nå. Den kan være forbanna tøff og til tider dørgende kjedelig, men tro meg når jeg sier at det er en god investering for fremtiden!

    Nå er det lenge siden jeg har kommet med noen ord her, men vit at jeg tenker mye på deg, og at jeg bryr meg ❤ Jeg gleder meg til å følge deg i fortsettelsen, og jeg heier på deg av hele mitt hjerte. Du er verdifull, uansett hvordan du ser ut!!! Det må du trene på å tro på. Mental trening er beinhardt, men så sant du pusher deg selv, kan det gi deg en langt bedre livskvalitet!

    <3<3<3

    • Jeg klarer hvertfall å tenke på det at jeg ikke skal se på tilbakefall som nederlag,for jeg vet at det tar tid å bli frisk.Og kanskje vil jeg også velge å legge inn noen runder med bp innimellom,for å dempe på det verste suget,og kanskje klare å holde ut lengre sånn i lengden. Tiden får vise. Jeg håper at motivasjonen vil komme mer fram underveis,og så lenge jeg befinner meg på Modum så har jeg ikke akkurat annet valg enn å stå i det 🙂

      ❤ ❤ ❤ ❤ Takk for fine ord fine jenta ❤

  9. Noen ganger er fornuften ganske fraværende. Jeg er heldig som har en ekstra fornuft i form av Særraren. Noen ganger når man ikke greier det selv trenger man kanskje andre til å være fornuftig for en. Sånn er det ihvertfall for meg.

    Håper du en dag greier å leve etter fornuftens og ikke spiseforstyrrelsens stemme.

    *klemme masse på*

    • Det er så sant. Jeg klarte meg mye bedre når jeg var samboer enn når jeg er alene og har kun meg selv..så en kjæreste er ikke å forakte,haha.

  10. Kropp er vanskelig, det er jeg helt enig i. Min kropp er noe av det vanskeligste jeg vet. Jeg må ofte kjempe mot noen inni meg som konstant har samme tanker som du, at man veier for mye, hvordan magen henger, hvordan lårene breier seg ut når man sitter osv. Men hos andre ser jeg ikke disse tingene. En tidligere venninne var alvorlig overvektig, men jeg så det ikke, da hun fortalte meg hvor mye hun veiet ble jeg sjokkert, for i mitt hodet var hun helt normal. Det er personligheten jeg ser, ikke vekten.Det samme gjelder hun jeg er glad i. Hadde hun blitt tynn som en spiker eller lagt seg ut som bare det hadde jeg ikke vært mindre glad i henne, for det er ikke vekten som betyr noe. Ikke din heller. Og vet du, din personlighet skinner, du skinner gjennom dataskjermen til og med!
    Klemmer ❤

    • Ikke sant. Jeg har også ei venninne som slet en del med kroppen sin hvertfall før. Hun var en del høyere enn meg,men jeg synes hvertfall hun bar kiloene sine godt. Jeg ble overrasket da hun fortalte vekten sin,for jeg ville trodd den var litt mindre. Men kroppen hennes forandret seg jo ikke fordi om hun sa vekten sin liksom..Dessuten er hun knalltøff,kler seg skikkelig utfordrende. Baller av stål,og har selvtillit,sånn liker jeg 😀
      Pass på så du ikke blir stråleskadet av skinnet,hoho. ❤ ❤

  11. SV: Ikkesant?! Deilig å være kulturell. På lørdag var det et lite «forfatterkurs» – etterfulgt av Trygdekontoret og øl, kjempegøy, og ekstra koselig å sitte med kaffekoppen og høre forfattere lese utdrag fra boken sin søndag morgen – da det regnet som verst ute ❤ Inspirasjon. L.O.V.E. DU kan ha en fin kveld 😉

  12. Words, Laila.

    Og det verste er at det å være misfornøyd med kroppen sin er jo helt vanlig nå, kanskje vanligere enn å være fornøyd med kroppen sin. Og er man «bare» misfornøyd heter det liksom ingenting, annet enn vanlig kanskje, det er først når man begynner å hate kroppen sin at man blir omtalt som «spiseforstyrret». Det blir som å bagetallisere en med heftig, kronisk migreneanfall til å bare ha litt «hodepine». Gawd.

  13. Jeg deler disse tankene med deg. Det bra at du skriver om det, for kanskje vil fornuften få en litt større plass i underbevisstheten. Det er ikke kroppsfasongen din som gjør at jeg liker deg, jeg har jo knapt sett den på annet enn noen bilder. Du er Laila, fantastiske Laila fordi du er klok, morsom og kreativ. Fordi du deler og byr på deg selv. Fordi du er omsorgsfull og utstråler en trygghet. Og det er det jeg fanger opp via nett. IRL er du nok like bra og sikkert enda bedre!
    KLEM<3

  14. Bra skrevet ❤ Skulle ønske man kunne være glad i seg selv uavgengig av hvordan den ser ut, det er jo som du sier bare en kropp. Jeg har tro på om man klarer å bli glad i seg selv uten å gjøre store forandringer så er det veien å gå. Jeg føler at jo mer en klusser med kroppen jo mindre fornøyd klarer man å bli. Det er jo alltids noe som ikke skulle ha vært sånn. VI Må lære oss å bli glad i oss selv< 3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s