Ultimatum

«Nå står det mellom meg og spiseforstyrrelsen. Ballen er i dine hender,valget er ditt» «Jeg klarer ikke dette mer Laila,meg eller spiseforstyrrelsen» Dette er ultimatum som har blitt stilt over meg. «Meg eller spiseforstyrrelsen» Noen vil kanskje si at dette burde vært enkle valg. At det ikke burde være noe å tenke over en gang. Er det ikke naturlig at jeg ville velge den jeg var sammen med framfor spiseforstyrrelsen? Er det ikke naturlig å tenke at det smarteste valget ville vært å valgt det som ga meg glede,lykke,følelsen av å bety noe,være noe fint for noen andre? At det er naturlig å ville gå for det som gir noe,framfor det som tar noe? Å velge det som får fram smilet i meg,framfor det som tar det i fra meg? Å velge det som gjør at jeg føler at jeg lever,framfor det som tar livet i fra meg? Å velge det som er positivt framfor det som er negativt? Konstruktivt foran destruktivt? Energigivende framfor energitappende? Det gode foran det vonde? Ekte lykke framfor falsk lykke? Burde det i grunnen ikke være et enkelt valg? Det burde det,men det er så langt i fra så enkelt.

Ved å begynne i behandling så koster det svette og tårer. Tunge tanker og vonde følelser. Bitre ord,og håpløshet. Frustrasjon og oppgitthet. Harde kamper og harde fall. Store prøvelser og resignerte tap. Å utkjempe kamper tærer på og gjør alt så forferdelig vanskelig,derfor er det så mye enklere å velge å stå i den selv destruktive situasjonen man befinner seg i. Det er den man kjenner best til,det er den man mestrer,det er de veiene man føler seg trygg på,og derfor er det enklere å ende opp med det valget. Det er en feig utvei å gi opp og nekte å kjempe,helt klart,men like fullt det enkleste valget. For å gå i behandling,vil gjøre hele situasjonen så mye mer vanskelig. Den som da skal stå ved din side må også gi 100% mer av seg selv. Våge å være der når den syke velger det valget som burde vært mest fornuftig,å velge den man er sammen med. Da ligger ballen i den personens armer. Vil han,eller hun,ta det valget? Gir man noen et ultimatum,så må man også selv velge å stå den andre bi når han,eller hun velger den andre framfor sykdom. Det er enten vinn vinn,eller vinn tap for en av partene. Å bli frisk er å satse på livet for egen del,og det er kun på det grunnlaget man bør bli frisk,men når sykdommen har sitt grep rundt en,når sykdommen blir det trygge,så er det ikke alltid like lett å velge livet framfor sykdom. Ens egen helse betyr ikke så mye,det kommer litt bak i leksa. Langt bak.

Alt hadde vært så såre enkelt om man kunne bli frisk over natten,at man slapp den ene eller den andre kampen for å kunne beholde den man er glad i,slippe sånne ultimatum. En partner skal ikke gi sånne ultimatum,fordi det blir som å tvinge den syke til å bli frisk. Det blir et helt feil grunnlag,en feil måte å få den syke til å velge å bli frisk. Det bør gjøres ved fine oppmuntrende samtaler. Motivasjon,inspirasjon,støtte og hjelp. Ikke ultimatum,ikke tvang,fordi det får den syke til å føle seg presset oppi et hjørne,forsvarsløs,angrepet. Noe som igjen vil få trassen fram i den syke,til å gå i forsvarspossisjon. Angrep og tvang vil virke mot sin hensikt. Når den syke ikke vil bli frisk,så vil ofte behandlingen ikke virke heller. Ved det første ultimatet jeg fikk,så valgte jeg selvsagt den jeg var sammen med,jeg sa meg villig til å bli frisk,selv om jeg ikke ønsket det. Selv om jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Jeg begynte aldri noen form for behandling den gangen,fordi jeg trodde jeg skulle klare det på egen hånd. Jeg ville vise at jeg prøvde,for å tilfredsstille hans ønske. Jeg begynte å spise der og da. Masse brødskiver med peanøttsmør husker jeg. Jeg klarte ikke begrense meg til en eller to,men det ble 3,4,5 og 6. Deretter meldte vi oss inn på et treningssenter sammen. Det som skjedde var at vekten min føyk rett opp i været. Kiloene la seg på,og jeg følte meg enda mer utilpass enn jeg alt gjorde. Jeg ramlet rett i bakken med en brak.Forholdet hanglet noe voldsomt,men det var på andre områder enn min spiseforstyrrelse. Det var alt annet enn min spiseforstyrrelse. Forholdet tok etterhvert slutt,ogsåandre grunnlag enn min spiseforstyrrelse.

Den andre gangen jeg fikk ultimatet endte det i behandling,men jeg følte fortsatt at grunnlaget var feil. Jeg følte meg igjen presset opp i et hjørne,tvunget,uten andre muligheter. Jeg visste jo at det ikke burde være et vanskelig valg,og jeg valgt det jeg følte for han. Det forholdet gikk også fyken etterhvert,av ulike grunner,men jeg har fortsatt i behandling siden den gang. Og jeg har trengt det,fordi nå er det også blitt på mine premisser,ikke fordi noen tvinger meg. Innimellom,når jeg føler at sykdommen overtar hele styringen,så vil jeg bare legge fra meg hele behandlingsopplegget,rømme fra alt,gi opp,velge å befinne meg i sykdommens klør for evig og alltid,og så får det gå som det går. Andre ganger klarer jeg å tenke rasjonelt og mener at jeg bør gi meg selv den sjansen å fortsette.Det er kun jeg (og hjelpere) som kan gjøre noe med situasjonen uansett. Det bør være mitt valg. Men igjen,enkelte ganger så føler jeg at jeg gjør det kun for de rundt meg. Fordi de forventer det. Vanskelig. Men for det meste så klarer jeg å holde meg til tanken på at jeg gjør det for egen del,og ikke noen andre,og jeg føler meg ikke tvunget til å gjøre det. Det er ingen som setter et ultimatum,heldigvis,for da hadde jeg satt meg fullstendig i vranglås.

 

Advertisements

26 thoughts on “Ultimatum

  1. hah, et slikt ultimatum faller på sin egen urimelighet, om man vet et knyss om menneskepsyken. Det er ikke bare å slutte å være syk! Det er som å si til en med knukket bein ‘reis deg og løp’. Må være vanskelig å bli stilt et slikt ultimatum av noen du er glad i 😦

  2. Men iblant, noen ganger ofte, velger man det som føles tryggest, ikke det som gir glede. For spiseforstyrrelsen er der «alltid»(misforstå meg rett), men mennesker har en egen vilje og kan gå hvor de vil. Jeg tror IKKE du er den eneste som har tatt det «valget». Og så enkelt er det uansett ikke. Hadde det vært så enkelt hadde det jo uansett ikke vært noe tema?
    Klem

  3. Det er jo ikke mulig å ta slike valg, det føles i alle fall ikke sånn. Flere ganger har jeg opplevd at man er blitt så tappet av krefter, og man vil kanskje gjøre noe med det og sparke spiseforstyrrelsen til helvete (rett og slett), men så klarer man ikke fordi den er så trygg, det er noe forutsigbart og konkret. Ja, det er kanskje mange som tenker at det burde vært et lett valg, men det skal jeg skrive under på at det ikke er! Men, ikke gi opp snuppa ❤ Stå på !

  4. Det er dette ultimatumet jeg frykter mest. Jeg er klar over at jeg burde prøve å bli frisk for min egen del, men jeg gjør ikke det. Det er for andre. For familie og venner.. Og kjæreste..

    Håper vi blir friske, Lailamor ❤ Gjør ditt beste, for din egen del, fordi du er verdt det ❤ 😉

  5. Uff, et totalt urimelig ultimatum.
    Har selv vært i situasjonen og det er alt annet enn behagelig, det er et valg som ikke er rettferdig i det hele tatt å bli stilt ovenfor. Som om livet med sf ikke bidrar NOK til urasjonelle valg og avgjørelser fra før av…

    Klem ❤

  6. Jeg tror at om man finner den som elsker deg for den du er … så tar den personen alt med deg på kjøpet, spiseforstyrrelse eller ikke…..da tåler de at ting er slik de er , støtter å oppmuntrer uten å stille noe ultimatum…så kanskje like greit at de har gått, da var de nok sikkert ikke den rette for deg <3<3<3

  7. Det er lov til å tenke at du gjør det for andre. For det er ikke så lett å bare gjøre det for seg selv. Det er liksom mere tillatt å gjøre det for andre. For vi med spiseforstyrrelse liker ofte ikke å gjøre noe for oss selv.
    Og det er også enklere å følge en kostplan som andre har bestemt at vi skal følge. Og gå opp i vekt slik andre sier vi skal.
    Men det er du som gjør det.
    Og selv om det kjennes umulig ut til tider, så ville du ikke klart det om det ikke fantes noe i deg som vil. En motivasjon. En indre styrke. Som du har. Det vet jeg.
    Men det er tøft i behandling, innleggelse er tøft. Men du har folk rundt deg som kan tingene sine. Bruk dem, for alt det er verdt.
    Der og da kjennes det enklere å velge spisefortyrrelsen, men på sikt er det verdt å slippe taket i den.
    Det må vi tro på ❤
    klem majamalie
    (La deg til som følger, håper det er ok??)

    • Ja,det er faktisk vanskelig å tenke at man fortjener å ha det bra,og at det ikke er så viktig med en selv,og at derfor føles som at man må gjøre det for andre..men fornuftig sett er det jo helt på trynet å tenke sånn også…
      Klart det er greit å legge meg til som følger 🙂

  8. Nei slike valg er ikke lette, det er jo en egen prosess det å bare klare å ta valget, og selv når man tror man har tatt valget så er det så mye mer som ligger der.. Ikke lett valg hverken når det gjelder forhold, men ikke lett å velge veien mot friskhet heller, når det etter år blir det man kjenner og nesten føler seg trygg på, selv hvor vondt det er å være i…

    *klem*

    • Nettopp…kjærester kommer og går,ens eget liv skal man forholde seg til hele tiden…da er det lett å velge ens eget liv..sier seg selv..

  9. Å gi noen et sånt ultimatum er rett og slett utrolig dårlig gjort. For hadde det vært så enkelt som å bare velge å bli frisk og «knips» så var man det, så hadde det ikke vært noe problem i utgangspunktet.
    Det er så bra at du nå går inn for å jobbe mot spiseforstyrrelsen, at du vil ut av den og har tatt valget selv og på dine egne premisser. Det å tvinges til noe kan få enhver til å gå i vranglås, og det gir ingenting konstruktivt. Men nå som du går på med egen vilje, og gjør det for din egen del så har du det beste grunnlaget for å klare veien til å bli frisk. Jeg heier på deg<3 Keep fighting!

    • De som gir sånne ultimatum vet ikke hvor vanskelig det faktisk er å «bare bli frisk» Jeg skjønner at det sikkert er ment i beste mening,men samtidig er det også egoistisk fra den som gir ultimatet,fordi da får den personen det som han/hun vil,uten å tenke på hvordan den andre på oppleve det…
      Takk lille venn ❤

  10. Har selv fått et slikt ultimatum.
    En god venninne?! Som stilte det i henhold til selvskading. Måtte velge mellom det eller vennskapet.
    Jeg sprakk – og mistet dermed henne.
    Det var umulig å velge.
    Selvskadingen kunne ikke erstattes med vennskap, og motsatt.
    Jeg forsvarer ikke selvskading, men jeg mener at det blir feil å stille ultimatum.
    Likeså når det gjelder spiseproblematikk.

    Kanskje går det på at de er redde Laila?
    For lite kunnskap?
    Vanskelig å si.

    Men hva om vi skulle droppet en venn fordi vedkommende hadde kreft eller brukket et bein?
    Fordi vedkommende var syk.
    Selvskading/spiseproblematikk er jo en sykdom på lik linje som annet.

    Ting er komblisert – men vi må forholde oss til oss selv uansett – vi kan ikke rømme, desverre.
    Ta vare på deg selv – tenker på deg Laila

    • Ja,mye ligger nok i uvitenhet vil jeg tro..Men det hadde vært en fordel å skaffe seg litt info først kansje..Og nei,vi kan dessverre ikke rømme…
      Thank you 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s