Det forvrengte kroppsbildet

 

(Reprise)

 

 

Jeg står foran speilet flere ganger om dagen,gransker,vurderer og kritiserer. Vekten sier en ting,men speilet viser ingen endringer. Hvor har de ekstra grammene lagt seg? Hvor har de eventuelt blitt fjernet fra? Jeg ser ingen forskjell. Kroppen ser likedan ut,uansett hvordan jeg snur og vender på meg. Lårene er like store,magen strutter like mye,hoftene er fortsatt like brede,rumpa er fortsatt like stor. Speilbildet kan da ikke lyve,så det oppi hodet mitt løgneren bor. Og den har stor makten over meg,jeg lar meg lure,jeg tror på løgnene den hvisker i øret mitt,den får meg til å se virkeligheten,så han ser den.

Kroppsbildet blir totalt endret når man har en spiseforstyrrelse,uansett hvor mye man går ned i vekt,så ser man en stor og ekkel figur i speilet. Om man går fra å være 90 kg,til 30 kg,så ser man akkurat den samme ekle kroppen,i akkurat lik form. Og,man blir aldri fornøyd med hvordan man ser ut,uansett hva tallet på vekten viser,derfor fortsetter de fleste å jobbe med å fortsette ned i vekt til man finner et ønsket tall,som skal gjøre en «lykkelig».Problemet er bare det at man aldri finner det rette tallet,fordi den man ser i speilet aldri endrer seg.

Mange av oss klarer ikke åpne øynene å se det speilbildet egentlig viser oss,det indre synet,det virkelige er lukket med syv segl,og nøklene er kastet og forsvunnet. Det er en lang og tidkrevende jobb å få opp disse låsene,fordi med tidens løp har de rustnet,og blitt ødelagt. Da skal det litt til for å få nøkkelen til å passe i låsen igjen. Kanskje må man bruke langt mer drastiske metoder,som å kappe den av med tang. Kanskje finner man aldri nøkkelen heller.

Vi søker alltid etter den «perfekte» kropp,hva det nå enn betyr,den kroppen som vi kan si oss fornøyd med,men som vi aldri vil bli fornøyd med,og som til slutt gir oss det resultatet vi har jobbet så hardt for å nå fram til,det vi hadde sett for oss i våre ødelagte tanker. Men vi oppdager fort at man ikke er perfekt likevel om vi når tallet vi satte oss som mål,for kroppen ser jo ut sånn vi håpet og ønsket. Og jobben fortsetter mot nye mål,nye høyder. Høyder man aldri kan nå,fordi man aldri blir fornøyd. Det koster,blod,tårer,svette og fortvilelse.

Jeg hadde aldri problemer med kroppen min før min spiseforstyrrelse utviklet seg. Jeg stod aldri foran speilet og gransket meg selv,jeg så aldri på hvordan formene utviklet seg og formet meg. Jeg tenkte aldri på hvordan klærne satt på meg,eller hvilken str jeg brukte. Jeg misunte aldri andre rundt meg som var tynnere enn meg. Jeg tenkte aldri over det. Det var et ikke-eksisterende problem for meg fram til jeg ble 18.

Da ble jeg målt og veid,og funnet for tung.

Advertisements

22 thoughts on “Det forvrengte kroppsbildet

  1. uff det er fælt det der. Jeg kjenner mange som ser en helt annen versjon avseg selvenn det som er sannheten. Angående meg selv er jeg usikker. Jeg følermeg feit og tenker at andre tenker sikkert det samme selvom de ikke sier det. Det er ikke lett…

  2. det er så vanskelig å forstå at uansett nedgang i kilo blir man ikke mer fornøyd! man hører det, man vet. Men det går liksom inn og ut. Jeg håper du en dag finner nøkkelen til det gode selvbildet, håper så inderlig du får god hjelp på modum ❤

  3. Det er så rart hvordan hode kan lure enn til å tro ting.
    Stor klems Laila 🙂
    Jeg synes at du er kjempe flink som setter ord på det.

  4. Dette innlegget får meg til å tenke på innlegget til Ingeborg, hvor hun stilte opp i bikini (husker du?). Skikkelig sterkt gjort, og et kjempebevis på at man kan bli frisk i forhold til den kanskje vanskeligste problemstillinga også.

  5. Det handler nok mye om at hodet ikke følger med. Jeg ser bilder av meg nå, fra tiden med sykdommen, og tenker: Shit, det ser jo ut som jeg har vært i konsentrasjonsleir… frivillig! For nå, omsider, så skjønner jeg at dette ikke har vært sunt for meg. Men midt oppi det… Jeg så jo at klærne falt av. Jeg kom plutselig inn i en en bukse, skal ikke si str, på barneavdelingen i en klesbutikk, og det har jeg aldri kunnet før. Jeg kan det fortsatt, bare det er jo skremmende. Men uansett hvor mye klærne fortalte meg at «Nå må du legge på deg, kjære Jenny, ellers kan du bare glemme oss» så sa tankene mine bare: Jammen, klærne er utvasket, derfor sitter de løst.

    Jeg husker jeg speilte meg 100 ganger daglig, og det er ikke en overdrivelse, sann mine ord. Jeg skiftet klesplagg hver time, fordi de gjorde meg tykk, de satt ikke på, klærne viste ikke frem tynnheten godt nok. Og da jeg sakte men sikkert sneglet meg oppover igjen, om enn bare ett kilo, så føltes det som om jeg var stor nok til å få godkjent en søknad på Gastric Bypass med letthet.

    Det er rart at det skal være sånn. Jeg begriper det ikke.

    Du skriver så godt, Laila. Vær stolt av deg selv 🙂

    • Ja,ikke sant…ser det kanskje etterhvert…men nå…flodhest.com…Jeg har også en del klær fra barneavd…hurra…Og MHM.COM: gastric bypass,here I come…djeez..
      Takk Jenny 🙂

  6. Huff, kjenner meg så beklagelig godt igjen. Løgneren krever bare større og større plass i hodet. Til slutt er det ikke et valg lenger på hvem man skal høre på for sannheten (les: virkeligheten) har blitt tvangsflyttet ut av hodet.

    Fornuften sier jo at jeg ikke kommer til å finne lykken i et stadig lavere tall, men den har ikke mye stemmrett lenger i livet mitt.

    Du er rå på å formidle deg synes jeg 🙂

  7. Kjenner meg veldig igjen igjen i mye her, det å se seg i speilet og se det der fremfor vekta, det å se når tøyet er på og at det sitter helt feil for det fyller opp for mye og det å se for seg andre og sammenlikne og føle seg enda mer større.. Jeg sliter mer med vekta for jeg sliter å ha former pga min historie, og det kan å svinge litt, men ser at det er mye av de samme følelsene og kjenner meg veldig igjen..
    Hjelper å lese innlegg slike som dine for det blir satt ord på de ting jeg ikke finner i min egen flukt…

    Jeg håper du en dag kan se deg i speilet som du gjorde før sf, det fortjener du…

    *klemmer*

  8. Det er utrolig hvor mye spiseforstyrrelsen overhode klarer å snu og vende på ting. Hvorfor og hvordan klarer vi ikke se med våre egne øyne hvordan kroppen er, realiteten… Det er igrunn sykt skremmende at vi ikke klarer å se virkeligheten. Skummelt. Men, jeg håper etter hvert at vi klarer å snu dette synet på oss selv, få tilbake den fornuftige delen av synet som ikke tror at hud er fett osv. jeg har tro på at vi klarer det jeg ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s