Dette gidder jeg ikke mer.

Du vet den følelsen når du f.eks har drevet å vasket og ryddet i flere timer,til knoker og ledd er helt vasne og utslitt fordi du har holdt på en evighet? Når du føler deg like ille og oppvridd som den skurekluten du har brukt til å vaske? Eller når du har brukt time etter time på å lese til en eksamen,side opp og side ned,tekst og forklaringer. Beskrivelser så innviklede og kryptiske at du ikke aner hva det er snakk om. Når du har har lest så mye at bokstavene svømmer,og sidene i pensumboka er så lefsete at den knapt henger på greip. Eller når du har presset deg gjennom en treningsøkt så hard at du kjenner melkesyra tyte gjennom muskler og hud,til halsbrannen står opp gjennom svelget på deg,til knærne skjever og truer med å knekke under deg. Til sikkelet ikke lengre er mulig å holde inne i kjeften. Du vet følelsen alle disse tingene gir deg,ikke sant? Du blir møkk hakke lei,du blir helt tommelusk i hodet,hjerne henger ikke med,og du er helt tappet for alt av hjerneceller og energi. Og så tenker du bare :»Nei,nå gidder jeg seriøst ikke mer.» Så da tømmer du ut vaskebøtta med det grå vannet,vrir opp kluten og slenger den på vaske. Du klapper sammen boka og pakker sekken. Du tøyer ut og kommer deg hjemover. Når du er sliten og lei og ikke gidder mer,så avslutter du bare. Just like that. Simple as that.

Av og til så kommer sånne tanker til meg også,når det gjelder bulimien. Jeg tenker bare:» Hærregud,jeg kan jo bare slutte. Dette gidder jeg ikke mer» Tenk om det kunne gjøres så enkelt? Bare,nei,nå orker jeg ikke kaste opp mer. Ferdig. Tenk hvor deilig det hadde vært om det faktisk var så enkelt som mange tror det er,at det bare er å spise. Det hadde jo vært a dream come through. «Nei,nå skal jeg jaggu meg spise en heftig frokost,og så skal jeg pelle meg på jobb» «Nei,en god middag nå,så slappe av litt,og så komme meg på trening etterhvert» «Nei,nå gidder jeg ikke ha spiseforstyrrelse mer,så jeg tror bare jeg slutter» Innimellom så tenker jeg sånn,at det er en liten gnist der,en frisk gnist. En frisk tanke som bare må le,og riste litt oppgitt på hodet,»at du gidder. Spis nå,og ferdig med det» og så drite i alt som har med spiseforstyrrelser å gjøre noe mer. På samme måte som du klarer å legge fra deg pensumboka og gjøre noe som er gøy,andre ting du også vil bruke tiden på. Når du har lagt fra deg boka og sagt deg fornøyd og ferdig for dagen. Eller når du er ferdig med en eksamen,og du har gjort ditt. Og du har mottatt bestått med glans. Da er du ferdig. Da gidder du ikke lese pensumet igjen. Det gidder du ikke. Du gidder ikke løpe 1 time til når du akkurat har presset deg gjennom en økt på 2 timer allerede. Du gidder ikke bruke mer energi på noe du har sagt deg ferdig med.

Av og til så bare tenker jeg «dette gidder jeg ikke mer»,og så ønsker jeg at jeg bare virkelig ikke har gidda mer. At det var så enkelt. Men så bare…kommer virkeligheten ramlende over meg igjen. Det handler dessverre ikke om å ikke gidde,uansett hvor jeg ønsker det,eller tenker det. For tankene og følelsene som kommer har ingen intensjoner om å ikke gidde mer. For de gidder alt de kan. De gidder for harde livet de. De har ingen planer om å legge inn årene og ta seg en pust i bakken. De kjører på som at de skal være med å kjempe en syvkamp i OL. Da kan de ikke legge inn pauser,gi seg selv pusterom. De vet ikke hva restitusjon er. Hadde de visst at store idrettsfolk faktisk må ha restitusjonsdager,så hadde de gitt en blank faen,for destruktive tanker synker ikke så lavt at de tar pauser. De er slavedrivere,og de gidder og gidder og gidder til krampa tar dem. Dermed så henger jeg på halv åtte etter. Jeg må også gidde å henge på,om jeg prøver å stoppe litt opp,så haler de med meg. Tar fram pisken og er ikke sen med å bruke den. Jeg skal gidde,om jeg vil eller ei. Om jeg får et vågalt øyeblikk hvor fornuften får et innpass og spør meg hvorfor jeg gidder dette her,så er tankene på plass og sørger for at den fornuftige tanken blir kaste på dør,vraket og trampa på til det ugjenkjennelige. Slengt i bakken og sparka høl i. «Visst faen gidder Laila mer! Huk deg til helvete vekk herifra,hun gidder!»  «Jada,jada,klart jeg gidder kjære elskede destruktive tankene mine,hvorfor skulle jeg noen gang gå imot dere? Jeg gidder av hjertens lyst! Det finnes ikke noe annet jeg har giddet mer i hele mitt syndige liv! Jeg gidder,jeg gidder,jeg gidder(ikke)!

Advertisements

21 thoughts on “Dette gidder jeg ikke mer.

  1. A: Jeg skulle egentlig slutte/slæsh/ ha sommerferie fra terapien, så jeg går egentlig bare å venter om innkallese, selv om jeg ser at jeg burde kontakte dem selv og at jeg ikke bør slutte.

    – Jeg kjenner meg igjen til tusen i innlegget ditt. Det er akkuratt som en egen person inni deg, som er som en god venn eller søster, i alle fall følte jeg det. Jeg kom til et punkt der kroppen min var så syk og jeg var så utslitt og presset, at jeg bare tenkte STOPP. Jeg sluttet å spy, men fordi det som du sier ‘handler om mer enn mat’, så ble jo ikke alt bedre av den grunn. Kan je spørre hvor lenge du har hatt det?

    • Det er enklere sagt enn gjort,det er helt sikkert,men pokker så digg det hadde vært å bare kunne sagt «nei,nå slutter jeg bare,gidder ikke mer». Jeg har hatt min sf i 16 år.

  2. Det er rart dette….man GIDDER faktisk ikke mer….det er jo helt sant! Man gidder ikke….kroppen er megasliten og stritter i mot…….men hva skjer? Joda, man gidder alikevel…hver gang……

    …tenk om man kunne brukt denne energien på noe annet……

    *dagdrømmer*

    Flott skrevet:)))
    klem<3

    • Huff… Veldig bra skrevet det skal du ha, men jeg syntes det er så grusomt og lese hvordan dere sliter med dette! Jeg får så vondt inni meg. – Bare jeg kunne gjort no for og stoppet handlingene.Bare jeg kunne stoppet spiseforstyrrelsene til de jeg er glad i! For jeg håper du vet, jeg er glad i deg, gjennom blogg, face og msn! Du er så sterk!

  3. DET har jeg tenkt mange ganger og! «Nei nå gidder jeg faen ikke mer. Jeg skal spise ordentlig mat i normale mengder. Hverken sulte meg, eller kaste opp, punktum finale.» Ja, haha, good luck with that Karianne.
    Vel det har ikke funka. En spiseforstyrrelse sitter dypere enn som så. Selv om jeg mange ganger tenker at jeg bare innbiller meg at jeg er syk, at jeg bare gjør det fordi jeg ikke har noe bedre å gjøre liksom. – Noe som er så langt fra sannheten som det går ann å komme, dessverre.

    Den lille gnisten av frisk er gull verdt. For en gnist kan vokse seg videre til en flamme. En lysende og glovarm flamme, som med litt hjelp, vil feie over sf-en (fingers crossed). Da sitter man igjen med et svart, mørkt og askebelagt landskap. Trist og tomt. Men så, så begynner det å spire. Det er faktisk veldig gode vekstforhold der det har brent, utrolig nok. Og opp av asken vil det komme grønne fine spirer av nytt og friskt liv. Tenk det!
    Ja, jeg er datter av en bonde, og nei jeg er ingen spådame. MEN når det fungerer sånn i naturen så er det jo ikke så rart hvis det vil skje med sf-en. Tenk da at den flammen, den skogbrannen er en vill og heftig kamp mot sf, og at hjelperene på modum er brannmannskap som prøver å slukke brannen sammen med deg. Det virker ikke så dumt eller virkelighetsfjernt det? Jeg har tro på deg i hvertfall. Og husk at mange branner blusser opp igjen, men da er det viktig å ta i bruk den hjelpen og de verktøyene man får på veien.

    Nå tok jeg gnist-definisjonen din litt ut av proporsjoner da men, og spant videre på den, i en helt annen rettning.. Men damn, jeg er råflink på metaforer ass! Haha 😀

    Mange klemmer til deg<3

  4. Jeg liker bildene dine. 🙂
    Det er sikkert bra å være drittlei like før du skal på Modum. Da er du nok klar for hjelp! *klem*

  5. JAAA, jeg kjenner meg veldig igjen. Har tenkt den tanken mange ganger, likevel tillater jeg meg aldri å slappe av før den spiseforstyrrede handlingen er utført. Men tror den gidder-ikke-tanken er den som en dag vil føre til at man ikke overspiser og kaster opp, fordi man heller vil gjøre noe som er mer interessant og morsomt. Mener i hvertfall å huske at det var litt sånn jeg tenkte før spiseforstyrrelsen tok heelt av. 🙂

    <3<3<3

    • Du skriver så kult, Laila. Som tatt rett ut fra tankene dine. Ja, det hadde vært enkelt å bare drite i hele spiseforstyrrelsen… men regner med at det ikke er sånn da, umulig liksom.

      KLEM!

  6. Det er tungt når noe inni der motarbeider uansett pokker. Tenk hvis man bare kunne hentet de «delene» ut av hodet og sendt de langt pokker i vold!
    Legger igjen noen klemmer ❤

    • Litt enklere å droppe å kaste opp vil jeg tro,for her mener jeg bare atferden,uten tankene. Hvor dugg det hadde vært om det var så enkelt..

  7. Wow! vet ikke hvor mange ganger jeg selv har tenkt de tankene der. Bare slutte, ikke gradvis, men momentant.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s