Calm down people.

«Go for it! Dra! Du må ikke trekke deg! Håper du drar! Håper du velger Laila framfor sykdom! Velg livet! Velg livet Laila!!»

Jeg har da ingen planer om å ikke dra! So slapp off! Når jeg skriver at jeg ikke har lyst å dra,at jeg har lyst å pakke sammen sakene mine og løpe til helevete langt vekk herifra,at jeg har lyst å gi opp hele greia,droppe mer behandling og gi totalt faen,så er det den spiseforstyrra,den ufornuftige delen som tenker og styrer. Den syke delen av meg som såvisst ikke har lyst til å bli frisk. Den delen av meg som er livredd for det friske,fordi det er ukjent farvann. Den delen som finner tryggheten i å bruke maten i hverdagen,den delen som sørger for å holde meg trygg,fordi det er her jeg finner meg aller mest trygg. På trygg grunn. På trygg avstand fra det ukjente farvann. Jeg liker meg ikke på utrygg grunn. Hvem liker seg vel på utrygg grunn? Man føler seg usikker på utrygg grunn. Vet ikke helt hvordan man skal forholde seg,reagere,si,opptre. Man blir liksom stående der og ikke helt vite hva man skal ta seg til. Får ikke til oppgavene helt som de skal,fordi man ikke har lært dem fullt og helt,de er ikke innarbeidet,det går ikke på automatikk. Det går tregt,og man trenger hjelp til å lære seg oppgavene skikkelig,og man trenger å øve for å bli bedre. Det meste blir trygt når ukjente blir kjent. Det er først når det ytrygge blir trygt at det blir trygt å bevege seg der. Sier seg selv.

Så kjære kjente og ukjente,for meg er det drit skummelt å skulle gå ukjent farvann i møte,fordi det for meg er utrygt. Jeg tar gjerne utfordringer,jeg satser,og jeg hopper. Men dette er den største utfordringen jeg har vært borti så langt. Den største satsen,og det største hoppet. Nå befinner jeg meg på et sted mot avsatsen,mot det utrygge,mot ukjent farvann. På den grønne mil,den lange veien mot det skumle,det farlige,det ukjente. På den man hundrevis av ganger tenker tanken på om man skal hoppe av eller snu,men likevel våger seg litt nærmere for hver skritt. Usikre skritt,skjelvende skritt,ustødige skritt. Men like fullt skritt framover. Jeg tenker: «jeg håper jeg møter på en stor hindring som  gjør at jeg må snu eller at eg snubler og blir liggende,for da slipper jeg å gå hele veien»,men en sånn hindring vil jo ikke dukke opp,for jeg kommer meg jo som regel gjennom hindringene som dukker opp. Ikke vil det dukke opp så store hindringer heller,selv om jeg håper det. Det er jo bare en fight mellom fornuft og ufornuft,der det er ufornuften som ønsker at det blir sånn at det dukker opp noe som gjør at jeg kan snu,trekke meg,gå en annen vei. Finne en gjemt sti som tar meg med langt vekk hovedveien. Men når det kommer til å gå denne veien her,veien mot innleggelsen,så er det først og fremst fornuften som rår. Jeg skal til Modum. Jeg har takket ja til plassen i oktober. Jeg drar! Men på veien fram mot avsatsen,så er det ufornuften som rår. Det er den som gruer seg. Den som vil snu. Det som med nebb og klør kjemper i mot. Og det er greit. Egentlig. Fordi jeg har lov til å grue meg. Jeg har lov til å synes at dette her er forbanna skummelt,og jeg har lov til å være redd. Men det betyr ikke at jeg ikke drar!

Jeg vet ikke helt om dere er redd for at jeg ikke skal dra,sånn ut i fra det jeg har skrevet i de tidligere innleggene mine her,men om dere har tolket det sånn,så har dere ikke lest alt sånn det var ment fra min side. Det jeg har skrevet om at jeg har lyst å snu ryggen til,løpe langt pokker i vold vekk fra alt,så er det den spiseforstyrra delen av meg som vil det. Jeg er to deler. En fornuftig del,og en spiseforstyrra/ufornuftig del. Stykkevis og delt. Sf vs Laila. Syk vs frisk. Ambivalente tanker og følelser. Vil,vil ikke,skal,skal ikke,må,må ikke,bør,bør ikke. Vil være syk,vil bli frisk. Vil spise og beholde,men vil spy. Vil beholde spiseforstyrrelsen fordi den er trygg for meg,men vil også bli frisk,fordi frisk er det tryggeste. Men frisk er også skummelt,fordi det er utrygt per dags dato. Modum er derfor utrygt og skummelt for meg,selv om det sikkert er den tryggeste plass på jord. Jeg vet jo at jeg vil få god hjelp der,at det er flinke folk som jobber der,at de har kompetanse og vet hva de gjør. Hva det vil si å ha en spiseforstyrrelse. Hvordan de skal forholde seg til pasientene. Det hjelper på at de er så kompetente der,jeg vet at jeg kommer i trygge hender,men likevel er veien mot Modum skummel. Jeg vet ikke hva det innebærer å skulle være der i hele 3 måneder annet enn det jeg fikk vite der de 3 dagene jeg var der,og de papirene jeg har fått. Klart det er skummelt når det er noe nytt som står for dør.

Men uansett hvor skummelt det er,uansett hvor lang veien mot Modum er,hvor mange tanker og følelser jeg sitter med,og som vil komme,så drar jeg selvsagt avgårde. Selv om det blir med krokodilletårer og hyling. Om det  blir med skjelvende knær og ramaskrik fra spiseforstyrrelsen. Om det blir (eller,jeg vet det blir,det er allerede) kamp med spiseforstyrrelsen,så drar jeg. Jeg har begynt forberedelsene som må til,en blodprøve gjennomført,jeg skal ha en til,jeg må ordne med sykemelding,få orden på et par andre ting,skrive lister. Jeg fikk sendt avgårde brevet til Modum og svarte ja til plassen i går,nå er det egentlig no return. Jeg kan selvsagt snu,og jeg kommer sikkert til å tenke den tanken minst tusen ganger til,men jeg kommer til å dra.

Den 5.oktober kl.10.00 skal jeg befinne meg i resepsjonen på Modum,so calm down people!

 

Reklamer

29 thoughts on “Calm down people.

  1. Var vel aldri i tvil om at du drar. Gleder meg til du blir den vise, som hjelper andre med bulimi, jeg vet du hjelper mange allerede gjennom bloggen, men en dag vet du hvordan det er å være på den andre sida, det gleder jeg meg til.

    SV: Har svart deg før på gallestein eller nyrestein, men du har sikkert ikke fått det med deg, så jeg svarer her: Blodprøvene viser at det er feil i både gallen og nyrene, så stein har de hatt misstanke om mange ganger, og jeg er sjekket via ct og mr for dette, så stein er det definitivt ikke. Så oppsumert vet vi at jeg er syk i nyrene og galleveiene eller galleblæren, men vet ikke hva. Mulig jeg har betennelser som kommer og går, slik som i tarmen. Og betennelser der er det vist lite å gjøre noe med, bortsett fra medisinering.

    • Ja,jeg har spurt før,og jeg fikk med meg svaret,men pokker da,man kan jo aldri være 100% sikker,haha. Jeg håper jo liksom på at du får svar! Gawd,haha.
      Thank you my dear 🙂

  2. Jeg forstår deg veldig godt! Kjempegodt! Og du har lov til å grue deg og være redd, hvem ville ikke vært det?? Så lenge du ikke lar frykten ta overhånd i forhold til avgjørelsen å dra eller ikke, så tillat deg å kjenne på alt som vil frem. Jeg er veldig glad på dine vegne for at du har fått plass, Laila. Og for at du drar 🙂

  3. HEEERLIG LESNING! Og ja, det er morsomt det der, hvordan vi mennesker har en tendens til å bli overivrige på andres vegne. Ivrighet er fint, overivrighet er også fint, ihvertfall som regel fint ment. Men ikke mindre slitsomt av og til, å skulle forholde seg til…;) Så ja, tror jeg mente å si: jeg forstår deg godt!

    • Takk! Og ja,det kan virkelig være slitsomt,for jeg har liksom prøvd å forklare forskjellen ganske mange ganger…djee liksom. Jeg skjønner jo også hva folk mener da,det er ikke det,men som sagt,forklart forskjellen mellom sf tanker og fornuften før…

  4. Er ikke i tvil om at du holder fast på valget ditt. Men du må få lov til «unleashe» frykten din og kjenne på alle aspekter i denne situasjonen. Det er tydelig at konsekvensene av avgjørelsen er MINST like tøffe som selve valget (om ikke mer). Men det er oxo tydelig at du vet hva som er best for deg og at du har motet til å kjempe for det 🙂

  5. tøffe du 🙂
    Er så glad for at du har takket ja til Modum..spennendes og skummelt på en gang.
    Skulle farvannet bli for skummelt så hyl ut så kan jeg komme.
    Jeg er sikkert en knall go flytebrygge —uhm

      • Jeg får svare her…Tusen takk for kommentaren din:)
        Det er godt å lese at andre bryr seg:)
        Og jeg skal nok komme sterkere ut av denne situasjonen, det har jeg bestemt meg for:)
        Klem fra Mira

      • Tusen tusen takk for alle de flotte kommentarene dine:):)
        Jeg satte virkelig pris på dem:):)
        Stor klem fra Mira:)

  6. Jeg har aldri vært i tvil om at du drar 🙂 Som jeg nevnte her i en annen kommentar, så kommer «frasene» hovedsaklig fordi jeg ikke har noe annet trøstende å komme med, hehe.

  7. Skulle da bare mangle om ikke spiseforstyrrelsen protesterte! Herregud, den skal liksom være med på å traske rett inn i sin egen DØD, får da være måte på hvor behersket man skal klare å forholde seg til det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s