Det er ikke feil av meg å grue meg

Jeg skjønner at folk rundt meg,om det er venner og familie,dere som leser,legen min eller behandleren min prøver å motivere meg,når det kommer til kommentarer som ;»det kommer til å gå så bra så. Det vil ordne seg. Dette klarer du. Det er jo bra at du fikk plass så fort,for da blir du fortere ferdig. 3 måneder er ingenting» osv osv. Ikke misforstå meg,jeg er veldig takknemlig for all støtten dere gir meg,for at dere tror på og ønsker meg det beste. Men det endrer likevel ikke på følelsene jeg sitter med her og nå. Det betyr ikke at jeg går inn med en negativ innstilling heller,men jeg gruer meg! Jeg har panikk,jeg synes det er skummelt,jeg er shit redd! Det er følelser og tanker jeg sitter med,same faen hva folk rundt meg sier og mener. Følelsene mine endrer seg ikke av den grunnen. Tankene på å måtte gå gjennom dette forandrer seg ikke. Jeg har aldri vært gjennom en innleggelse,så jeg aner ikke hva det vil si i praksis,selv om de av dere som har vært innlagt forklarer meg,og deler deres erfaringer med meg. Jeg må gjennom det selv. Jeg må erfare det selv. Kjenne på de følelsene og tankene som kommer,og som vil komme. Det vil si at det jeg tenker og føler ikke på noen som helst måte er feil,fordi tankene og følelsene er her,og dermed er de ikke feil. De er veldig reelle for meg. Jeg tror at veldig mange ikke helt skjønner dette her. Og veldig mange kan heller ikke relatere seg til hvordan det kjennes og føles.

Jeg prøvde å fortelle behandleren min i dag hvordan det føles,ved å komme med en metafor. Selv om jeg ønsker at det skal bli bedre,og at spisefortyrrelsen er veldig slitsom og ødelegger mye,så er den også like mye en venn som en fiende. Den har vært en så stor del av meg i så mange år,at det er vanskelig å skulle skilles fra den. Jeg fortalte han den sammenligningen med det å vite at om en måned så vil det bli som å måtte gjøre det slutt med en du har vært sammen med i mange år. En trofast følgesvenn som alltid har vært der. Du har 1 måned på å gjøre det du kan for å gjøre det beste ut av forholdet før det ryker. Om man vet at det vil bli slutt med den man er glad i på en eksakt dato,så vil man nyte,og benytte hvert sekund av tiden fram til den dagen,ikke sant? Sorgen over tapet vil komme,og det vil gjøre vondt. Å gå fra å være kjæreste til kanskje bare å være en venn,eller enda verre,bare en bekjent,vil også gjøre vondt,fordi man vet at ting aldri vil bli det samme igjen. Kan dere sette dere inn i en sånn situasjon? Det er sånn det føles. Behandleren min mente at jeg skulle begynne å jobbe med sorgen,men sorgen har ikke kommet ennå,men den vil komme. Den dagen jeg legges inn. Nå kjenner jeg bare på tristheten over det som kommer. Jeg kan jo alltids be på mine knær om en ny begynnelse etter de 3 månedene,men innen den tid så vil kanskje den verste sorgen ha roet seg,det er vanskelig for meg å si nå,fordi jeg vet ikke hvordan det vil bli,hvordan jeg vil reagere på det som vil komme. Sorgen vil bli behandlet,og jobbet med,men likevel vil nok sorgen og savnet være der. Kanskje vil den forsvinne helt etterhvert,men det er som sagt ikke noe jeg har svaret på nå.

Det er lett å være en utenforstående og ikke ha erfaringer på området selv,det er enklere å være en utenforstående og gi råd,og støtte og prøve å motivere når de ikke aner hvordan forholdet mitt med spiseforstyrrelsen er. Alle som har en spiseforstyrrelse opplever det på ulike måter,for alle reagerer og håndterer ting ulikt. Det er også lett å gi andre råd,til tross for at man selv ikke klarer å gjennomføre rådene selv. Man blir hyklersk. Dobbeltmoraliserende. At det er vanskelig for andre å forstå,føles ganske så fortvilt innimellom,selv om jeg vet at det er umulig å sette seg inn i det når man ikke har vært der selv. Hverken legen min eller behandleren min har kompetanse når det kommer til spiseforstyrrelser,men begge kunne tenkt seg å lært mer,sånn at det blir enklere for dem å forstå og sette seg inn i problematikken,for best mulig å kunne hjelpe. Kompetansen de har på Modum er noe som trøster meg,fordi de vil skjønne og forstå uten at jeg må forklare meg halvt ihjæl. De vet hvordan de skal forholde seg når jeg har det helt forjævlig. De vil nok også komme med frasene om at det vil bli bedre etterhvert,joda,jeg skjønner også det,men jeg må også klare å håndtere alt som kommer mellom her og nå og fram til det vil bli bedre. Jeg vil fortsatt kjenne på følelsene og tankene som kommer,uten at det er feil. Heldigvis er en del av behandlingen nettopp det å klare å kjenne på det,det er lov. Det er aldri feil å føle det man føle,fordi det finnes ikke fasit på hva som er riktig eller feil når det kommer til følelser. Det finnes ikke et svar med to strek under,man må finne det svaret som er riktig for en selv.

Jeg gruer meg som faen,selv om mange sier at det ikke er noe å grue seg for. Jovisst faen er det noe å grue seg til. Jeg skal gå gjennom helvete på jord,det er en reel fare. Helvete er skummelt. Ingen som vet at de må gjennom helvete unngår å grue seg. Djevlene som befinner seg i helvete vil lage et helvete. De vil komme med katastrofe taler. De vil komme med lovnader om katastrofale opplevelser. Smerte og plager. De vil være på deg som klegger som suger blodet ut av deg. Om stormer som vil feie beina under deg,om avgrunner som vil føre deg til evig pine. De vil være på deg,etter deg,og ikke gi seg før de er tilintetgjort. Da er det lov til å grue seg og være redd,selv om kampen mot det onde kan overleves,og vinnes. Men det er ingen som kan garantere for at jeg vil vinne den kampen,jeg må bare kjempe meg gjennom dag for dag og se hvordan det går,kjenne på hva kampen gjør med meg,om jeg føler meg sterk nok til å kjempe helt til the bitter end. Og det gruer jeg meg noe så inni hampen til! Og igjen,jeg går ikke inn med tanker om ikke å prøve meg,eller med katastrofe tanker om at dette er bare å gi opp før jeg har begynt. Jeg drar avgårde,selv om spiseforstyrrelsen i meg er rasende,og vil knekke meg og få meg til å droppe hele innleggelsen. Jeg kan ikke si at ingen behandling funker for me med mindre jeg har prøvd det. Og prøver jeg ikke,så har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt….Så jeg prøver. Så klart.

Reklamer

31 thoughts on “Det er ikke feil av meg å grue meg

  1. Det er helt greit å være redd og å føle på motstand. Helt naturlig oxo faktisk.
    Det er en nervepirrende og opprivende følelse å tenke på at man skal kvitte seg med den (kanskje) eneste mestringsmetoden man kjenner til. Den ene tingen som alltid har vært der og som man føler at man kan stole på (selv om den tilliten er et bedrag- og man VET det).
    Jeg pleier å referere til sf`en som en livbøyle som drar meg like mye under som den holder meg oppe.
    Trygghet er viktig i en spiseforstyrret verden og trues spiseforstyrrelsen er det det samme som at du føler deg truet.
    Jeg ønsker deg nok en gang lykke til Laila. Og «for what it`s worth»- jeg har trua på deg 🙂

    Klem ❤

  2. At 3 mnd er ingenting vet jeg jeg har sagt. Og det var fordi det faktisk er nada. Det betyr ikke at det er enkelt, langt LANGT derifra! Det betyr at tiden kommer til å fly fort som fjell og at du må utnytte hvert sekund, og at det vil være en helvetesuke ganger tolv!
    Ingen skal undervurdere noens følelser. De eier kun vi.

  3. Klart det er skummelt, klart du er redd! Det er sikkert spesielt ekkelt når du ikke har vært innlagt før heller. Dette er jo et stort steg du blir nødt å ta og det blir sikekrt kjempevanskelig. Men jeg HÅPER det blir bra for deg. Masse klemmer

  4. Så fine beskrivelser, Laila. Og det der er vel noe av det mest menneskelige i hele verden, å grue seg til forandringer. Dette er jo en gigaforandring, og da hadde du jo nesten vært en robot om du ikke grudde deg. Og det selv om du jo vet- at det er bra og blir bedre etterpå..;)

  5. Og vennen, du har fullt lov til å grue deg!
    Det hadde vært rart hvis du ikke gruet deg. For det er ikke barebare å gå inn i behandling for å jobbe med og ut av, noe som har vært en del av hverdagen din i så mange år. Det er klart det vil bli vanskelig, det er ikke til å legge under en stol. Men du kommer ikke til å måtte stå i det helt alene. Det er et sted hvor de har kompetanse og erfaringer med å hjelpe folk til å jobbe med sf, og det vet du jo. Jeg håper du vil få et godt utbytte av innleggelsen, og til å takle de tanker og følelser som måtte komme.

    «Mot er ikke å være uten frykt, men å være redd og likevel gå på»

    • Det nytter ikke si det går så bra så osv osv. Det eneste jeg kan si er lykke til, og minne deg på at jeg håper på bedre dager for deg! Klem ♥

  6. At du gruer deg betyr jo at du tar det her veldig på alvor. At du tar deg selv og ditt liv alvorlig. Og det er bra! Da får du mer ut av oppholdet. Jeg tror også en innleggelse på Modum vil føles ulikt for alle, men mye av det samme kjenner de fleste på. Som at de 2-4 første ukene er verst. Og at 3 mnd føles som en evighet, samtidig som det går sykt fort. Men en ting vet jeg. Modum Bad er et godt sted å være. Du kan føle deg trygg. Kompetansen til de som jobber der er top notch og de er medmennesker med hjerter av gull.

  7. Selvfølgelig er det ikke feil av deg å grue deg! Man kan jo ikke forvente annet.. Og selvfølgelig kommer det ikke til å oppleves som bare bra. Det kommer til å være helt, helt forjævlig til tider. Ulevelig. Sånn er det bare.
    Og når jeg sier at tre måneder er lite, tenker jeg ikke på at det derfor går smertefritt. Min egen erfaring, er at jeg ikke alltid helt tok i mot hjelpen fra begynnelsen, og plutselig var det bare to uker igjen. Jeg tenkte: «Det er lenge til jeg skal hjem, så det gjør ikke noe om jeg styrer på litt til, det gjør ikke noe om jeg venter litt med å ta imot hjelpen helt ordentlig». Når jeg sier at tre måneder er lite, tenker jeg på hvor viktig det er å ta i mot så mye av hjelpen som man kan makte når man først er der, før man skal stå på egne ben igjen. Ikke fortsette å utsette, men ta det imot på ordentlig. Sånn er det i alle fall for meg. Når jeg i år bestemte meg for å ta imot hjelpen fra første stund, gikk det mye bedre.

    Og sist men ikke minst, så er dette DIN innleggelse. Ingen kan si at du kommer til å kjenne det sånn-og-sånn. Jeg vet bare hvordan jeg har opplevd det, så må du gjøre din egen erfaring selv 🙂

  8. Husker selv da jeg skulle på Modum,ikke på Spise avd,men en annen. Jeg var mildt sagt livredd,skrekkslagen! Jeg fikk innkallingen ca tre måneder før oppholdet,og i begynnelsen var lettet over at endelig får jeg hjelp,men da tiden nærmet seg så begynte nervene å ta fullstendig overhånd.. De på Modum vet om ambivalensen,redselen og usikkerheten i forhold til det å komme til Modum. De er dyktige der,de vet hva de snakker om! Jeg vil også si som Solveig sa her over,jobb fra dag en,for tiden går fort.. Selv om tre måneder kan føles leeeenge,så er det ikke lenge i forhold til hvor lenge spiseforstyrrelsen har herjet. Ønsker deg noen gode dager fram mot innleggelsen! Vil også si at det er så bra at du tar deg selv på alvor,og gir deg selv denne fantastiske muligheten mot målet frisk 🙂

    • Jaaah,jeg fikk innkalling 5 uker i forkant jeg da…ca…hadde vært greit med 3 mnd liksom….men jah…skummelt uansett..
      Takk takk 🙂

  9. Selvfølgelig er det ikke feil av deg å grue deg, noe annet ville vært rart! Når utenforstående sier de «frasene» de gjør, er det i mangel av andre trøstende ord (i hvert fall for mitt vedkommende). For hva kan man egentlig si for å få noen som gruer seg til å føle seg bedre? Mest sannsynlig ingenting, de vil som du sier oppleve følelsene av angst på kroppen uavhengig av hva andre sier. Men noe må man jo si?:)

    Jeg ser sammenligningen din med at det blir som å slå opp med en kjæreste du har hatt lenge, men jeg TROR at du i ettertid vil se at den du er (ambivalent) så glad i gjorde deg mer vondt enn godt. Klart du ser det til en viss grad allerede, men ikke så godt som du vil se det når du får det på avstand.

    Heia Laila 🙂

    • Ja,det er jeg også klar over,sånn er det jo med alle brudd som regel også,man ser ting tydeligere når an får det på avstand,men når man står midt oppi det,så gjør det bare vondt og det er veldig frustrerende.

  10. Det er lov å grue seg, jeg tror også at på den måten får du bedre nytte av det og, du tenker MASSE på forhånd og det fører til masse selvinnsikt 🙂

    Lykke til der du er i prosessen !

  11. Nei, det er definitivt ikke «feil» av deg å grue deg… Det ville vært veldig rart hvis du ikke gjorde det. Metaforen din var veldig «fin» synes jeg…
    Det kan godt være at de 3 mnd blir blant de lengste 3 mnd du har opplevd, men forhåpentligvis vil det være så verdt det. Og forhåpentligvis vil det gå raskere med tiden du er der… Du føler det du føler, og du har lov til å føle ALT du føler… Jeg tenker på deg ❤

  12. Det er lov til å grue seg og det er helt naturlig også. Jeg gruet meg jo så mye selv at jeg dro igjen på det første oppholdet på avdelingen. Det tar tid å komme på de tankene om at det skal være godt for en selv, og også når tankene er der er det ikke gjort på en-to-tre. Det tar tid og man gruer seg, det er vel sånn det er. Du må ta den tiden du trenger, dette er en investering du skal ta i livet ditt, ikke noe du skal gjøre for andre rundt deg ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s