Dommedag er satt

Det koker oppi topplokket. Tankene løper i panikk i alle retninger. Ingen orden, bare totalt kaos som råder. Vill panikk, full kræsj. Jeg går på tomgang føler jeg, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg nekter, jeg gjør meg blind, jeg vil grine,jeg vil rope, jeg vil skrike til jeg mister stemmen. Jeg vil slå i veggen, løpe langt vekk, synke gjennom gulvet. Jeg er stressa, hvordan skal jeg få ordnet med alt? Ikke nå? Ikke allerede nå??? Jeg vil nekte, jeg vil snu, jeg vil ikke være med lengre, jeg vil gi meg mens leken er god. Jeg vil feige ut, gjemme meg og nekte å komme fram. Jeg vil ikke gi slipp, jeg vil tviholde til jeg blir gul og blå, til knokene hvitner. Til svetten pimpler, til kreftene ikke klarer mer. Jeg vil vente litt. Litt til. Bare litt til. Ikke så kjapt, slakk litt ned på farten, jeg klarer ikke henge med. Jeg vil ikke ha det så travelt.

Alt i meg vrenger seg, vrir seg i vrede og avmakt. Nekter. Låser seg fullstendig. Sunn fornuft blåses vekk som sandkorn mellom fingrene på meg. Nå gjelder det å nyte, eller unytte,den siste tiden med min venn, min fiende. Den siste tiden der det aller meste fortsatt er trygt og sikkert, fordi det er her jeg har befunnet meg de siste 16 årene. Den siste tiden der ufornuften får råde. Jeg har nå en gitt tid igjen med bulimien min,snart skal den rives ned bit for bit. Forholdet skal splittes, vi skal bli dratt i hver vår retning, samtidig som begge to prøver å holde hverandre i hendene og fortvilte rop og hjerteskjærende gråt. Tenk deg at du hadde fått satt en viss dato for når du måtte skilles med den som stod deg nærmest. Tenk deg sorgen. Tenk på den nye hverdagen du må begynne å bygge opp på nytt helt alene etterpå. Alle forandringene, alt du må endre på, ting du bør unngå for å ikke skulle bli minnet på alt det som engang var, som du aldri igjen vil få tilbake. Det er sånn det føles når jeg må kvitte meg med spiseforstyrrelsen. Den er  en venn og en fiende. En venn fordi den alltid er der når du trenger den, og en fiende fordi den skader deg. Men du er bergtatt, du er oppslukt, du elsker og omfavner. Den er den som kjenner deg best, som gjør den uryddige hverdagen din trygg. Et sikkerhetsnett, fordi du vet hva du har,men du vet ikke hva du går til. Å bevege seg i nytt terreng kan være skummelt. Som å vandre rundt i et tåkebelagt område, og du ikke ser mer enn en meter foran deg. Hvor skal du gå? Hvor er det trygt å gå? Hva vil befinne seg to meter lengre borte? Vil du snuble,vil du ramle? Utenfor?

Jeg ble helt slått ut. Jeg nektet å tro på at en innkallelse kunne komme så fort. Jeg hadde håpet på litt mer tid. At det ville gå noen mnd til. Jeg visste jo at jeg kunne bli kalt inn når som helst fra den dagen jeg svarte at jeg kan komme inn tidligere om noen andre falt fra, men jeg håpet på at det ikke ville komme så fort. Selv om jeg vil legges inn for å gi meg selv denne sjansen, så er det så fordømt vanskelig å gi slipp etter alle disse årene. Til tross for at det er forferdelig slitsomt, til tross for at det er et helvete på jord, så er det hverdagen min. Det er det jeg kan best. Det er sånn jeg overlever. Og jeg er livredd for å bli frisk. Og det er lov. Tross alt. Det vet jeg. Ambivalensen blinker som store discokuler, «warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!» Jeg vil bli,jeg vil løpe. Jeg vil stå oppreist, jeg vil synke sammen og nekte å reise meg. Jeg vil si ja,jeg vil rope et høyt og klart nei! Mest av alt har jeg bare lyst til å grine, til å nekte å kjenne på den delen som sier at jeg ikke trenger å bli frisk, fordi jeg klarer meg så fordømt bra akkurat som det er! Jeg klarer meg! Jeg trenger ikke bli frisk! Please la meg slippe å bli frisk!! Ikke gå ifra meg! Jeg vil ikke gå ifra deg min kjære. Jeg elsker deg, men faen som jeg hater deg!

Jeg har fått innkallelse til den 5.oktober. Litt over 1 mnd igjen. 1 fordømt måned! Jeg har tusen ting jeg må ordne. Praktiske ting, og jeg må til legen for å få ordnet med sykemelding, ta blodprøver og tester. Jeg må planlegge hvordan ting sånn generelt skal bli framover, jeg må sette meg ned å skrive lister. Jeg må ta telefoner, ordne med møter. Jeg må lese, jeg må trene, jeg må nyte den siste måneden hjemme hos meg selv. Tiden jeg har alene. Spiseforstyrrelsen vil gjøre alt den kan før den skal ut i kamp. Jeg slites i to, i tre, i alle retninger. kaos. Frustrasjon, oppgitthet, avmakt. Jeg vil legge meg ned før jeg i det hele tatt får begynt. Jeg vil trekke meg. Nei,det vil du ikke! Jeg blir gal. Nå er det virkelig. Nå skal det skje. Nå er jeg snart kommet dithen som jeg i alle år har vært redd for å dra til. Jeg kan ikke trekke meg nå? Jeg vil! Å som jeg vil trekke meg. Men jeg skal hoppe i det. Jeg kan ikke trekke meg nå, hvor mye jeg enn vil det. Gjør jeg det, så vet jeg at hvertfall behandleren min vil kaste meg i veggen. Men det igjen vil jo gjøre mindre vondt, ikke sant? Det vil bli en kortvarig smerte. Innleggelsen vil gi meg 3 måneder med smerte. Mye smerte.

Jeg gruer meg noe så inn i helvete. Og midt opp i det hele her, så kommer jula. Min elskede jul. Den fineste og vanskeligste tiden på hele året. Jeg skal ikke gå i julegatene, jeg skal ikke kjenne på julestemningen på samme måte som årene forut. Jeg skal ikke bare glede meg, og kose meg som jeg alltid gjør når det lir mot jul. Jeg skal ikke pynte hjemme, henge opp adventsstjerna mi, tenne lys, lage meg varm sjokolade og kose meg under pleddet. Jeg skal sitte der på Modum sammen med mange andre som også sliter med maten, som vil føle det like vanskelig og smertefullt som meg. Vi skal alle sitte der og kjenne på de blandede følelsene for julen som står for døren. Alt vil bli annerledes fram mot jula i år. Det vil bli juleferie fra 22. eller 23. desember, men jeg vet ikke hvor lenge den vil vare.

Noe av det aller siste jeg skal gjøre på Modum, er å feire bursdagen min. Den 6.januar. Hurra. Nå vil sikkert noen si at dette må være den beste bursdagsgaven ever. Mulig. Det kan jeg ikke si meg enig i før den tid kommer. Nå er jeg bare livredd og gruer meg.

47 thoughts on “Dommedag er satt

  1. K: Nå må du ikke trekke deg Laila!
    L: Det skal jeg ikke.

    Remember that. You gave your word – til deg selv og til livet og til kampen. Bøyer meg i støvet og heier på deg. Du fortjener å gi deg selv en sjanse, du fortjener å leve livet friskt og videre. Du har lidd nok gjennom 16 år og du har det ikke bra slik det er nå. Tannstatus, økonomi; this is not good og det vet du. Du trenger å kjempe. Når det er sagt er det ikke til å skyve under en stol at «I FEEL YOUR PAIN». Så altfor godt. Jeg har selv kjent på kaoset og panikken du sitter inne med nå. Ikke la det knekke deg, ikke gi opp før du har gitt deg selv en sjanse – gi alt du har og trøst deg med at muligheten til å falle tilbake aldri vil forsvinne – men før du eventuelt måtte tviholde på den tanken; gi det du er god for. ♥

    (sa hykleren selv – se bort ifra dette)

  2. Så skummelt, så spennende, så bra! Skjønner dette vekker blandede følelser. Det å skulle kvitte seg med sin beste venn og værste fiende må være kjempe rart og skummelt. Lykke til, Laila! Masse klemmer til deg

  3. wow en inkallelse.. det gikk jamme meg fort.
    Spennendes , men skjønner jo at det er skremmende og at det kan virkelig sette følelsene i gang.
    Jeg ønsker deg lykke til og er her om du trenger å prate.
    Skal støtte deg hele veien.
    Dette kommer du til å klare..jeg har troen på deg.
    Klems❤

  4. Gi deg mens leken er god? Du mener vel ikke at leken er god sånn du lever nå, fordi det er den ikke. Det er en falig lek hvor du sjanser med livet som innsats. ”warning! Run! Run like you have the devil after you! Save yourself!”, jeg syns du sa det bra her, bortestt fra at jeg forstodet som at det var ment som å løpe bort og vekk fra modum? Mulig jeg tar feil.. Men jeg vil i hvertfall si at du skal løpe som om du har djevelen etter deg, løp inn på modum og redd deg selv. Fordi du har djevelen i hælene, djevelen i form av bulimien.

    Det er en måned til. Ok, en måned det er ganske mange dager, ganske mange timer, minnutter og sekunder hvor du kan «kose» deg med din trofaste følgesvenn gjennom seksten år. Forberede deg på å gi slipp og etter hvert; la gå. Jeg sier ikke at det blir enkelt, absolutt ikke. Og det kan nok være litt som et avstandsforhold i en tid. Dere er mest fra hverandre, men kan også komme til å ha noen møter. Avstandsforhold er vanskelige å få til å fungere, og når dette forholdet i utgangspunktet ikke er noe bra eller sunt, så er det beste å slå opp. Det håper jeg du vil få god hjelp til. Støtte, råd og veiledning for å klare å gjennomføre. Ingenting skjer ved ett knips, det er beinhard jobbing. Men ikke gi opp, ikke nå, ikke før du har gitt det en ordentlig sjanse.

    Mange styrkeklemmer til en tapper kriger. Jeg heier på deg<3

    • Løpe fra Modum og behandlingene er ment her ja. Jeg kommer jo ikke til å gjøre det,men det er det sf-tankene tenker,you know..Det er vanskelig å slå opp,men jeg skal selvsagt hoppe i det,i det minste for å gjøre et forsøk,og ta en dag av gangen.
      Takk lille venn❤

    • Hjelp ja,det er ordet! Jeg vet at 3 mnd i forhold til 16 er nada,null og niks,men likevel lenge når man skal kjempe imot alt man har levd med i alle de ordene…Gawd damn it.

  5. Skjønner jo at innkallelsen kom fortere enn forventa…men tenk OM det hadde vært så lenge til som først antatt:(du var opprørt over den lange ventetida)tenk så mye motstand du hadde klart å mobilisere!Tror det er bra at det kommer som kjerringa på hjulet.Er det ikke som å sette seg opp på hesten igjen etter et durablig fall?Lol,lol,lol.
    Tvinner fingre for deg.Dette har du venta på så lenge,at noen SER deg og er villig til…Klemmer fra Fredrikstadjenta.

  6. Jeg skriver under på det Ingeborg sier. Tre måneder er faktisk ganske kort! Men mye kan likevel gjøres på den tiden. Man visker ikke bort seksten år med kamp, men man kan få støtte til å begynne å bevege seg i motsatt retning?
    Jeg er glad du får hjelp fort.
    (dog, det spørs hva man definerer som så spesielt raskt.. ).

    Du kan! You can! (insert ytterlige språk).

    «Welcome to my journey», står det i profilteksten din. Kanskje er det nå ferden virkelig begynner? Og jeg gleder meg til å fortsette å følge deg på den😀

  7. Synes du er råtøff jeg❤ Fyttisøren, det står respekt av avgjørelsen din. Det krever mot- mot som ingen andre enn de som har vært der kan klare å forstå. Lykke til, now it`s for real.

    Styrkeklemmer🙂

  8. Ååh, gratulerer på en måte. Fordi jeg er så glad for at du griper denne muligheten. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver og føler med deg.
    PS, både jul og bursdag kan være veldig koselig å feire på Modum. Julestemning til 1000!!!
    Heier på deg og sender deg mange klemmer<3

    • Godt å høre at man får julestemning da,for jeg elsker jula. Kommer til å savne det å kunne pynte hjemme hos meg selv,med adventsstjerna mi,jule elgen min,og alle nissene…jaja,får jo det når jeg reiser hjem da. Hvor lenge er juleferien?
      Thank you❤

  9. HOLD UT!
    you can do this.
    Jeg VET hvordan den angsten føles, og hvordan alle de motstridende og ambivalente følelsene regjerer.
    God klem❤

  10. Dette kommer til å bli en fin tid for deg tror jeg:) tenk alt du får lære og alle nye mennesker du blir kjent med!
    Apropo julen og stjerna og elgen din, ta det med til Modum !! Kanskje elgen har lyst å holde deg med selskap der:) å hvis du vil så feirer du jul med oss:) det hadde vært hyggeli. Skal ordne meg fri til de dagene det trengs i dag.

  11. Holy, det gikk raskt!🙂 Skjønner det er kaos i topplokket nå, men godt å lese i kommentarene dine at det ikke er snakk om å trekke seg. Dette vil gå fort, og jeg heier på deg❤❤
    Mange gode tanker og klemmer

  12. SV: Ja.. Han veit dette, og han sier at han kan se det når det ikke er «jeg» som hersker. Men når jeg bare låser meg inne… så gjør det nok ikke tingene bedre. Men det er så vanskelig å gjøre noe annet.
    Takk for at du leser, og takk for at du bryr deg❤

    • Bra at han vet det da,sånn at det ikke blir unødvenig bråk ut av det hele.
      Bare hyggelig,har jo fulgt deg såpass lenge nå,så bryr meg selvsagt🙂❤

  13. Glad på din vegne……men skjønner skrekken din. Missunelig på at du tørr å ta steget. Jeg har tro på deg:)Sikkert like greit at det gikk så fort å få inkallingen….ikkke noe å vente med:( Ikke sant?

    • Nei,jeg er IKKE glad for at det kom så kjapt..kunne godt ha venta til over nyttår for min del…Håper du også tør ta steget en dag🙂
      Tusen takk🙂

  14. Halleluja! Skjønner deg ass, kom brått på, men dette skal gå så fiiint atte. Er sikkert mange hyggelige mennesker på Modum, som kanskje kan gjøre kampen litt lettere å stå i.
    *sparke i ræva/gi klem til* (etter hva du føler du trenger:P) hihi

    • Ja,de har jo spesialkompetanse der,så det vil nok ikke være et problem å få god hjelp🙂 (thank god)
      Fortrekker klemmen jeg,for jeg skal jo dra avgårde selv om jeg har lyst å stikke av fra alt sammen….❤

  15. Se der ja, da var det satt en dato. Skjønner utrolig godt at du er nervøs, men det hadde du vært om du fikk «invitasjonen» (haha) om 2,7,12 måneder også. Og tre måneder går jo fort, som jeg ser flere over her skriver. Bare tenk tre måneder tilbake…det føles ikke SÅ lenge siden 29.mai? Uansett om de blir tøffe, så er de tre månedene lite i den store sammenhengen, og verdt å legge ned arbeid i for et liv uten bulimien.❤

    • Jo det føles lenge ut siden 29.mai…jeg synes det virker som det er lenge siden sommeren var…Dessuten vil disse 3 mnd fra oktober – januar føles som en ren evighet fordi jeg skal gjennom noe som er beinhardt,det gjorde jeg jo ikke fra 29.mai fram til i dag…Men jatta jatta…panikk.com….lord…
      ❤ Linn

  16. Ok, kanskje det føles lenge, men har det ikke gått fort allikevel?

    Poenget er at jeg skjønner veldig godt at du er nervøs, og det har du selvfølgelig all rett til! Det er mye i ditt liv som vil forandres etter Modum. MEN – til det bedre🙂 Jeg er overbevist om at du i ettertid er glad for at du gjorde det. Det er de vanskelige tingene i livet som gir best mestringsfølelse, sant?

    <3<3<3<3<3<3<3 Laila

    • Thanks,men du må ikke tro at du slipper unna så lett,jeg har ikke tenkt å dra fra blogginga,haha. Ennå en mnd igjen til innleggelsen (thank god)❤

  17. Spennende og skummelt på samme tid! Jeg tror det er bra at det gikk så fort som det gjorde, sånn at spiseforstyrrelsen ikke fikk mer tid, men jeg skjønner også desperasjonen din, ikke lenge siden jeg kjente på den selv. Jeg har stor tro på dette og jeg håper du drar, eller du må, du må🙂 Vil bare det beste for deg vennen❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s