Intervju done and done. Og så Nidarosdomen da.

Etter kun 2 timers søvn i natt så kan jeg ikke si at jeg følte meg så forferdelig opplagt akkurat. Hjalp litt på en kopp kaffe og en dusj. Så bar det avsted ned mot St.olavs hospitalet for intervjuet jeg skulle være med på ang. forskningsprosjektet om spiseforstyrrelser/terapi/blogging. Intervjuet skulle skje på et møterom på gynekologisk avd. på Kvinne-Barn senteret. Det var en befrielse å sitte der å vite at jeg i det minste slapp å spre beina i hytt og gevær. Her ble jeg da sittende utenfor en stund og hutret og frøs. Var tidlig ute,og skulle egentlig treffe en som ikke møtte opp….how rude. Hørt om å sende mld kanskje?

Jeg ble plukka opp av en hyggelig student som først forklarte litt sånn praktisk rundt intervjuet,før hun planta lydopptakeren noen cm ifra trynet mitt. Hun hadde en haug med spørsmål,og jeg svarte etter beste evne. Jeg kan kunsten å skravle,så jeg la ut i det vide og brede og prøvde å få med det som var relevant utifra spørsmålene,selv om jeg også skravla i vei om episoder for å gi eksempler. Timen var ment å skulle vare i 1 1/2 time,men det ble så mye prat at vi endte opp med å sitte der i 2 timer. Da hadde vi ikke møterommet tilgjengelig lengre,og hun hadde parkering fram til kl.13,så da måtte vi bare avslutte om vi ville eller ei. Etter disse 2 timene så hadde jeg prata meg helt tørr i kjeften,og jeg higet etter pepsi max’n min som jeg hadde liggende i veska. Nå er det gjort,så nå håper jeg at prosjektet deres vil perfekt. De har hvertfall fått tilstrekkelig med informasjon fra oss som har deltatt vil jeg tro. Ute fortsatte det grå og hustrige været,håret føyk i alle retninger og det regnet litt. Skikkelig surt,så jeg holdt på å fryse ihjæl. Jeg labbet meg innover mot sentrum,men før jeg kom dit,så måtte jeg jo selvsagt innom Nidarosdomen for å knipse litt bilder.

Planen var å få til å treffe Roffen,men så fikk vi litt kræsj viser det seg. Jeg fikk ikke meldingen gjennom,og han den lille luringen hadde tastet inn et tall for mye når han sendte til meg..Ærre mulig? Mannfolk.com. Trasket litt rundt,før jeg fant ut at det var på tide å bussen hjemover til søstern igjen,å vandre ute for å fryse på seg baller så jeg ikke noen videre hensikt i.

Det var ben og folk overalt,alle ville visst hjem akkurat når jeg vil hjem jo. Jeg trodde jeg skulle kjede vettet av meg mens jeg ventet på bussen som nesten aldri kom. Så stod jeg der og lurte på hva pokker jeg skulle finne på for å få tiden til å gå. Tenkte jeg skulle leke litt med en due som gikk forbi,men ja,den gikk forbi. What tha fuck to do then? Jo,så bare slo det ned en strålende ide,lyktestolping.

Stolpekos.

Sikkert mye hjelp i støvelen på venstrefoten når hele hælen hadde revna…

Nå holder jeg på å dævve av varme. Sitter under det varmeste pleddet,ser ut som pelsen på en bjørn. De er jo tykke og varme vil jeg tro. Burde ha gått til anskaffelse av en isbjørn når vinteren kommer,sånn at jeg kanskje har noen til å holde meg varm på kalde kvelder før jeg skal sove,og han skal stå vakt utenfor.

Fyker hjemover til Molde igjen i morgen,ræva mi savner godstolen sin,men gruer seg til bussturen som den må gjennom først. Men jeg har en liten gladmelding i dag også jeg. Jeg har beholdt middag (taco),og,jeg er på tredje dag oppkastfri. 1 år siden jeg har klart så mange dager i strekk. Jeje..

Nå gidder jeg ikke skrive mer.