Når venner sliter.

Hva skal man egentlig gjøre når vennene dine sliter,og du selv sitter med masse problemer? Make søker jo gjerne make,man kobles lett sammen,finner tonen fordi man kanskje sliter med samme problematikk. Man har noe felles,bånd knyttes fort. Kanskje er de ikke nære venner på den måten at man kjenner hverandre in real life,men like fullt er de nære fordi man har holdt kontakten så lenge via nett,alt fra blogger og andre forum. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker via nett,som jeg setter veldig stor pris på,og som jeg bryr meg om og er glad i. Noen har jeg møtt i virkeligheten og vil mer enn gjerne treffe dem igjen,og holde kontakten videre. Jeg har flere andre nettvenner som jeg veldig gjerne har lyst å treffe face to face. Få gi en klem,ha gode samtaler med. Jeg vil beholde mange av dem videre i livet mitt. Når man sliter psykisk,så deler man veldig mange av de samme tankene og følelsene. Tanker og følelser som mange av oss kanskje sliter med å dele med andre som står oss nær med. Vi trenger ikke forklare så mye når vi deler med likesinnende,eller med dem som har «beslektede» psykdommer,og det gjør det mindre komplisert,man føler seg forstått uten å måtte finne alle ordene,uten å forklare opp og ned i mente. Fordi vi forstår og kjenner oss igjen. Det er en lettelse. Man har likesinnede som kan gi råd,som støtter deg,no matter what. Det er godt.

Men hva når andre likesinnede sliter,og vil dele sine smerter,tanker og følelser med deg,og du har mer enn nok med ditt eget,hva skal man gjøre da? Skal man avvise personen? Skal man holde praten gående? Skal man komme med råd man selv ikke klarer følge på daværende tidspunkt? Skal man kutte kontakten med personen i det hele tatt? Snu ryggen til? La personen seile sin egen sjø? Nå sikter jeg ikke til noen spesiell situasjon eller person,jeg bare tenker. Jeg har selv sittet oppi et par situasjoner (det skjedde i fjor en gang,da hadde jeg 3 situasjoner hvor det var dramatikk,usikkerhet og bekymringer inn i bildet) og man vet jo ikke hva godt man kan gjøre når man står midt opp i det hele. Og når man attpåtil sitter på hver sin kant av landet,så blir situasjonen enda mer håpløs. To av situasjonen jeg var oppi,som var på samme kveld,så bodde begge to i andre byer. Den tredje situasjonen var med ei som bodde i Finland av alle ting. Hun ringte meg og gråt sine tårer og ante ikke hva hun skulle gjøre. Jeg trøstet og pratet så godt jeg kunne,og ble rimelig fortvilt der jeg satt.

Min behandler mener at jeg bør holde meg unna folk som kan trigge min situasjon. Holde meg unna personer som gjør at sykdommen min vedlikeholdes,fordi den/de andre kanskje befinner seg på et sykere stadie enn meg,og det blir mye sykdomsprat. Jeg skjønner hva han mener,»det du prater om får du mer av» Jeg vet jo meget godt at jeg ikke har godt av å holde meg på sf forum f.eks. Men burde jeg også kutte ut å lese andre sf blogger? Eller andre psykiske blogger for den saks skyld? Bør jeg kutte ut noen av vennene mine,selv om jeg bryr meg om dem,og er glad i dem? Jeg mener,til tross for at de bloggene jeg leser ikke trigger meg,så trigger de meg kanskje likevel,ubevisst? Jeg ønsker jo å følge dem fordi jeg også er interessert i å følge dem i livet utenfor det psyke. Jeg blir jo glad når jeg leser at de andre har det bra,at de opplever fine ting i livet,til tross for psykdommen. Hvem liker vel ikke å vite at venner har det bra,om det er venner i virkeligheten,eller venner via nett? Jeg styrer fint unna blogger som tilber psykdommen sin,som legger ut bilder som kan trigge. Jeg har kommet ganske langt opp og fram med min sf at jeg vet hva som trigger meg,samtidig kan jo selvsagt enkelte ting trigge meg,men jeg prøver å ikke la det trigge meg,og tenke på min egen situasjon.

Til tross for at jeg kan ha shitty days,så kan jeg likevel stille opp for andre og høre på dem når de trenger å lufte tankene sine,uten at jeg lar det gå innover meg på feil måte,at det gjør min situasjon enda verre. Jeg vil jo ikke snu ryggen (eller smekke sammen pc’n om det er snakk om en msn samtale) til og la den andre sitte der og ha det vondt. Men likevel,om den andre hadde trigget meg grenseløst,hva da? Når jeg vet at det kanskje hadde vært helt feil å komme med noen preken,fordi jeg selv ikke hadde klart å følge mine egne råd? Hvordan skulle jeg ha fortalt at jeg bryr meg,men at samtalen samtidig hadde trigget meg og jeg bare må avslutte? Hvordan prøve finne de rette ordene,og prøve få den andre til å tenke positivt når den andre personen vet at du har det crappy også,og dermed blir det helt feil,hele samtalen? Det er en vanskelig greie,og uansett hvor mye jeg grubler over dette,så finner jeg liksom ikke helt ut hva som blir rett. Jeg mener,jeg vil jo den andres best,og selvsagt mitt eget beste (når den fornuftige delen er tilstede hvertfall),så da står jeg midt oppi et dilemma. Avslutte samtalen for å unngå å ta i mot den andres problemer når du har mer enn nok med deg selv,eller lytte til den andre,og kanskje utsette deg selv for en trigger? Jeg råder andre som står i samme situasjon til å tenke på seg selv i første omgang,men ville det blitt like enkelt for meg om jeg selv satt i samme situasjon? Og hvordan ville jeg selv ha reagert om den andre slet med å høre på meg når jeg hadde trengt å prate ut,og jeg hadde visst at den andre slet noe jævlig der og da? Hadde jeg ville holdt kjeft og latt vær å si noe,for å skåne den andre,eller plapret i vei uten å ta hensyn til hvordan den andre ville ha reagert på det?

Mye henger selvsagt av hvor man befinner seg i sykdomsforløpet,hvor mye man selv har vært gjennom av erfaring og behandling i forhold til hvordan man hadde forholdt seg til en sånn samtale med den andre parten,men når ingen er friske,og når begge har dårlige dager,og lett kan bli trigget,så er dette vanskelig. Man vil jo beholde vennene sine,man vil deres beste. Man vil jo gjerne stille opp,og være der. Og ikke minst så bør forholdet være på et stadiet hvor begge kan prate om sine problemer,at det er toveiskommunikasjon,at det ikke er kun den ene som til enhver tid skal prate om sine ting,men ikke bryr seg med å høre på den andre når h*n føler for å prate om sine ting. Ekstra vanskelig blir det kanskje når man vet at den andre kanskje ikke har noen andre å prate med,at man føler at man stille opp når den andre trenger det. Kanskje har du ikke så mange å prate med selv,men ønsker heller ikke å prate med den andre om dine ting når den andre trenger å prate,fordi du ønser ikke å være en trigger for den andre,som kan gjøre at den andre vil føle seg enda verre. Som sagt så skjønner jeg veldig godt hva behandleren min mener og synes,og jeg tenker jo en del på dette selv også. Tenker og grubler over om det er noen venner jeg bør kutte ut om jeg skal komme noen vei,for ikke å bli trigget. Det er jo ikke noen jeg ønsker å kutte kontakten med. Selvsagt kan jeg kutte ut å lese enkelte blogger fordi jeg ikke har en close connection med menneskene,at de ikke står meg nær på noen måte,men jeg vil jo gjerne fortsette å følge mange av dem,til tross for at de sliter mer enn meg,fordi jeg har et nært forhold til dem,selv om det kun dreier som om at det er via nett.

Her og nå så er jeg der at jeg klarer forholde meg rasjonelt overfor andre som sliter,selv om jeg selv har det vanskelig nå. Jeg blir selvsagt trist på den andres vegne,og skulle ønske situasonen var annerledes,og at det var noe jeg kunne gjøre,annet enn å lytte,men jeg prøver samtidig å tenke såpass klart at jeg ikke kan ta det innover meg på en måte som gjør at jeg selv får det enda verre. Det gjelder å klare å skille litt,holde de to situasjonene hver for seg. Andre ganger er det litt vanskeligere,og jeg merker at jeg blir litt avmålt i samtalen,blir kort. Kjenner at jeg ikke makter det,at jeg har nok med mitt. At det den andre prater om kanskje er drama,uten at det egentlig ikke er drama fordi den andre har det vanskelig og vondt. Følelser kommer og går,uansett hvor dumme de måtte føles i etterkant. Der og da er de meget virkelig,og vanskelig å håndtere. Jeg vil ikke avbryte den andre,eller takke for meg,men egentlig så makter jeg ikke forholde meg. Men hvordan få fram dette på en måte sånn at den andre ikke skal føle seg oversett og føle at ingen bryr seg? At h*n trenger å prate med noen som forstår? Og at situasjonen er der at den ikke er så ille at det trengs å ringe etter profesjonell hjelp. Vanskelig. Jeg vil gjerne høre andres meninger og råd om dere har noe å komme med om dere har noen erfaringer på området.

19 tanker på “Når venner sliter.

  1. Den er vrien og vanskelig den der.. skjønner så godt at du er usikker på hvordan man skal forholde seg. For meg er det jo veldig «enkelt» fordi dissosiasjonen kobler inn når jeg ikke klarer mer, dermed funker det ikke å ha noe samtale med andre. Jeg har jo andre deler, noen av dem kan «late som» og trå inn i mitt sted, men det vil jeg jo helst unngå. Jeg pleier å si at man må huske sin egen oksygenmaske først, uten den kan man ikke hjelpe andre, uansett hva det gjelder. Men jeg tror det er viktig og godt med venner som har lignende problematikk som en selv, en man kan kjenne seg igjen i og møte forståelse. Hvis man er psyk og kun har «friske» venner, da blir gapet vanvittig høyt.. Men så tror jeg det også er viktig å ha riktig fokus i et slikt vennskap, at man holder fast ved å bygge hverandre opp, ikke «velte seg i sykdom.» Jeg ble jo kjent med hun jeg er glad i via nett, og nå er hun håpet og lyset i livet mitt, selv om begge kan ha det ufattelig tøft i perioder. Vi klarer allikevel å holde fast ved håpet, fordi vi har hverandre. Uten det vet jeg ikke om jeg hadde klart å håpe..
    Klemmer ❤

    • Ja,det er klart at det er viktig å holde fast ved det positive,men det var liksom ikke poenget mitt her da. Her mente jeg når man liksom ikke kommer gjennom på en måte,når den andre ikke klarer se det positive,eller ikke er villig i samtalen..og du selv attpåtil er i det ene eller andre humøret…ja..

      • Jeg skjønte hva du mente, tror jeg da..haha.. det er vanskelig..var vanskelig å formulere seg idag og… det jeg tror jeg selv ville formidle var at det må være lov (fordi det er viktig) å skjerme seg i perioder man selv er dårlig, selv om det er vanskelig, særlig hvis noen man bryr seg om trenger noen å prate med. Men i slike perioder er jeg ikke tilgjengelig på msn eller chat f.eks. Og får jeg spm kan jeg enten la være å svare eller ta en hvit løgn. Så kan man evt i ettertid forklare at man trengte tid for seg selv. Kanskje man også kan lage avtaler med venner, om hvordan håndtere disse tingene.
        Hodet mitt er litt tullete idag, så nå bare babler jeg, skal avslutte nå..haha..

      • True true,stenge verden ute litt kan være lurt. Det må jeg gjøre av og til,setter meg hvertfall som «utilgjengelig» på msn f.eks..og slår av chatten på fb…

  2. Dette har jeg også tenkt mye på. Jeg har ikke så veldig mange venner, men de få jeg har er også folk som sliter psykisk. Noen har jeg blitt kjent med av den grunn, andre har jeg blitt kjent med på andre måter, men så har vi funnet ut at vi sliter med noe av det samme. Jeg synes det er godt å ha noen å snakke med, og med mine to beste venner har vi det sånn at dersom vi kjenner at det er en dårlig dag eller at vi lett blir trigget, så sier vi bare i fra om at vi ikke vil prate om sykdom. Dette har alltid blitt tatt hensyn til når jeg har sagt det, og jeg tror at jeg har vært flink til å ta hensyn selv også. Vi kjenner hverandre så godt at det ikke er noe problem å si ting på den måten. Med andre som jeg ikke kjenner såå godt merker jeg at det kan bli litt mye prat i grunnen, og at det er vanskeligere å si ifra om at «nå er det nok sykdomsprat». Det kan også føles litt mer ubehagelig å snakke om sykdom med folk man ikke er veldig god venn med, fordi man ikke helt vet hvor man har den andre, hvor mye den personen tåler etc.

    Når det kommer til å lese blogger så er det jo noe man oppsøker selv, og da burde man klare å merke selv når det blir for mye negativt. Jeg har flere ganger «tatt meg selv i» å lese blogger om negative ting når jeg er i dårlig form fra før, som en slags form for selvpining kanskje? Bevisst oppsøke triggere for at jeg skal få det verre. Andre dager merker jeg at jeg bevisst holder meg unna blogger, for å unngå en voldsom reaksjon.

    Dette er ikke et enkelt tema, for det er ikke et klart skille mellom «godt å snakke om ting» og «dette kan være litt triggende». Jeg tror man bare må stole på magefølelsen, og kanskje gjøre en avtale med dem man snakker om sykdommen med, om at det er i orden å be om at man ikke snakker negativt akkurat der og da.

    • Når det kommer til å være med friske venner så er det uproblematisk for meg på en måte,med mindre DE ønsker å spørre og å prate,da svarer jeg så godt jeg kan. Men når jeg snakker med andre med samme problematikk blir det gjerne sykdomsprat,det er jo klart,men det er jo ikke alle man har det tette båndet til at man kanskje klarer å si at nok er nok,eller å prøve å få den andre til å snu fokuset når man selv føler at det blir nok..see?
      Ja,jeg dropper å lese en del blogginnlegg når det kun er negativt,det blir rett og slett bare slitsomt…hvertfall når det ikke er innslag av andre ting i bloggen også,positive ting.

  3. det er så utrolig vanskelig. På den ene siden vil jeg redde alle i hele verden, men samtidig vet jeg at jeg kan trigge andre og de kan trigge meg. Det er godt å prate litt, men en kan kanskje snakke sammen om hvilke tema en skal unngå for å hindre det. Jeg har heldigvis et par venninner som var venner før vi fikk vite om hverandre, dermed blir det sykdomssnakk men også andre ting. Har noen venner som bare er sykdom, men heldigvis har det vært erfaringsutvekslig uten noe triggende i bildet.

    Det er så vanskelig, fordi en gjerne vil hjelpe, og det å avvise er så vondt, og det er vondt å bli avvist.

    Det beste er kanskje å avtale i en stabil periode, hvilke spilleregler gjelder for prat om sykdom.

    Men så finnes det heldigvis så mye annet å snakke om (jeg vet at de områdene skrenke inn med sykdomens blomstring), gutter, menn, klær, jobb, utdanning, motivsjon, drømmer, planer, reiser, fremtid, minner, tv/film, bøker… Det er heldigvis trygge tema innimellom sykdommen.

    • Ja,det er mye man kan prate om,men her holder jeg da fokuset på dette å klare å si ifra at nok er nok,jeg makter faktisk ikke denne samtalen. Litt enklere face to face,men mange samtaler går jo også via nett..ikke enkelt,for nei,man vil jo ikke avvise noen heller…

  4. Det er en hårfin balanse som kan være veldig vanskelig å finne. Har ikke så mye å komme med dessverre, men håper du får noen gode råd ❤

    *klem*

    • Det er et utrolig godt poeng du tar opp. Selv mener jeg i korte trekk at man skal brys seg og vise omsorg. Det man definitivt ikke skal gjøre er å glorifisere sykdomstilstander. Da kan det bli en skummel spiral.

      • HAKKESPETT 😀 Omg så godt å «se» deg igjen!! I have missed you man!!
        Ja,man skal bry seg,derfor er det vanskelig å avvise en samtale når man selv ikke makter mer. Det er vel ikke akkurat snakk om å glorifisere sykdommen,men at det hele tiden er noen som bare må snakke om sine ting hele tiden. Det blir forferdelig slitsomt i lengden…

  5. Jeg sitter egentlig litt i den kinki situasjonen nå. Har ei god venninne, men så sliter hun ekstremt masse psykisk og masse anna oppe på der. Jeg vil jo på en måte være der for hu, men samtidig så har jeg nok med mitt eget. Fikk en tlf fra hu forrige uke, jeg klarte ikke å svare, fordi jeg blir utslitt av hun,. Så fikk jeg en melding seinere om at hu trengte en god venn å snakke med fordi hun hadde det så vondt og vanskelig. Jeg svarte med at satt jeg tenkte på hu og dte var vondt å lese. Og da hu ringte så hadde jeg kobla meg fra alt av pcer og tlf. for noen gange rså blir det litt mye. Etter detta ar jeg ikke hørt noe fra hu.
    Det er vanskelig det der med venner når man sliter selv. Men samtidig så er man jo glad i de menneskene.
    Jeg er heller sånn som skjuler ting, og forteller lite til folk. Åpner meg mest i bloggen min og til mammaen min.

    • Ja,ikke sant.Det er sånne problemstillinger jeg mener. At den andre på en måte er den eneste som til enhver tid krever oppmerksomheten,og at kun skal gå på hans/hennes promisser. Energitappere som jeg kaller dem..

  6. Det er utrolig vanskelig det der… Men i utgangspunktet tror jeg i alle fall at det viktigste er dette du nevner med TOVEISKOMMUNIKASJON! Jeg har selv ei venninne som ikke praktiserer dette… Som sier hun ikke kan LEVE hvis hun ikke har meg, men aldri gir meg noe tilbake, hva gjør man da liksom…

    For jeg tror at det er helt essensielt å tenke på seg selv først. Ikke aksepter negativ påvirkning med mindre det positive veier opp!

    Det er jo et dilemma derre med sf-forum og blogger, jeg tror nok de aller fleste av oss har blitt litt sugd inn i noen andres destruktive verden og bli mer «inspirert» enn noe annet…

    Men hvis man holder seg bevisst, kan man få mye godt ut av alle disse relasjonene, tror jeg. Jeg har selv en bestevenninne med veldig lik problematikk som meg, vil har til og med delt soverom under innleggelser, altså når vi begge har vært kjempedårlig, men vi vet å sette grenser. Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv, men jeg har uten tvil hatt godt av å være venn med henne, et vennskap hvor jeg har kunnet gitt av meg selv når jeg har hatt det bra, men overhodet ikke trengt det når jeg ikke har hatt krefter til det.

    Det å lese blogger har også gjort helt utrolig mye bra for meg. Det minner med litt om når jeg leste «Gal… Jeg?» av Hege Aurstad. Jeg fikk faktisk mer utav den enn «Fra asken til ilden», selv om man skulle tro det var motsatt. For det å lese utilsminket om en sånn sykdom, avdekket utrolig mange skambelagte tema for meg. Å se at andre gjør de andre jævlige handlingene og tenker de samme irrasjonelle og forskrudde tankene, har lagt en demper på den voldsomme skamfølelsen.

    Nå roter jeg meg kanskje litt bort her, men… Jeg tror at man skal holde fast ved alt av friske venner og friske interesser så godt det lar seg gjøre! Men det er absolutt hjelpsomt å være med likesinnede, og være der for hverandre. Så lenge man er bevisst. Så lenge forholdene gir deg noe BRA tilbake, for hvis det gode ikke er større enn det onde, så er det IKKE verdt det.

    Men det er fryktelig vanskelig… Å faktisk prioritere SEG SELV framfor en venn som har det vondt. Det gjelder bare å huske at du har allerede et helt liv å ivareta, du skal ikke sitte med ansvaret for alle andres i tillegg.

  7. Det viktigste spørsmålet er : gjør denne vennen meg godt?

    Viktigst. Og vanskeligst.

    Jeg har hatt venner som har sagt fra til meg om at «nå er du for anorektisk, jeg kan ikke være sammen med deg», og dermed har vi kuttet kontakten i uker/måneder/år, og så funnet tilbake igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s