Du vet de dagene?

Du vet de dagene når du i det du åpner øynene føler at dette er en dag du ikke makter å komme deg gjennom,fordi du kjenner at depresjonen fra dagen før fortsatt sitter hardt i kroppen? Når du er så støl (av løpeturen,treningsøkten du tvang deg gjennom,eller hva enn du bedrev gårsdagen med) at det føles som tortur bare å vri seg litt rundt? Når du slår på lyset og ser hva klokken faktisk er,og til tross for hva den nå enn måtte være,så vil du ikke la det synke inn. Når du innser at klokken kanskje allikevel er det du nettopp så at den var,og du reiser deg opp og prøver å orientere deg,før du trekker gardene fra for å se om sola skinner fra skyfri himmel,men oppdager at det plaskregner fra blytunge,truende mørkegrå (nesten svarte) skyer,og du kan ikke unngå å sukke høyt,og du nesten skvetter av dine egne lyder (når du nesten høres ut som en okse i brunst) Når du planter beina i gulvet og du nesten får stallsjokk fordi det er så kaldt at du tror du skal fryse fast. Når du vurderer hardt på om du bare skal svinge beina tilbake oppi senga,der dem kom fra,og prøve å overbevise hjernen til å tro at klokka ikke er så mye likevel,og pelle deg tilbake til den drømmen du hadde (eller kanskje tilbake til en ny om du hadde et mareritt,eller oppholdt deg med mennesker,eller en situasjon du virkelig ikke gadd bruke tiden din på) Når du beiner avgårde mot badet og setter beina i badegulvet (takk for varmekabler) og håper at du skal få i deg varmer snarere enn snarest,sånn at du klarer å få løst opp de nesten forfryste skrotten din. Når du setter ræva ned på dasskåla sånn at du nesten fryser fast igjen fordi den er så,ja,kald. Når du endelig får tømt blæra som var så full at du trodde den skulle eksplodere før du faktisk nådde fram til dassen,og oppdager,i den den tømmer seg,at det du trodde skulle være en foss i likhet med Niagara,faktisk ligner mer på den fine lille bekken borti skogholtet. Når du endelig får tørket deg (eventuelt ristet løs siste dråpe),og skrur på springet (de dagene du ikke makter å hoppe i dusjen,fordi det virker som et sabla ork) og det tar en ren evighet før det kommer varmt vann. Når du,i det du kaster øynene opp og ser deg selv i trynet,nesten får stallsjokk,fordi det trøtte forvridde og forvirra blikka nesten skremmer vannet av deg. Når håret står til alle kanter,og du ikke har troen på at du skal få det til å se ut som en tilnærmet lik frisyre som du vanligvis har på gode dager. Når du vet at dette blir en bad hair day. Når du endelig får lagt det såpass tilrette at du det ser noenlunde ok ut. Når du endelig,etter mye om og men kommer deg inn i klærne (de har jo selvsagt kommet ut av proposisjoner fordi du vrengte dem av kvelden i forveien),som du også brukte i går,fordi du ikke makter å finne fram nye rene klær,du dusjet jo tross alt ikke,og den tåler jo et par flekker til. De stinker jo ikke ille likevel. Når du har fått malt på deg litt mascara (eller ikke,om du er mann mener jeg,hvis du da ikke er av den typen som faktisk bruker litt sminke) og ser tilnærmet lik levelig ut. Hvertfall såpass at om noen så deg,så ville de ikke bli skremt til døde fordi du så ut som noe har blitt skvisa gjennom kjøttkverna.

Når du etter en god (eller dårlig) stund har kommet deg ut badet,og kanskje lager deg litt kaffe (eller te?),eller rett og slett bare slenger deg oppi stolen (eller sofaen) for å våkne litt,men det er hakket før øyelokkene sklir igjen fordi du ikke ser land. Når du,etter å ha ommet deg litt til hektene,kommer på at du ikke har en dritt på dagsplanen. Når du endelig innser at det ikke var noen grunn til å stå opp i det hele tatt,og kunne tilbringt hele dagen,og neste natt i senga. (Men så klarer du å tenke at du må opp for å få litt ut av dagen,til tross for null planer,bare for å ikke bli forvirra av å ikke vite hvilken dag i uka det faktisk er når du sover 2 øgn i strekk) Når du blir sittende å vri hjernen for å knekke ut en plan,finne på noe å bruke dagen på. Når du sitter der du sitter ( i stolen,eller sofaen. Kanskje du til og med havna på gulvet i det du holdt på å duppe av noen minutter tidligere) og glaner rundt i rommet i håp om å oppdage noe du kan gjøre,kanskje et prosjekt du såvidt har begynt på som trengs å bli gjort ferdig,kanskje oppdage dvd samlinga og du vurderer på om du skal sette på en film,eller oppdage bokhylla og hjerne kobler såpass at den kanskje påminner deg at du faktisk holder på å lese en bok,og at du kan fortsette å lese i den (om du da ikke er av typen som liker å lese,og dermed ikke eier en eneste bok) Eller kanskje du tenker på om du skal ringe noen for å høre om de vil finne på noe,gå på kafe,kino,gå en tur,ha besøk. Et eller annet? Når blikket ditt sveiper forbi vinduet og du kommer på at det faktisk høljer ned der ute,og det attpåtil blåser ganske så bra,og at om du skulle finne det forgodt å labbe utenfor døra,så ville du ha blåst veggimellom,og sett ut som en dyvåt katt før du hadde gått 5 meter. Du dropper det.

Når du kjenner at magen rumler og varsler at sulten har kommet på en snarvisitt,men du ikke er såpass oppegående ennå (kanskje fordi du ikke drikker hverken kaffe eller te og kroppen dermed ikke ha fått litt koffein) og du bare makter ikke tanken på å løfte en finger for å løse problemet. Når du håper at sulten skal gå hjem igjen. Snarest. Når du blir sittende å kope og det er hakket før sikkelet truer med å velte seg over munnvikene for deretter å renne nedover haka på deg og legger seg ned for å stivne der. Når du oppdager at sulten såvisst ikke hadde planer om å hverken tenke på hjemveien eller å gå med det første,og bare det å tenke tanken på å reise seg (fra hvor enn du fortsatt sitter) for å gå den lange (eller korte) turen inn mot kjøkkenet,for å lage til et måltid du ikke ser deg mål på komme deg gjennom. Når du føler at det vil bli tilnærmet lik opreasjon dagsverk å måtte tygge seg gjennom frokosten (eller kanskje det allerede er så langt på dag at måltiden egentlig er det som for mange mennesker er lunsj.) Når du tenker at du vil spare kjevemusklene for den oppgave den er å tygge i seg brødskivene,som forøvrig ikke smaker så godt,fordi brødet ble kjøpt i går,og dermed ikke er ferskt lengre. Når du sitter der (kanskje fortsatt på gulvet,men du har klart å karre deg opp i stolen,eller sofaen) og bare det å vrikke på tærne føles like slitsomt ut som de dagene du du er på jobb i 7.5 time. Når du kjenner at det kribler i hele kroppen,fordi noe som kjennes ut som en hel maurtue har tatt bolig i kroppen din (de fleste av dem har plassert seg i beina.) Når du i ditt stille sinn tenker at du burde strengt tatt kommet deg i treningsklærne (i dag også) og kommet deg ut (på en joggetur i det minste) for å riste de helvetes plagsomme maurene til døde. Når du likevel blir sittende og kope,og den eneste bevegelsen du makter til en viss grad er å surkle inn siklet tilbake i kjeften igjen. Når du kanskje sitter der med pc’n i fanget (fordi du ikke gidder sitte å lene deg over den om den står på bordet foran deg) og det kjennes ut som at den skal svi noen brannsår på lårene dine,fordi den er så himla varm. Når du fortsatt kjenner på sulten,men overser den og hinter om at det kanskje er på tide å flekke ræva ut døra nå. Når du innser at den eneste du kommer til å bruke dagen på er å sitte å sikle foran pc’n,og surfe resten av dagen,selv om du har vært innom alle nettsidene du vanligvis bruker altfor mye tid på hver eneste dag

Når du atter en gang tenker at du burde kommet deg ut for å løpe en tur,at du har godt av det,men du makter ikke tanken på at andre mennesker skal se deg,fordi du bare vet at de kommer til å se på dissende lårene dine som du mener ser ut som tømmerstokker,og den feite ræva di. Når du ikke makter å måtte løpe forbi mennesker som er ute og lufter bikkja,eller gjør andre ærender,hva det enn måtte være folk beveger seg utenfor døra for,eller at folk skal glane på deg fra bak gardinene. Når du aller helst heller ville tatt turen ut etter mørkets utbrudd,når både voldtekstgærninger og andre gjerningsgalninger også faktisk har funnet det for godt å legge hodet på puta. Når det faktisk bare blir med tanken,fordi det plaskregner jo fortsatt ute. Når du kjenner at du begynner å aner konturene av sittesår på skinka (om du kun sitter sidelengs og bare den ene får gjennom gå),eller skinkene,alt ettersom. Når noen kanskje tar seg bryet verdt å komme å chatte med deg msn fordi de har noe uendelig viktig de bare fortelle deg. Når den du chatter med irriterer vettet av deg,og du vurderer å klappe igjen pc’n,eller å gå å henge deg (men om det forsøker blir mislykket,så kan det jo tenkes at du havner på kokkoheimen,og du gidder bare ikke oppholde deg sammen med andre gærninger når du har nok med deg selv,og den du enn måtte chatte med)Eventuelt be den andre klappe igjen kjeften. Men så kommer du på at du faktisk ikke akkurat hører hva den andre sier,og du takker gud (eller hvem du bruker å takke) for det,fordi du hverken gidder å høre på noen,eller å bruke energi på å faktisk åpne kjeften for å gulpe opp noe svada. Kanskje vurder du bare å be den andre finne seg noen andre å klage og syte til,eventuelt fortelle det de enn bare måtte fortelle deg,men som du ikke kunne brydd deg mindre med.

Når du vurderer på om du bare skal bryte opp,gå å tømme blære igjen (i håp om at den kanskje har mer innhold denne gangen,den må jo det,siden du ikke har hatt ork til å reise deg i det hele tatt i løpet av dagen for å gå på dass),vrenge av deg klærne (på samme måte som kvelden før),børste tennene og labbe inn i seng igjen,og håpe på at Ole Lukkøye tar seg bryet verdt for å komme å kaste litt støv i øynene på deg sånn at du kommer deg tilbake i drømmeland der du trives aller best. Når du egentlig ikek gidder å tenke tanken på den prossesen ennå likevel,fordi du trenger jo ikke legge deg ennå,fordi du har jo ikke noe på dagsplanen i morgen heller. Faktisk. Når du innser at du kommer til å bli sittende akkurat der du har befunnet deg hele dagen i mange timer til.

Du vet sånne dager? Der absolutt alt virker som et ork? Dagen du egentlig ikke orker å kave deg gjennom fordi du er så sliten og lei? Du kjenner til de dagene? Vel,jeg hadde ikke en sånn dag,helt til jeg skrev dette innlegget for første gang. Før det hele forsvant ut i løse lufta og forsvant ut i intet,og gad knows hvor det ble av. Da ble jeg sånn som beskrevet over her. Lei og sliten. Men det er nå bare for resten av kvelden,jeg overlever sikkert timene fram til jeg skal legge meg igjen. Hvis jeg orker. Hvis jeg gidder. Hvis jeg makter. Vel og merke.

Advertisements

20 thoughts on “Du vet de dagene?

  1. Hei Laila:)
    Jeg har lest mye av det du har skrevet,og må si,att jeg er imponert over hvor flink du er til å skrive! Lever meg så inn i det du skriver (kjenner meg forøvrig godt igjen…) og ler litt for meg selv her også (faktisk).. håper dagen din blir bedre i morgen:))

  2. Ja de dagene er helt ræva og ja bærbar pc gir nesten brannsår av å ha den på fanget.. utrolig irriterende på de dager hvor man kun orker å ha de på fanget.. hvorfor heter de laptop når de nesten svir av deg lårene liksom ??

    *klemmer*

  3. Har lest mange av innleggene dine nå! Og du skriver utrolig bra, samtidig som jeg blir imponert av hvor sterk du er! Selv om dagene er så tunge, så står du likevel i det og kommer deg gjennom det! Håper du får det bedre! Dette er virkelig en blogg jeg har lyst til å fortsette å lese =)

    • Vel,det står ettertrykkelig at jeg IKKE har hatt en sånn dag i dag,haha. Men jeg har ofte sånne dager..haff….
      Hyggelig å høre,du er hjertlig velkommen som leser 🙂

    • Ja,det ble nesten jeg også,hvertfall med tanke på at jeg hadde skrevet nesten like mye på dette innlegget første gang,før det hele forsvant,så skrev jeg enda mer på dette her,haha.

  4. Æsj til sånne dager… De liker vi ikke… Og, i fare for å klage, er det altfor mange av de. Mange dager jeg ikke fatter og begriper hvordan jeg i det hele tatt kom meg levende i gjennom de. Klapp på skuldrene til oss alle. Livet er ikke for amatører 😉

  5. «Når du atter en gang tenker at du burde kommet deg ut for å løpe en tur,at du har godt av det,men du makter ikke tanken på at andre mennesker skal se deg,fordi du bare vet at de kommer til å se på dissende lårene dine som du mener ser ut som tømmerstokker….»

    altså den der, den er du IKKE alene om. Usj for en følelse. Men faktisk så er det å bare stå opp og gjøre alle de små nødvendige sysslene som å tømme blæra en god nok grunn til å stå opp! det er lov å være så sliten og deppa at man ikke orker noe «fornuftig». Det er bare så sinnsykt deprimerende!

    • Nei,jeg tror ikke at jeg er alene om å tenke akkurat den tanker der når jeg er ute og løper assa,haha.
      Ja,å være deppa er sinnsykt deprimerende faktisk..helt tragisk..gawd

  6. herregud så bra skrevet! Jeg må bare takke for at du er til og for at du skriver og skriver så herlig og herlig ærlig!

    Jeg kjenner meg igjen, selvfølgelig gjør jeg det!

    *stooor klem* fra B

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s