Mat til en hel bataljon

I dag har jeg hatt besøk av mamman og pappan min. Jeg satte nesten et kryss i taket,for til tross for at det tar typ 1 1/2 time med buss (de kjører ikke selv),så er det vel godt over et halvt år,minst,siden pappa var her sist,og enda lengre siden mamma har vært her. Jo nærmere vi bor hverandre,jo sjeldnere ser vi hverandre. Det blir som regel jeg som reiser hjem da (de bor i Kr.sund) Jeg har ikke noe ekstra soverom,så det blir bare dagsbesøk når de først kommer hit. Men det er helt greit,da blir jo de timene man fatisk er sammen hyggelige,og de rekker ikke  gå meg på nervene. Etter å ha tusla litt på kjøpesenteret her (greit når mamma kommer,da blir det litt klær på meg også..høhø),så dro vi selvsagt og handlet. Mamma handlet. Til meg. «Noe du vil ha? Hva vil du ha? Den? En sånn? Liker du sånn? Ta det vil ha nå. Sånn da?» Maaaaayyyy gaadd. «Nei takk. Nei. Sånn liker jeg ikke. Ikke lyst på. Nei. Nei. Tja,nja,jo,kanskje en sånn da. Og noen få sånne. Og kanskje en sånn…» Hadde jeg gått alene på en handletur,eventuelt hatt med eks’n,så hadde jeg hamstret,men jeg vil ikke gjøre det når de er med. Ikke med deres penger,selv om mamma gladelig spanderer en handlerunde når hun først er her. Det nytter ikke å si at jeg ikke trenger noe (i dag trengte jeg egentlig bare melk),for da kan jeg jo bare fryse ned mat. Det er jo greit å ha til senere,ikke sant? Hva er forskjellen på en bp nå,og en bp senere? Det er som regel middagsingredienser ala kjøttdeig,kylling og pølser,eller pålegg,og godis og pottis så klart. Sånne ting ender i bp. Og jeg får nesten ikke lov til å gå ut tomhendt. Og så skal jo selvsagt de spise litt middag her. Of course. De må bare lage middag for min del. Pappa var ikke videre sulten,og mamma måtte bare ha noe saltmat. Da kjøper vi jaggu meg en hel kylling,og en halv pose kyllingvinger. Bernaisesaus og ris. Og jordbær og vaniljesaus til dessert. Spiste de mye kylling? Nope. En kvart kylling + vingene. Jatta.  Jeg har nå altså allerede hatt en runde med maten. Flott. De gjør det jo for å være hyggelige,det skjønner jo jeg og,men jeg vet ikke helt om de virkelig skjønner problemstillingen,til tross for at jeg har sagt det en del ganger. Men ja,greit nok…

Jeg gikk faktisk i mange timer og venta på at de skulle ta opp dette med maten,med tanke på at jeg etterhvert skal inn på Modum. 1 time før de skulle dra,da…Men ingen direkte spørsmål,men vi kom inn på det fordi hun lurte på dette tilbudet jeg har fått. Jeg fortalte masse fra Modum,og litt om opplegget der,spesielt rundt maten. Jeg viste dem kostlista mi,og begge to holdt på å få hakeslepp. Pappa kan spise som en hest,men ikke en gang han spiser så mye som jeg må forholde meg til på Modum i 3 måneder. Det tar nesten motet ifra meg når de fleste normaltspisende personer jeg har vist kostlisten til omtrent har fått stallsjokk over mengden jeg fint må trykke i meg. Jeg vet at det er for å jobbe inn faste rutiner med maten,jeg vet kalorimengden er bortimot (i overkant) av hva en kvinne skal ha i seg i løpet av en dag,jeg vet at vekten vil gå opp,men etterhvert stabiliserer seg til tross for mye mat. Jeg vet,jeg vet,jeg vet. Men det gjør ikke matmengden mindre fordiom. Det er fortsatt mye. Og det er også mye for mange som spiser normalt. Akkurat dette gjør meg nesten enda mer frustrert. Maten kommer til å bli himla vanskelig,fordi det er så store mengder. Jeg kan ikke huske at jeg spiste så mye til hvert måltid før jeg ble syk heller,skjønt da var jeg opptatt dagen lang skole,lekser,venninnetid,og trening og kjæreste osv osv. Bare for å ha det sagt,så har jeg innfunnet meg med at jeg må forholde meg til den kostlisten,men det er likevel vanskelig å forholde seg til mengden. Det er nesten så jeg gleder meg til den dagen jeg er helt frisk,og spiser på automatikk. Spiser det jeg orker,og stopper når jeg er mett,uten å måtte tenke på mengde osv,fordi det går av seg selv. Til da jeg ikke skal ses på som syk om det blir dager hvor det blir 3 måltider istedenfor 4. Til da jeg kanskje kun klarer 1 skive brød til frokost uten å få kommentarer som «det er sf som snakker…» slengt i trynet. Til å takle å spise det jeg måtte ha lyst på,og ikke minst,å tillate meg selv å spise noe som kanskje ikke er det sunneste i verden,uten å få dårlig samvittighet. Men her og nå så skremmer den kostlista der meg nesten fra sans og samling,fordi det er så mye.

Jeg prøver å kvinne meg opp så godt jeg kan,jeg har jo denne innleggelsen i hodet så og si hver dag,og jeg noterer jo på dette skjemaet mitt hver dag. Dette er tanker og følelser som kommer i denne prosessen,det er naturlig. Alle som har kommet lengre enn meg har vært gjennom mange av de samme tankene og følelsene. Man må bare gjennom det,alt sammen. Det hjelper i grunnen ikke hva andre som er kommet omtrent i mål sier. «Det blir bra,det vil gå bedre. Tenk sånn,gjør sånn. Gjør ditt,gjør datt.» Joda,men la meg gjøre det i mitt tempo. Jeg må oppleve og erfare det hele selv. Kanskje opplever jeg det også annerledes enn deg. Jeg vet at det helt sikkert vil bli både enklere og bedre,men først skal jeg overleve det vanskelige. Det er i grunnen mer enn nok akkurat nå. Jeg må bearbeide tusen tanker daglig,det er utrolig slitsomt,og det er tungt til tider. Dermed må jeg skjære vekk noe,file og slipe for så å jobbe med den ene lille delen,før jeg tar en ny del. Jeg har hatt skikkelig problemer med å forholde meg til det ene måltidet på kostlista. Å jobbe med frokosten er målet mitt. Men fordi jeg blir så himla mett,og det på den måten lett ender med overspising,så prøver jeg heller å få i meg noe jevnt utover dagen,i små mengder om gangen,for å unngå å overspise og kaste opp. Jeg har også et mål om å redusere rundene med overspising og oppkast. Vanligvis ligger det på 2 og 3 og 4 runder pr dag. Klarer jeg å komme meg ned på 1,så er jeg fornøyd. I går hadde jeg noe som jeg vil kalle for en halv,fordi mengden var en brøkdel av hva jeg vanligvis ville ha spist. Men det var likevel for mye til at jeg kunne beholde det. Men fordi jeg heller ikke hadde vært på butikken og brukt penger på bulimien i går,så ble det ikke mer enn den lille mengden det ble (det var noen få hundre gram potetgull og en halv pose peanøtter. Nada.) Så. I går ble det en halv. I dag har jeg spist og beholdt 2 nutri,6 kyllingvinger og en skål med jordbær og vaniljesaus. Mest saus må jeg innrømme,ikke fordi jeg ikke liker jordbær,for jeg spiste nok av dem også,men fordi jeg er helt syk på vaniljesaus. Drikker glatt en liter rett fra boksen. Så,bra når det kommer  til oppkast i går,og ganske bra når det kommer til hva jeg faktisk har beholdt i dag. I dag er det skeis med oppkast igjen,men det blir ikke fler enn 2 ganger.

So,kostlist for en en dag er nok til å mette en hel bataljon,jeg gruer meg til innleggelsen og må begynne å følge den,men jeg vet jeg gjennom det. Jeg sliter med å få gjennomført et måltid i forhold til kostlista,men jeg jobber med å få i meg noe gjennom dagen. Noen dager går bedre enn andre når det kommer til overspising og oppkast. Jeg kjenner at jeg er ganske så motivert til å hvertfall få redusert oppkast nå. Håper den motivasjonen har lyst å bli værende.

smoogled.

Advertisements

24 thoughts on “Mat til en hel bataljon

  1. Så koselig å få besøk av mammaen og pappaen din:-) Er jo kjempegreit med sånne dagsbesøk for det er som du skriver at da går en ikke hverandre på nervene…
    En hel dag med mine på den rette dagen..dæven døtte steike , så det må føles kjempe bra å få sette de på bussen om kvelden.
    Jeg er så spent på når du kommer til Modum…høre hvordan det går, hva du føler, hva som skjer…ja rett og slett alt.
    Skal heie på deg og tenke masse på det.
    Håper at du gir oss et par ord innimellom om hvordan alt er og føles.
    🙂

    • Haha,kan tenke meg at du kan fyres opp assa,hahahaha. Vel,det er en god stund til jeg inn på Modum ennå,vi snakker mest sannsynligvis om flere måneder her,så du får nok pent nødt til å finne deg i å høre mye fra meg før den tid. Vil selvsagt blogge der også,så sant de ikke har regler på det 🙂 Men jeg går ingen plass ennå 😉

  2. Herregud jeg syns jeg hører’a!
    Men som du sier selv, hun mener det jo bare godt…
    Syns du er flink jeg:)

  3. Det høres akkurat ut som mine foreldre. Tror de elsker og fylle opp både kjøleskap og fryser med all verdens mat. De mener det sikkert godt, men ekke bare enkelt. De vil nok forstå, men klarer ikke. Kanskje overbeviser de seg selv om at alt egentlig er bra…
    Uansett syns jeg du gjør en hederlig jobb med å kjempe mot spiseforstyrrelsen. Stå på videre!
    Klem<3

    • Joda,de mener det godt,men det vet egentlig hvordan ståa er,men kanskje de likevel prøver å innbille seg at det ikke er så ille. Men de vet jo ikke NOK om sf da..
      Takk for det Siri ❤

  4. Som du nevner er det svært lett for andre – jeg deriblant, å si at du vil venne deg til matvanene ved innleggelse og lignende.
    MEN, du må først og fremst igjennom en vanvittig vanskelig prosess, hvor alt står på om du klarer å holde ut eller ikke. Jeg er hundre prosent sikker på at du vil, på lik linje med en mengde andre, klare å kjempe deg igjennom denne vanskelige prosessen uansett hvor håpløst det kanskje virker nå, og i starten av behandlingen. Det er svært viktig å tenke at de vanskelige følelsene ikke fordufter på en uke. Det krever TID, TID og atter TID. Ja- det er jævlig, men man er bare NØDT til å stå i det, uansett hvor mange tanker og følelser som raser igjennom kroppen. Matmengden vil du forresten venne deg fort til, og metthetsfølelsen vil tilpasse seg deretter. problemet ligger som du sier i det å kunne takle å beholde maten, for det krever ufattelig mye tid og energi å kunneakseptere.
    Men som sagt; jeg er hundre prosent sikker på at du med masse innsats, håp og hjelp på veien, vil klare dette, laila.
    Stor og god klem.

  5. Laila’s kamp ER Laila’s kamp. Men flott at du finner motivasjom mht oppkast, og at du klarer å beholde litt.

    Heier på deg, du er flink 🙂

  6. Kjenner meg igjen i det der med foreldrebesøk! Mine foreldre bor litt nærmere og er ofte innom, og da skal det alltid spanderes et eller annet. Nesten så jeg får dårlig samvittighet, for jeg er jo voksen og har flyttet hjemmefra – og så skjemmer mamma meg så fryktelig bort. Men, hun sier hun har lyst til det, så da tar jeg pent i mot 🙂

    Hvorfor skal du spise så mye på Modum? Det må vel være snakk om ganske masse når friske folk også synes det er mye mat?

    • Ja,det er jo koselig når de tar med seg noe,koslig,men av og til kan det jo bli litt vel mye kanskje…jaujau..
      Det er kostlista ALLE som blir innlagt skal følge..så jah..lurer jo selv på mengden da,men jeg må bare spise dette,ikke annet valg gitt…

  7. Men den kostlista… Er den «hugget i sten»? Er det out of the question å møtes litt på midten – i det minste til å begynne med?

    For, ja, jeg syntes også det så …jævlig mye ut. En dags mat (fra den lista) holder for en uke, for meg.

    • Ingen rom for diskusjon her nei. Her skal alt spises,basta bom. Og det gjelder for alle,om du har en bmi på 15 eller 20,så jah…Det er sykt mye.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s