«Å spise eller ikke….»

Tragedien som har rammet Oslo,Utøya,og hele Norge har fått all fokus de siste dagene også her på bloggen. Selvsagt. Man kan ikke la vær å bry seg når noe så ufattelig skjer. Man klarer ikke la vær å ta det inn over seg. Når noe så grusomt skjer,i vårt lille fine land så blir man lamslått,man blir målløs,det slår pusten ut av en helt. Hvordan er det mulig? Hvordan var det mulig? Sånt skal ikke skje! Dessverre skjedde det,det kan ikke bli ugjort. Man kan ikke annet enn å bli engasjert,det slår imot oss overalt,på tv,i aviser,på radio,det snakkes om. Det er ikke til å unngå å bli konfrontert med det som skjedde,og man skal ikke unngå å engasjere seg i denne saken. Det er nå viktig at vi står sammen og frammer samholdet og viser vår sympati,empati,sympati,kjærlighet,støtte og kondolanser. Vi sørger for de som omkom,vi tenker på alle de skadde og pårørende. Vi takker de som hjalp til for å hjelpe,og de som fortsatt står på og gjør hva de kan for å gjøre det som fortsatt må gjøres. Alle er med på å bidrar med det vi kan,og jeg synes at det er blitt gjort en fantastisk jobb så langt med å støtte opp,all heder og ære til alle sjeler som har gjort en så stor og vanskelig oppgave. De burde alle sammen bli hedret som helter. For et land! Jeg tror nok vi alle kan føle oss stolte over landet vårt,uten å føle at vi av den grunn er nasjonalister,sett på en negativ måte. «Ja vi elsker dette landet» synger vi så stolte i vår nasjonalsang,hvorfor skal vi ikke få lov til å føle på nettopp denne kjærligheten til landet vårt også nå i disse dagene,når vi synger så stolte på vår egen nasjonaldag? Jeg er glad i mitt lille fine Norge,også uavhengig av denne tragedien vi nå er blitt utsatt for.

Min egen hverdag med spiseforstyrrelsen har kommet veldig i bakleksen her i bloggen de siste dagene,jeg har ikke helt følt for å skrive noe om det når det nå er andre ting som opptar både andre og meg nå. Likevel så lever vi alle livene våre samtidig. Vi gjør det vi må,og det trenger å gjøre,selv om det nå kanskje blir en del redusert. Mange føler at våre egne problemer blir så ubetydelig når noe sånt som denne tragedien har skjedd i Oslo og på Utøya. Ting blir satt i perspektiv,selvsagt blir de det. Vi får atter en påminnelse om hvor skjørt livet er,hvor fort man kan miste noen som står oss nær fordi det finnes gærninger der ute. Mange finner det vanskelig å stole på at noe sånt kan skje igjen. Kanskje ikke i like stort omfang,men denne episoden her viser at en «tilsynelatende» oppegående mann kan finne på noe sånt. Man får en påminnelse om hva som virkelig er viktig,de som står en nær,kjærligheten,finne,og tenke på gledene i livet,det fine vi opplever og finner. Vi lærer å sette pris på det vi har,og at vi må bli enda flinkere til å sette pris på det livet har å by på. Likevel er det sånn,dessverre kan man kanskje si,at det alltid vil finnes noen som har det så mye mye verre enn det vi selv har det. Det igjen betyr ikke at våre egne «ubetydelige» problemer som mange nå vil kalle det,forsvinner. En depresjon vil ikke bare oppheves,en selvskader vil ikke bare slutte å kutte seg. Angsten vil ikke stoppe,kanskje den nå er blitt forverret for mange. En misbruker vil ikke stoppe å misbruke. En alkoholiker vil ikke slutte å drikke. En spiseforstyrret vil ikke plutselig begynne å spise normalt og bli fornøyd med sitt eget speilbilde. Det vil fortsatt være tilstede. Man må fortsatt jobbe for å bli bedre,bearbeide minner og traumer. Jobbe med spisemønster,jobbe med tanker og følelser. Man må fortsette å skrive,føle,tenke,prate. Man må fortsette å leve. Livet går videre,det kan ikke settes på pause,og det stopper ikke opp. Vi må huske å gripe etter livet når det går forbi. Livet kommer,livet går,livet er. Livet ditt er,livet mitt er. Her og nå.

Jeg jobber med skjemaet mitt. Jeg fyller det ut hver dag. Hva jeg overspiser,hva jeg kaster opp,antall avf.tabl.,trening,antall ikke-slankende måltider,og hva jeg faktisk beholder. Mine mål å jobbe med mot innleggelsen på Modum,er å prøve å redusere antall overspisinger/runder med oppkast,trene på en «fornuftig» måte,dvs at det skal være gøy,at det skal være meningsfylt,fornuftig,ikke tvangspreget. Jeg skal prøve å få i meg ett ikke-slankede måltid hver dag. (Et ikke-slankende måltid vil si et måltid som står på kostlisten til Modum. Frokost,lunjs,middag eller kvelds. Frokost,lunjs og kvelds er det samme innholdsmessig) Middag er for meg det vanskeligste måltidet,og ikke det jeg vil jobbe med nå i første omgang,ergo blir det ett av de andre. Nå er det sånn at det mest sannsynlig ennå er en god stund til innleggelsen,så jeg hviler meg litt på det at jeg ikke trenger stresse med å jobbe så hardt med det ennå. Men det er jo egentlig nettopp på det grunnlaget jeg burde begynne å jobbe med det,sånn at jeg sakte men sikkert klarer å komme inn i den rutinen med å få det til,og kanskje også jobbe meg opp med enda et måltid. Når jeg kommer til Modum er det ingen kjære mor,da blir det å hoppe rett inn i 4 måltider om dagen fra dag 1. I dag begynte jeg på uke 4 i skjemaregistrering,og tallene som lyser imot meg er stygge. Jeg trenger vel ikke nevne at overspising og oppkast dominerer med høye tall? Dessverre må jeg samtidig meddele at ikke-slankende måltider omtrent går i minus. I løpet av 3 uker,altså 21 dager,så har jeg klart 2. Nesten 2 er kanskje mer riktig å si. Jeg ligger fortsatt noe under kaloriinntaket o måltidene. Kanskje jeg egentlig bare skal innse at det tilsammen er litt i overkant av ett fullt måltid…Ærlighet varer visst lengst…De andre punktene i skjemaet vil jeg ikke nevne. Egentlig. For de er heller ikke pene,men jeg pynter hvertfall ikke på sannheten for å få det til å se finer og flottere ut. Dessuten så skriver jeg det for min egen del. Jeg trenger ikke gjøre det,men jeg gjør det. Jeg tenker på å klare det,jeg føler meg litt fram,og på enkelte dager så får jeg i meg tilsvarende kalorier totalt i  løpet av dagen mot summen av et måltid i forhold til kostlisten. Det er da kanskje noe,jeg går hvertfall aldri en eneste dag uten å spise noe. Jeg faster aldri,det begynner det å bli noen år siden jeg gjorde. Jeg får i meg noe,for å holde forbrenninga oppe,for å gi kroppen noe å fungere på. For å være ærlig,så er jeg av den typen spiseforstyrrede som ikke liker å være sulten. Jeg lever ikke på euforien mange føler av sulten. Jeg trener meg heller ikke ihjæl. Jeg har mange dager hvor jeg ikke trener.

De siste dagene har selvsagt vært veldig spesielle,det har gått med mye tid foran tv-skjermen,men jeg prøver å få til litt andre ting innimellom. Lese bøker,skrive,gjøre litt husarbeid. I g år var jeg ute og gikk en tur med en kompis. I dag har jeg hatt besøk av lillesøstra mi og svogeren min. Vi har benyttet oss av en solskinnsdag nedi byen. En tur på kafe,litt shopping,trasking i bygatene,kaffe på bryggekanten. Det har vært en veldig hyggelig dag med mine nærmeste. Kvalitetstid. Samtidig har også nyhetene stått på her,vi følger med. Spiseforstyrrelsen får den tiden som er igjen etter alt det andre er gjort. Det vil si at den tidsbegrenset,den har ikke lengre hele fokuset mitt. Små mål,men likevel betydningsfulle mål i riktig retning. Every step counts. Aldri har vel den setningen føltes så god,fordi den forteller meg at selv om jeg gjør bittesmå ting som jeg ofte ser på som ubetydelige,likevel er meningsfulle og betydelige når alt kommer til alt.

To eat, or not to eat, that shouldn’t be the question.

Men det er det….

Reklamer