Kjære flotte medbloggere og andre nettvenner

Jeg er veldig stolt av å være en del av et så unikt og flott nettsamfunn. Det gjør godt å lese midt oppi den tragedien som nå har skjedd i Norge at så mange viser sin støtte og empati offentlig for alle berørte parter. Den er helt fantastisk å se alle som engasjerer seg og bryr seg. Det samme gjelder for facebook og twitter som jeg også er en del av. Det rører meg langt inni hjerterota å se alle de gode og varme ordene alle uttrykker,det skulle bare mangle at vi ikke gir vår medfølelse og våre tanker til pårørende,statsministeren og andre regjeringsmedlemmer,letemannskap,politi og alle frivillige som deltar i denne ufattelige tragedien som har rystet hele nasjonen. Jeg vil for min egen del fortelle alle mine nettvenner fra ulike nettsamfunn hvor fantastiske jeg synes dere alle er. I skrivende stund håper jeg at de aller fleste på facebook er med på å holde 30 min. stillhet i respekt for alle de berørte i denne massakren.

Jeg klarte nesten ikke rive meg løs fra tv-nyhetene i natt,jeg ble bare sittende og sittende. Da klokken ble 04.30 så måtte jeg bare slå av tv’n  og få meg noen timer på øyet.Jeg var helt utmattet etter å kun fått 4 timers søvn natt til i går. Jeg følte nesten at søvn også ble litt ubetydelig mot alt dette,men skal jeg kunne fungere så må jeg også hvile litt. TV2 nyhetene har også stått på her hele dagen i dag,og det er det som vil bli stående på her resten av kvelden.

Det som i går skulle bli en hyggelig dag,endte da med en ubeskrivelig tragedie. Jeg traff i går en gammel klassekamerat,en jeg gikk på barne og ungdomskolen med. Vi gikk også på videregående sammen,men da i hver vår klasse. Vi treftes i går for første gang igjen etter 15 år. Det ble 3 hyggelige timer med litt oppdatering på livene våre siden den gang vi gikk ut fra videregående. Veldig hyggelig å få litt kontakt igjen,og mimre litt om gamle dager. Da han måtte dra videre for å jazze litt,så traff jeg på min kjære lillebror og hans kjæreste noen timer,før jeg tuslet meg hjemover og blir slått ut av denne grusomme handlingen som er skjedd i Oslo og på Utøya. Jeg gikk fra å kjenne på glede til å bli rystet,sitte med en uvirkelig og uforståelig følelse. Fra å nikke og le,til å riste uforstående på hodet og kjenne på den store tristheten. En helt spesiell dag på ulike måter. En dag man ikke kan glemme.

Jeg har sett mange hat uttaleser rettet mot gjerningsmann i løpet av det siste døgnet,og det er veldig forståelig,de finnes vel ikke så mange som ikke misliker denne mannen nå (jeg akter ikke en gang å skriver navnet hans er,jeg vil ikke ha det i bloggen min.) Jeg forståe at mange er sinte,det er jo nesten vanskelig å la være å bli det. Jeg har også sett flere som ønsker denne mannen død,at de selv har ville drept om de fikk muligheten til å treffe han,at han skal få dødsstraff o.l. Jeg synes at dødsstraff hadde blitt en for mild straff. Han fortjener ikke dødsstraff,men å sone for det han har utsatt så mange for. Han skal kjenne på sinnet og hatet mot seg,men jeg tviler på at han vil kjenne på anger,for noen som utfører en sånn handling er tvers i gjennom kald og kynisk,følelsesløs. Kun følelser av stolthet over den udåden han har gjennomført. Jeg personlig synes at den livstidsdommen vi har i Norge ikke er tilstrekkelig. Den burde i mange tilfeller virkelig vært på livstid,hvor hva er vel 21 år målt mot som i denne saken,så langt 91 i menneskeliv?

La oss heller rette våre tanker til dem som fortjener det i dag,alle pårørende,hjelpemannskap,regjeringsmedlemmer,frivillige,politi og alle andre som er berørt,ikke gjerningsmannen,han fortjener ikke oppmerksomheten han så altfor gjerne ønsker å få. Det aller viktigste nå er å gi våre støtte,vise empati og medmenneskelighet med de som har vært en del av denne tragedien,og  da spesielt til de som har mistet sine nære og kjære.