Om å gi råd

Jeg har flere ganger tenkt over dette her med å gi råd og støtte til andre med samme problemstilling som meg selv. Støtte synes jeg er lett å gi,for jeg vet hvordan det kjennes på kroppen å slite med spiseforstyrrelser. Man trenger ikke forklare seg halvt ihjæl for at den andre skal forstå,man vet. Dermed kommer støtten nesten automatisk,om den personen man forholder seg til er en nør venn eller slektning eller medpasienter og f.eks en bloggvenner. Det kan holde å legge igjen en kommentar som viser forståelse,at den andre ikke er alene om å kjenne på problemet,gi en klem,prate,fortelle den andre at man er der om h*n trenger å prate,eller bare være sammen. Motivere hverandre,heie på hverandre.  Jeg finner denne oppgaven ganske «lett» så lenge jeg vet at den andre har dette problemet selv.  Det jeg har tenkt mye over,er hvordan jeg skulle gått fram om jeg hadde funnet ut/oppdaget at noen som stod meg nær på noen måte hadde slitt med en spiseforstyrrelse,men ikke har vært åpen om det. Selv om jeg har gått gjennom dette spillet i 16 år selv,så er jeg faktisk ikke sikker på hvordan jeg ville ha forholdt meg i en sånn setting. Hvordan startet man en sånn samtale? Hva sier man? Jeg hadde sikkert funnet en åpningsreplikk og håpet at den ikke ville skremme vekk vedkommende,men oppnådd en tillit for videre samtale.

Om jeg hadde kommet til det punktet at jeg hadde fått i gang en dialog,så ville jeg ha lyttet til den andre,men ikke tvunget personen til å måtte fortelle noe h*n ikke har ville delt på det tidspunktet. Jeg ville ha anbefalt personen til å tatt kontakt med fastlege eller helsesøster,alt etter hvilken aldersgruppe h*n hadde tilhørt. Jeg ville anbefalt det,ikke påtvunget det. Jeg kunne ha tilbudt meg å blitt med,om det ville ha gjort saken litt bedre. Jeg ville også ha svart ærlig om personen hadde lurt på hvordan mine erfaringer og opplevelser har vært. Jeg hadde nok ikke ville pyntet på sannheten,men fortalt den hvordan den virkelig er,i håp om at det kanskje ville skremme,og heller motivere til å ville ta tak i spiseforstyrrelsen før den hadde eskalert enda mer. Jeg ville kanskje også motivert personen,kanskje.  Jeg sier kanskje,fordi i begynnerfasen av en spiseforstyrrelse så er mange i en benektende fase,mener at det ikke er så ille,er i ekstase fordi de går ned i vekt,at de ikke har noen plager i forhold til spiseforstyrrelsen,og at på grunn av disse punktene her så hadde den syke kanskje ikke vært mottakelig for for mine ord om hvor skadelig en spiseforstyrrelse faktisk er,hvor ille det kan bli,at det er dødelig. Det kunne ha virket mot sin hensikt,den syke ville kanskje ha prøvd å motbevise meg,fortsatt med den syke atferden,jobbet enda mer iherdig for vektnedgang. Jeg ville nok heller som sagt ha forholdt meg til min sykdom og opplevelse,motivert på den måten.

Jeg snakker her om jeg hadde kommet opp i en sånn situasjon mens jeg selv ennå er syk. Jeg synes det er lett å dele erfaringer og opplevelsen av en spiseforstyrrelse,og hadde ikke nølt med å dele det.  Jeg kunne som sagt ha anbefalt ulike ting,praktiske ting f.eks,hvordan ta det opp med lege,foresatte osv. Jeg kunne ha fortalt om ulike behandlingsalternativer som jeg vet om. Men jeg hadde ville passet meg for å gi uttrykk for noe som ville gjort meg til en dobbeltmoralist (is that even a word?)  «Det vil bli bedre» «Det vil bli enklere å håndtere» osv. For who am I to speak når jeg selv har så vanskelig for å tørre å tro på de ordene selv? Jeg ville ikke ha sagt en ting,for så å handle motsatt selv. Hyklersk. Jeg ville da heller ha sagt «det må jo bare bli enklere? Vi må tro på det. Vi klarer kanskje å håndtere det litt bedre etterhvert som tiden går,tror du ikke?» «Det kommer til å bli tøft,men kanskje vi klarer dette her sammen?»  Og kanskje hadde ikke min måte å håndtere og jobbe med sykdommen på funket for den andre. Til tross for samme sykdom,så funker ikke alltid samme løsning for alle. Det er viktig å tenke litt på. Vi mener det jo gjerne godt når vi gir andre råd,men vi må være forsiktige med å påstå og være for hardnakket på at det vi sier er det eneste riktige,de eneste løsningene. Selv om du har opplevd det sånn,så trenger ikke det funke for meg. Selv om du har erfart det sånn eller slik,så kan jeg erfare det annerledes. Om du ikke fant det så forferdelig vanskelig,så kan det bli vanvittig vanskelig for meg. Om du synes det gikk bedre etterhvert,så er det ikke sikkert det blir/ble det for meg.Ikke påstå,ikke lov,ikke operer med dobbelmoral. Noe av det verste jeg hører fra andre som er spiseforstyrret selv,til tross for at de mener det bare godt,er når de sier: «ooff Laila,du fortjener så mye mer (den ser jeg,det er greit),søk om mer hjelp,gjør ditt eller datt,ikke la det gå så langt som med meg,ikke gjør som meg..»  For det første,klart jeg fortjener det,det gjør vedkommende som uttaler seg også,men det jeg reagerer på er nettopp denne dobbelmoralen. Jeg har selv vært syk i 16 år,I know the game. Skal ikke jeg få være syk,men den andre skal få lov? (Lov blir litt feil ord høre jeg,men håper dere skjønner tegninga). Jeg skal søke om hjelp,mens den andre på en måte sier «det er ikke håp for meg uansett…»

Man vil jo bare mene det godt,vil at den andre gjerne blir frisk,og vil hjelpe. Men det er ikke alltid så lett å skulle finne den rette balansen mellom å være der og vise støtte og gi gode råd,og det å påstå og påvise dobbelmoral. Innlegget mitt er kanskje litt rotete,jeg vet ikke,men det poenget mitt her,er at jeg ikke helt vet hvordan jeg ville ha gått fram for på best mulig måte ha gitt en god støtte og gitt gode råd uten å være dobbeltmoralist. Uten å love ting jeg selv ikke nå klarer å tørre å tro på. Jeg vet jo at det er verdt å gå veien mot å bli frisk,men jeg vet også hvor skummelt det er. Jeg vet også hvor skadelig det er for kropp og psyke,men det er også et sikkerhetsnett for meg å være i sykdommen. Det er det jeg kjenner. Kanskje kjennes det sånn for den andre også. Jeg kan ikke si til den andre at h*n må bli frisk,når jeg selv ikke tør tenke tanken på å bli frisk selv,selv om vi begge vet at det hadde vært det aller beste.

Vær forsiktig med å gi råd som du selv ikke kan oppfylle eller jobbe for er kanskje moralen i innlegget her,selv om vi alle vet at det er verdt det in the end. Kanskje er ikke alle som leser dette innlegget enig med meg,men dette er hvordan jeg ser,og tenker på det akkurat nå mens jeg selv fortsatt befinner meg i stormsenteret for sykdommen. Kanskje vil jeg se annerledes på det senere i sykdomsløpet. Men jeg må erfare det hele selv først.

 

23 tanker på “Om å gi råd

  1. Sensitivt tema, jeg er alltid redd for å kaste stein i glasshus eller ikke feie for egen dør. Jeg liker nyanseringen mellom råd og støtte. Godt innlegg Laila.

  2. Så bra innlegg, Laila! Jeg syns det der er vanskelig, det med å gi råd. Jeg føler meg ofte som en hykler når andre ber meg om råd og hjelp, fordi det er lett å si de «rette» tingene, men ikke følge rådene selv.

  3. Sterke og kloke ord. Jeg tror (og det gjelder kanskje for alle, uansett sykdom) det er lettere å åpne seg til noen som selv er åpen om egen historie. Slik er det ihvertfall for meg ang overgrep. Hvis noen bare ber meg sette ord på mine ting, da stopper alt som regel opp og jeg trenger laaang tid, men møter jeg en med samme bakgrunn og som er i samme båt, og som åpent forteller om sine erfaringer (trenger ikke være detaljert, men i gropve trekk) da blir jeg fortere trygg og får mer tillit. Særlig blant unge tror jeg det er viktig, at de kan føle en gjenkjennelse og samhørighet, istedetfor å bli kastet på dypt vann og dermed gripe til benektning. Jeg er veldig enig i hva du skriver ihvertfall.

    • Det er sant,det er som jeg skriver,lettere å snakke om så personlige ting med andre som sliter på samme måte,fordi man slipper å forklare seg ihjæl,man blir forstått,og kan selv sette seg inn i den andres problemer.

  4. Det er så viktig det du skriver her… Om at fasit for én, kan være totalt feil for en annen. Jeg føler meg dessverre ofte litt hyklersk når det kommer til det punktet der. Jeg kan komme med en masse utsagn, som er fornuftige og riktige, men når det kommer til stykket, gjelder de jo virkelig ikke for meg. Jeg tror det er lurt, som du skriver, å vinkle rådene til sin opplevelse av sin sykdom… Et godt innlegg dette ❤ ❤ ❤

  5. Så bra innlegg! Dette var virkelig noe jeg trengte akkurat nå. Jeg trengte å lese hvor små marginer det egentlig er før man vipper over på den andre siden. Jeg har en venn, som jeg nettopp har snakket med og befinner meg i denne situasjonene. Det er vanskelig selv om man er «dreven» i dette..

    Klem! Godt skrevet Laila ❤

    • Da får du ha lykke til,håper du oppnår en god tillit og får sagt det som trengs på en god måte 🙂
      Tusen takk søte du ❤

  6. veldig bra innlegg!
    Jeg opplevde nettopp dette i går, da et familiemedlemm var på ferie hos meg, hun hadde kommet over bloggen min og spurte om råd. Jeg ante ikke hva jeg skulle svare.. Hva sier man til et familiemedlem som står seg nær? Jeg kjenner meg selv godt og vet at jeg ville sugd ut all informasjon og utnyttet dem til mitt eget «gode» (bulimi messig)…
    På bloggen har noen spurt meg om jeg kan lage en «hjelpe-side», men jeg sliter med å finne ut hva jeg skal skrive der -fordi jeg vet hva jeg ville utnyttet :S

  7. Du er alltid så full av kloke ord og gode tanker, Laila ❤
    Knallbra og ærlig innlegg. Tror mange kan kjenne seg igjen i akkurat dette – det gjør hvertfall jeg.
    Det er alt for lett å gi gode råd til andre i samme situasjon – men det blir så feil når man selv sitter og gjør det motsatte… :/

    SV; aah, må innrømme at jeg var våken da du skrev den kommentaren. Men jeg var neesten sovnet, og var langt inni House-land 😛
    ❤ Smask! 🙂

    • Ja,det er en vanskelig situasjon…man har kanskje mange gode råd man vil dele,men det er ikke alltid liker heldig å dele dem…

  8. Veldig bra innlegg, og ikke bare gjeldende innenfor spiseforstyrrelser. Det er vanskelig å skulle ta imot velmenende tips fra noen, dersom man ser at vedkommende ikke følger sine egen råd. Og som du sier; alle er forskjellige. Formaninger funker ikke alltid på den måten de er ment.

  9. En ting jeg har tenkt endel på, er det du nevnte om å «skremme». Hvis en person i startfasen av en spiseforstyrrelse kommer til meg, og jeg har sjansen til å hjelpe, er det på et vis et ganske enkelt svar å blottlegge seg og sin spiseforstyrrelse, og la denne personen virkelig forstå hvor ille det kan bli. Det er en ganske logisk tilnærming, som sett med fornuften burde være hensiktsmessig.

    Men, og dette er et stort men. Dette virket stikk motsatt på meg. Jeg leste selv blogger om jenter som skulle kjempe seg ut av sin spiseforstyrrelse, som ville gi den et ansikt og opplyse om alvorligheten. Jeg sugde det til meg. Det gikk måneder, kanskje et år før jeg innså at min spiseforstyrrelse var alvorlig, for alt jeg så i en sånn startfase var: jeg er ikke syk nok, jeg er ikke som henne.

    Jeg hørte de verste skremselshistorier, så de verste bildene, som ALDRI var ment for å trigge, men for å skremme. Jeg ble ikke skremt. Jeg ble motløs. Etter å ha hørt andres erfaringer var jeg fullstendig urokkelig på den vrangforestillingen om at jeg var IKKE særlig syk, jeg var faktisk så lite syk jeg, at dette kom sikkert til å gå over av seg selv, jeg trengte ikke gjøre noe med det, for jeg hadde ikke en ORDENTLIG spiseforstyrrelse. Andre jenter hadde kastet opp blod, de hadde tydelige ribben, elektrolyttforstyrrelser, lanugohår og voldsomme blodsukkerfall. Det hadde ikke jeg. Jeg var helt klart veldig syk, men i mine øyne var det ingenting, det jeg hadde kunne overhodet ikke være en spiseforstyrrelse, det var det ikke før det var like ille som de verste av de verste.

    Rett og slett på grunn av alle disse «hjelperne», var jeg selv av den oppfatning at jeg ikke var «ordentlig» spiseforstyrret før den dagen jeg stod der med innsunken rumpe og kaliummangel. Da først, var det greit å PRØVE å kjempe imot. Ikke før vekta hadde tippet godt under 40 og kroppen begynte å rope om hjelp.

    For så lenge jeg ikke var som de «erfarne» spiseforstyrrede, var jeg jo ikke ORDENTLIG spiseforstyrret, var jeg vel?

    Så… MIN moral… farlig, farlig terreng, det her.

    • Ja,jeg nevner jo litt av dette i innlegget også,at i begynnelsen av en sf så benekter man gjerne at man er syk,og det kan dermed være vanskelig å nå inn,og dermed vil de kanskje gjøre alt de kan for å motbevise at de er syke…vanskelig balansegang å finne ut hva man kan si eller ei..

  10. «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør.» Jeg har tenkt over dette selv flere ganger. Jeg har flere venninner som sliter pyskisk, både med lignende problemer som meg og med helt andre ting. Det jeg har oppfattet er at når jeg har det vanskelig og snakker med en venninne sier hun akkurat det samme til meg som jeg sier til henne når hun har det vanskelig, men ingen av oss klarer ikke å gjøre det vi begge vet innerst inne er det mest fornuftige.. Man klarer å tenke rasjonelt om andre sin sykdom, men ikke om sin egen. Man mener jo bade det beste når man sier slike ting til andre som sliter, selv om man vet at det er veldig vanskelig og kanskje tilogmed umulig å følge de rådene man gir.

  11. Det er så utrolig viktig det du poengterer her!
    Så utrolig mange gode poeng. Ja – vi er mange som deler samsvarende sykdommer, men det gjelder å finne en balanse mellom råd og sykdomstriggere.
    Det er forferdelig godt å ha andre mennesker å relatere seg til, men når man sliter med samme problemer, er man også svært mottakelige overfor negative vibber..
    Samtidig er det også svært lett å feiltolke hverandre, og videre innhente negative tips til for eksempel spiseforstyrrede handlinger.
    Man må så absolutt fortsette å støtte hverandre og hjelpe hverandre videre på veien, men samtidig passe på hvordan man uttrykker seg, og hva man eventuelt uttrykker. Det er viktig å minne seg selv på at vi er alle forskjellige uavhengige av at vi deler de samme lidelsene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s