Om å gi råd

Jeg har flere ganger tenkt over dette her med å gi råd og støtte til andre med samme problemstilling som meg selv. Støtte synes jeg er lett å gi,for jeg vet hvordan det kjennes på kroppen å slite med spiseforstyrrelser. Man trenger ikke forklare seg halvt ihjæl for at den andre skal forstå,man vet. Dermed kommer støtten nesten automatisk,om den personen man forholder seg til er en nør venn eller slektning eller medpasienter og f.eks en bloggvenner. Det kan holde å legge igjen en kommentar som viser forståelse,at den andre ikke er alene om å kjenne på problemet,gi en klem,prate,fortelle den andre at man er der om h*n trenger å prate,eller bare være sammen. Motivere hverandre,heie på hverandre.  Jeg finner denne oppgaven ganske «lett» så lenge jeg vet at den andre har dette problemet selv.  Det jeg har tenkt mye over,er hvordan jeg skulle gått fram om jeg hadde funnet ut/oppdaget at noen som stod meg nær på noen måte hadde slitt med en spiseforstyrrelse,men ikke har vært åpen om det. Selv om jeg har gått gjennom dette spillet i 16 år selv,så er jeg faktisk ikke sikker på hvordan jeg ville ha forholdt meg i en sånn setting. Hvordan startet man en sånn samtale? Hva sier man? Jeg hadde sikkert funnet en åpningsreplikk og håpet at den ikke ville skremme vekk vedkommende,men oppnådd en tillit for videre samtale.

Om jeg hadde kommet til det punktet at jeg hadde fått i gang en dialog,så ville jeg ha lyttet til den andre,men ikke tvunget personen til å måtte fortelle noe h*n ikke har ville delt på det tidspunktet. Jeg ville ha anbefalt personen til å tatt kontakt med fastlege eller helsesøster,alt etter hvilken aldersgruppe h*n hadde tilhørt. Jeg ville anbefalt det,ikke påtvunget det. Jeg kunne ha tilbudt meg å blitt med,om det ville ha gjort saken litt bedre. Jeg ville også ha svart ærlig om personen hadde lurt på hvordan mine erfaringer og opplevelser har vært. Jeg hadde nok ikke ville pyntet på sannheten,men fortalt den hvordan den virkelig er,i håp om at det kanskje ville skremme,og heller motivere til å ville ta tak i spiseforstyrrelsen før den hadde eskalert enda mer. Jeg ville kanskje også motivert personen,kanskje.  Jeg sier kanskje,fordi i begynnerfasen av en spiseforstyrrelse så er mange i en benektende fase,mener at det ikke er så ille,er i ekstase fordi de går ned i vekt,at de ikke har noen plager i forhold til spiseforstyrrelsen,og at på grunn av disse punktene her så hadde den syke kanskje ikke vært mottakelig for for mine ord om hvor skadelig en spiseforstyrrelse faktisk er,hvor ille det kan bli,at det er dødelig. Det kunne ha virket mot sin hensikt,den syke ville kanskje ha prøvd å motbevise meg,fortsatt med den syke atferden,jobbet enda mer iherdig for vektnedgang. Jeg ville nok heller som sagt ha forholdt meg til min sykdom og opplevelse,motivert på den måten.

Jeg snakker her om jeg hadde kommet opp i en sånn situasjon mens jeg selv ennå er syk. Jeg synes det er lett å dele erfaringer og opplevelsen av en spiseforstyrrelse,og hadde ikke nølt med å dele det.  Jeg kunne som sagt ha anbefalt ulike ting,praktiske ting f.eks,hvordan ta det opp med lege,foresatte osv. Jeg kunne ha fortalt om ulike behandlingsalternativer som jeg vet om. Men jeg hadde ville passet meg for å gi uttrykk for noe som ville gjort meg til en dobbeltmoralist (is that even a word?)  «Det vil bli bedre» «Det vil bli enklere å håndtere» osv. For who am I to speak når jeg selv har så vanskelig for å tørre å tro på de ordene selv? Jeg ville ikke ha sagt en ting,for så å handle motsatt selv. Hyklersk. Jeg ville da heller ha sagt «det må jo bare bli enklere? Vi må tro på det. Vi klarer kanskje å håndtere det litt bedre etterhvert som tiden går,tror du ikke?» «Det kommer til å bli tøft,men kanskje vi klarer dette her sammen?»  Og kanskje hadde ikke min måte å håndtere og jobbe med sykdommen på funket for den andre. Til tross for samme sykdom,så funker ikke alltid samme løsning for alle. Det er viktig å tenke litt på. Vi mener det jo gjerne godt når vi gir andre råd,men vi må være forsiktige med å påstå og være for hardnakket på at det vi sier er det eneste riktige,de eneste løsningene. Selv om du har opplevd det sånn,så trenger ikke det funke for meg. Selv om du har erfart det sånn eller slik,så kan jeg erfare det annerledes. Om du ikke fant det så forferdelig vanskelig,så kan det bli vanvittig vanskelig for meg. Om du synes det gikk bedre etterhvert,så er det ikke sikkert det blir/ble det for meg.Ikke påstå,ikke lov,ikke operer med dobbelmoral. Noe av det verste jeg hører fra andre som er spiseforstyrret selv,til tross for at de mener det bare godt,er når de sier: «ooff Laila,du fortjener så mye mer (den ser jeg,det er greit),søk om mer hjelp,gjør ditt eller datt,ikke la det gå så langt som med meg,ikke gjør som meg..»  For det første,klart jeg fortjener det,det gjør vedkommende som uttaler seg også,men det jeg reagerer på er nettopp denne dobbelmoralen. Jeg har selv vært syk i 16 år,I know the game. Skal ikke jeg få være syk,men den andre skal få lov? (Lov blir litt feil ord høre jeg,men håper dere skjønner tegninga). Jeg skal søke om hjelp,mens den andre på en måte sier «det er ikke håp for meg uansett…»

Man vil jo bare mene det godt,vil at den andre gjerne blir frisk,og vil hjelpe. Men det er ikke alltid så lett å skulle finne den rette balansen mellom å være der og vise støtte og gi gode råd,og det å påstå og påvise dobbelmoral. Innlegget mitt er kanskje litt rotete,jeg vet ikke,men det poenget mitt her,er at jeg ikke helt vet hvordan jeg ville ha gått fram for på best mulig måte ha gitt en god støtte og gitt gode råd uten å være dobbeltmoralist. Uten å love ting jeg selv ikke nå klarer å tørre å tro på. Jeg vet jo at det er verdt å gå veien mot å bli frisk,men jeg vet også hvor skummelt det er. Jeg vet også hvor skadelig det er for kropp og psyke,men det er også et sikkerhetsnett for meg å være i sykdommen. Det er det jeg kjenner. Kanskje kjennes det sånn for den andre også. Jeg kan ikke si til den andre at h*n må bli frisk,når jeg selv ikke tør tenke tanken på å bli frisk selv,selv om vi begge vet at det hadde vært det aller beste.

Vær forsiktig med å gi råd som du selv ikke kan oppfylle eller jobbe for er kanskje moralen i innlegget her,selv om vi alle vet at det er verdt det in the end. Kanskje er ikke alle som leser dette innlegget enig med meg,men dette er hvordan jeg ser,og tenker på det akkurat nå mens jeg selv fortsatt befinner meg i stormsenteret for sykdommen. Kanskje vil jeg se annerledes på det senere i sykdomsløpet. Men jeg må erfare det hele selv først.