Hjernedød

Registreringsskjemaet ser ut som en katastrofe

Hello likegyldighet,goodbye motivasjon

«Gidder ikke,orker ikke,makter ikke,couldn’t care less»

«Ikke spis,ikke,spis! Spis! Spis! Spy for i svarte helvete!»

Det ble ikke bedre i dag heller. Humøret.

Jeg hadde time med behandleren min. Praten gikk stort sett om Modum. Og at jeg etterhvert får ny behandler. Jeg forteller han hvor mye jeg jobber imot nå,eller,sf tankene. Han mener det er et godt tegn. Et tegn på at jeg er motivert. Jeg ramlet ut da han forklarte meg hva han mente,jeg har ikke helt fått tak i det ennå. Kanskje han mener det på den måten at det bare beviser hvor syk jeg er,og at jeg helt klart trenger innleggelsen? Nettopp fordi jeg selv vet hvor sykt det faktisk er? Jeg klarer ikke tenke nå,hjernen henger ikke med. Det gjør som regel ikke det når jeg sitter midt oppi en bulimisk runde med maten. Ikke at den nødvendigvis gjør det vanligvis heller. Ikke i sånne perioder som jeg er i nå. Jeg blir litt hjernedød kan man si. Kokko lokko in tha head. But you already know that. Det burde hvertfall ikke være en nyhet. Timen gikk greit. Ikke mer enn jeg hadde forventa. Jeg er ikke klokere,han klarte ikke få opp motivasjonen min,til tross for at han gjorde et forsøk eller to. Jeg fikk ikke noen klare svar på det jeg spurte om,men det var fordi det er usikkerhet rundt temaene. Jeg gikk ut derifra i samme sinnstilstand som da jeg gikk inn. Ingen smile å spore. Men jeg gråt heller ikke. Jeg gråter jo ikke.

1 måned til neste time.

Jeg fikk i det minste sove godt natt til i dag,skjønt ikke uten noe å sove på.

 

Reklamer

«Everything will be okay in the end,and if it’s not ok,it’s not the end.»

Stenger verden ute,fordyper meg i en spennende bok som har klart å fange oppmerksomheten min totalt. Timene går,og med timene går dagen. Timer i boka,timer hvor hjernen er opptatt med å produsere bilder utifra teksten jeg har fordypet meg i.  Timer hvor jeg innimellom nesten følte litt dårlig samvittighet fordi det føltes som jeg kasta bort dagen. Men hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for å gjøre noe jeg faktisk liker å gjøre,når jeg likevel har fri,og sola ikke viser seg på himmelen,når regnet ikke virker å ta slutt. Ingen andre planer stod på menyen heller,så hvorfor skulle jeg føle dårlig samvittighet? Jeg slapp de tankene ut gjennom vinduet som stod på gløtt,lot de fly avgårde og inn i regnskuret og bli skyllet vekk,og ned i kumlokket. Men det var også rom for syke tanker. Tanker på mat. Ambivalensen,tvekampen mellom fornuft og ufornuft. Jeg har ikke helt orka forholde meg så mye til omverdenen i dag,jeg tok en aldri så liten tur ned til butikken. Gjorde en unødvendig liten nødvendig handle,der jeg vandret mellom hyllene og funderte over hva pokker jeg skulle kjøpe. Jeg måtte jo ha noe til kvelden. Jeg måtte ha noe i skapene,sånn just in case. Jeg følte ikke helt for å spise og spy,sånn der og da,men jeg visste også at suget kom til å komme. Det er bare ikke like fullt tilstede som på de verste dagene. Jeg foretrekker selvsagt å ha minst mulig runder hvor jeg ender med å henge over doskåla og vrenge magesekken til den gulper opp magesyre,og jeg brekker meg av at jeg brekker jeg. Jeg er fornøyd når jeg i det minste klarer å la det bli med 1 runde pr. dag,sånn som i går,og dagen før der igjen,og det enda det var lørdag og søndag,de to kanskje verste dagene i uka som regel,der det tar helt av matmessig.  Jeg fikk plukket noe oppi kurva og kom meg avgårde hjemover igjen. Hjem til stolen,åpne boken,lukke verden.

Jeg er der hvor jeg ikke har orka å forholde meg så mye til omverdene i dag,ikke orket bevege meg ute mer enn den korte turen nedd til butikken. Orket ikke komme meg på nett før mange timer senere enn jeg vanligvis pleier,orker ikke være tilgjengelig på facebook. Jeg befinner meg på en plass hvor jeg ikke orker å ta tak,eller ta stillinger til. Det er greit. Jeg har befunnet meg på den plassen i noen dager nå,kanskje vil jeg befinne meg her i noen dager til,kanskje over en lengre periode. Jeg aner ikke,det er sånn det er i perioder,hvor den grå skyen henger seg litt opp. Etter solskinn kommer regn,og etter regn kommer solskinn. Det vil komme bedre dager igjen,det vet jeg,det er sånn det alltid blir. Jeg har vært gjennom det før,og jeg må gjennom det nå. Depressive perioder,likegyldighetsperioder,de kommer og går. Det er greit,jeg overlever,jeg kommer meg gjennom det,for jeg vet at det vil bli bedre igjen,at jeg vil føle meg lettere til sinns,at jeg kanskje orker å ta stilling til ting. Jeg er vant med humørsvingningene,jeg forventer ikke at alt skal være rosenrødt til enhver tid. Depresjon er en del av sykdommen,og av og til slår den til uten at jeg ser den komme. Jeg har hatt en ganske lang og bra periode nå,hvor jeg har vært mye sosial,når sånne perioder går over,hvor jeg er tilbake i hverdagen igjen,så kommer det gjerne tungsinn med. Det er litt vanskelig å reise seg igjen når jeg kommer i disse periodene,men det betyr ikke at jeg ikke reiser meg igjen. Av og til så må jeg bare la meg selv ligge litt,kjenne på,og tenke over. Da orker jeg ikke forholde meg så mye til verden.

I morgen (eller teknisk sett i dag,klokken viser at vi er godt over midnatt) så har jeg time med behandleren min igjen,første time etter oppholdet jeg hadde på Modum. Han har mottatt de samme brevene fra Modum som jeg har gjort,epikrisen og antatt ventetid for innleggelse. Timen i morgen vil nok gå med til å prate om nettopp dette her. Og kostplanen. Den ble nemlig sendt sammen med epikrisen. Jeg har også et par spørsmål jeg ønsker å stille,så timen vil nok mer eller mindre gå av seg selv. Det er sikkert greit med en time nå,det er 3 uker siden sist,og mye har skjedd. Kanskje dagen i morgen vil bli bedre?