Epikrise

Jeg elsker å lese,spenning,krim,grøss,pykologisk. Bøker som fanger oppmerksomheten min fra første side,som får meg til å ikke ville legge dem fra meg. Jeg elsker å få brev som dumper ned i postkassa mi,så lenge det ikke er regninger eller reklame,men hyggelige ord fra venner. Ord som varmer,tanker og opplevelser fra andre. Å få epikrisen i postkassa i dag var ikke akkurat mye hyggelig lesning. Ikke at jeg ikke vet hvordan ståa er med meg selv på mange områder,men noen av tingene som står der var nytt for meg. Som f.eks min høyeste vekt. Jeg nevnte såvidt jeg kan huske et par kg lavere enn det som står oppført,men det er vel en bagatell. Her for noen måneder spurte jeg min behandler om det var satt opp noen tilleggs diagnose på meg,fordi det var snakk om bipolar i fjor høst. Men noen diagnose var ikke satt,det var kun noen overlegen konkluderte med at jeg var under det bipolare spekteret. I epikrisen jeg fikk står det plutselig at jeg har bipolar affektiv lidelse. Jeg er herved forvirra,og har dermed et spørsmål klart til neste time med behandleren min. Det er i grunnen ikke noen big deal for meg,siden vi har vært inne på temaet,og jeg går på lamictal som er stemningsstabiliserende,men det er jo greit å vite liksom. Jeg har også diagnosen uspesifisert personlighetsforstyrrelse som i grunnen betyr nada,du som leser her,frisk eller syk,har også snev at denne diagnosen,så ubetydelig er den,men den visste jeg i det minst om,fordi det er en satt diagnose.

Legen kan herved etter den somatiske undersøkelse fastslå at jeg har emaljeskader,og generell dårlig tannstatus. Jeg skjønner ikke hvor han har det fra. Jeg har da aldri merka noe til tannproblemer. Makan. Høhø. Men han har også fått med på papiret her at jeg er i behandling. *Flinke legen* <— Legen på Modum var en hyggelig fyr,han kan jeg like. Liker generelt ganske godt behandlere jeg kommer overens med,og som gjør seg forstått. Verst må være å sitte der å forklare noe vanskelig som man knapt skjønner noe av selv,så skal behandler snakke gresk i tillegg,det må være nightmare. Jeg har heldigvis unngått denne problemstillingen så langt. Jeg hadde en lang time med en behandler på Modum da jeg var på vurderingsoppholdet,og omg,genial dame! Nå har ikke jeg videre problemer med å åpne med og dele min historie,så jeg har aldri måtte bytte behandler pga null kjemi f.eks. Jeg skal jo snart få ny behandler her,fordi min nåværende behandler skal i ny stilling,så jeg er veldig spent på hvem jeg får,og hvordan et samarbeid vil bli. Jeg er også spent på behandlerne på Modum,men har jo ikke hørt annet enn positive ting om dem,så det må jo bare bli bra. Får jeg samme lege da som jeg var hos nå,ja da vet jeg hvertfall at jeg får en hyggelig lege.

Det står videre i epikrisen en del resultater på andre tester. Jeg vil ikke dele alt med dere,men jeg vil ta med det som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Jeg ble nesten litt satt ut når jeg leste det,at det skulle være sånne score hadde jeg ikke helt sett for meg,for man tenker jo som regel at det ikke står så ille til.

«CIA (Ikke den CIA nei..) (clinical impairment assessment,måler hvordan spiseforstyrrelsen påvirker dagliglivet.) Har en sum på 9. Normalscore 0-14,maksscore 48.» Her vil jeg nesten skrike: «HAHA! I TOLD YOU SO! Jeg klarer meg meeeget bra! In your face!»

«EDI-2 (eating disorder inventory,måler grad av spiseforstyrrede symptomer) totalscore på 82. Normalområde 0-48. Markert for forhøyet på kroppsmisnøye,vektfobi og bulimi.» Uuups…heh…jaujau…

«EDE-Q (Eating disorder examination questionnaire) har pas. en gjennomsnittscore på 4.69. Normalscore: 0.4- 2.4. Maxscore på restriksjon,markert bekymring for vekt og bekymring for kroppsform.» Skjønner ikke hva de babler om. Bekymret for kropp og vekt? Me?

Men…«oppsummering psykometri: på genrell symtomatologi viser de psykometriske tester en mild depresjon,ut over dette intet å bemerke. Høye score i forhold til spiseforstyrrelsesymptomer,men det fremkommer en tydelig kompensering ved funksjon i form av lave scorer på funksjonsutfall.»

HAHA,I TOLD YOU SO! Jeg fungerer glimrende! Det har jeg sagt hele veien,jeg har aldri hatt problemer med å fungere i forhold til jobb eller utdannelse. Jeg er så og si aldri syk,jeg har ingen plager,bortsett fra tennene. Folk sier til meg at en dag kommer kroppen din til å kollapse. De har sagt det i hvertfall 14 år. Hvorfor kommer kroppen min til å kollapse? Det er ikke en selvfølge at den skal gjøre det mener jeg. I følge tester og undersøkelser har jeg lave/normal score,det var de to siste resultatene her som skiller seg ut. Og les denne setningen her,som er med i konklusjonen :» Høyt funksjonsnivå på tross av høyt lidelsestrykk» Yes! Stemmer 100%. Jeg fungerer bra,jeg har en kropp er ok,den virker som den skal. I’m ok. Symptomene derimot,de var skyhøye. Jeg ble mildt sagt satt ut. Vekt og kropp er det som freaker meg mest ut,på lik linje med selve bulimien,mat og oppkast.  Jeg har en rimelig liten epikrise da i det minste,det er ikke side opp og side ned med sorg og tragedie. Jeg har 4 sider,lestlest,men likevel lite hyggelig lesning. Jeg vet at flere har funnet sin epikrise som tøff lesning,man får jo andre menneskers oppfatning og konklusjon skrevet ned.  Jeg visste at jeg kom til å få et sånt brev,men det var rett og slett ramla bort fra hodet mitt,det er jo en stund siden jeg var der,og tenkte rett og slett ikke mer over disse testene og undersøkelsene. Så jeg ble overrasket,det skiplet meg litt ut av min late dag i slosteika,med ei god bok og snus stappa godt under leppa.

Jeg tenkte kanskje noen av dere vil finne det spennende/interessant or god knows what, på en eller annen måte å vite at jeg har klart å gjennomføre frokost i forhold til kostplanen til Modum i dag. Spist og beholdt. Ubehagelig mett,og første tanke var at dette takler jeg ikke,jeg må kaste opp. Men den andre tanken klarte overtale meg til å beholde det,og den fikk gjennomslag. Fortjener nesten en rose.