Det virker så uoverkommelig!

I dag dro jeg fram papirene og heftene jeg fikk da jeg var på vurderingsoppholdet på Modum. Nå først følte jeg for å lese det jeg hadde fått. Vi fikk utlevert et hefte som heter «veien til likevekt» som tar for seg det aller meste om sf og behandling i korte trekk. «En oversikt over spiseforstyrrelser», «Spiseforstyrrende årsaker», «Regulering av kroppsvekt og konsekvenser av slankekurer», «Utvikling av et sunt forhold til mat: den ikke slankende innfallsvinkel», «Effektive metoder til problemløsning: holdninger til vekt,kropp,figur,slankekurer og spisevaner som hindringer på veien til helbredelse», «Utvikling av et sunt og naturlig forhold til kropp og utseende», «På vei mot likevekt», og «Ukentlige rapporter» (skjema kan kan bruke i behandling) Til tross for at dette er et alvorlig tema,så har jeg galgenhumor når det kommer til min spiseforstyrrelse. Jeg er forlengst forbi det stadiet at jeg tar meg nær av ting andre sier,jeg kan le av vitser eller jeg kan le av andre folks uvitenhet. Jeg måtte trekke på smilebåndet en del ganger når jeg leste i det heftet,fordi det treffer så godt. Beskrivelser,følelser og tankemønster som stod (be)skrevet der er akkurat sånn jeg tenker og føler på mange punkter. Jeg regner med at de fleste med en sf kjenner seg igjen i det som står der. (Bare det i seg selv sier jo at alle streber etter å være likedan,vi går mot det samme mål,istedenfor å være den eneste ene vi er ment å være,oss selv.) Når jeg leste dette heftet så fikk jeg mange nyttige tips,trøst,håp og litt motivasjon. Men aller aller mest kjente jeg på frustrasjon. Fordi det er så mye å ta tak i,et så vidt spenn,så store ting som skal jobbes med på så kort tidsrom. (Innleggelsen vil være på 3 måneder. 11 uker,så 2 uker hjemme,så 1 uke innleggelse igjen.)

Det føles så uoverkommelig,selv om jeg vet at det er mulig å komme gjennom det,og at jeg mest sannsynlig vil klare det,men likevel,her og nå så føles det bare så veldig uoverkommelig. Jeg prøver å tenke på at det bare er 3 måneder kontra 16 år som spiseforstyrra,det er jo ingenting,men de 3 månedene kommer til å bli killer måneder. Et tanke – og følelsesmessig kaotisk inferno av en annen verden,et forvrengt kroppsbilde skal rettes opp,atferd skal endre,symptomer skal reduseres/fjernes,tanker skal snus,følelser skal håndteres på ikke-destruktive måter,spisemønster skal læres,tårer vil sprute,det vil garantert bli problemer med mageregionen,som oppblåsthet,forstoppelse og den type ting,det skal snakkes og snakkes og snakkes. Lære å få et tilnærmet normalt forhold til mat og kropp,lære og oppleve at man ikke blir feit av å spise normale mengder mat,men at vektoppgang vil skje,lære å takle det..Fy faen som den maten skremmer livshiten ut av meg. Ikke bare av den grunnen at det skal være 4 måltider + mellommåltid (frukt/youghurt),men den jævla store mengden! Greit,jeg skjønner at det for mange kanskje er normal mengde,men jeg vet også at det er mye mat også for andre igjen som har normale spisevaner. Jeg skjønner også at det må til fordi vi skal lære å spise normale mengder,men fordi mitt matinntak ikke er normal,fordi det er så føkka,så er mengden helt sinnsyk stor for meg.

Sånn situasjonen er for meg nå,så kan jeg f.eks spise enten en skive brød,eller en yoghurt (liten helst),en frukt eller en nutribar til frokost. (brød var liksom de dagene jeg var borte da,ikke ellers….) og en annen av disse tingene litt senere på dagen. Ja,det er føkka,det er jeg jo fullstendig klar over,du trenger ikke fortelle meg det liksom. Men da kan du jo tenke deg hvor overveldende denne menyen er for meg. De som legges inn på Modum,må begynne på full kostplan. Alle,no matter what. Det nytter ikke å forhandle en gang. Eller jo,hun ene som er innlagt nå fikk drikke 2 glass juice istedenfor et med jucie og et med melk. Jeg liker heller ikke melk,men jeg smakte på cultura (jordbær vel og merke) og fant ut at det var godt,så det får bli mitt alternativ. For meg er middagen og kveldsmaten det verste. Så dette blir beintøffe tak. Jeg klarer ikke helt se for meg at jeg skal komme gjennom det,men jeg har jo ikke noe valg heller da. Jeg har sagt ja til innleggelsen,og jeg har ikke noe valg om å forhandle med maten,og jeg må delta på ukeprogrammet. Når jeg satt å lest i heftet så fikk jeg lyst å grine av alt jeg jennom på denne bootcampen. Og jeg utsetter det å begynne å utfrodre meg selv til å forberede meg til innleggelsen,med tanke på menyen. De vil gjerne at vi skal begynne å øve oss på å følge den sånn i forkant av innleggelsen,sånn at overgangen ikke blir så brå. Det holdt at vi kun ha som mål å f.eks klare et av måltidene daglig. Det holdt. Små mål i første omgang,sånn for å ikke gå på en smell og legge det hele fra seg. Det stod i heftet at man skal gi kreds til seg selv for alle små (og store så klart) mål man klarer å gjennomføre,uansett hvor små de er,så lenge de føles store å overkomme for den som gjennomfører dem. Jeg klarer hvertfall ikke enda å gjennomføre mengden på noen av disse måltidene ennå,men det betyr vel at jeg skal gi kreds til meg selv for at jeg faktisk har spist et eller annet til frokost hver dag de siste 2 ukene. At selv om det ble små mengder,så spiste og beholdt jeg litt middag både på fredag og i går. Jeg har i det siste hatt dager hvor jeg har kasta opp kun 1 gang. Jeg har klart å forholde meg sånn noenlunde greit i forhold til kroppen min den uka jeg var på Kreta. Jeg har tatt tilbake noen av hobbyene mine igjen,som jeg mistet intressen for når depresjonen kom,spesielt i 2009. Jeg har fått til noen delmål,jeg har så smått begynt,men det verste og vanskeligste gjennstår. Jeg befinner meg i satans forgård,og jeg skal trå inn i hans rike i 3 måneder. Det kommer til å bli et helvete. Bokstavlig talt.

Jeg vurderer å begynne å skrive sånne ukentlige rapporter,bare for å øve på det,og for å se om jeg kan finne mønster,og om jeg kan gjøre forbedringer. Konkurrere mot meg selv. I dette skjemaet skal man da skrive opp følgende hver dag: antall overspisinger,antall oppkastinger (ja,det står faktisk det,haha),antall avføringstabletter,trim,annet,antall ikke-slankende måltider (et alminnelig,ikke-slankende måltid er et måltid hvor en utenforstående ikke ville komme på tanken at du telte kalorier eller var på noen form for diett. Måltidet blir ikke etterfulgt av oppkast) Skjemaer er jo alltid så gøy,men,det er jo en måte å holde styr på tingene,man kan lese ting utifra det,og man kan finne resultater. Så nyttig er det jo. Men aller aller aller mest,sånn akkurat her og nå,så har jeg lyst å glemme alt som har med behandling å gjøre fram til innleggelsesdatoen kommer,that would be the easiest way. Men det skal jo gjøres det hard way,så i mellomtiden får jeg kjøre the middle way. Og ironisk nok,når jeg kom hjem til Molde nå for noen timer siden så hadde jeg fått medlemsblad fra IKS,og denne utgavens tema er : behandling. Så nå får jeg lese om andres erfaringer med sine behandlinger på veien mot friskheten.