I have left Modum…

Jeg trodde aldri jeg skulle få sove i gårkveld. Tusen tanker kvernet om og om igjen,hva jeg skulle få høre,hvilken avgjørelse som hadde blitt besluttet,ville jeg klare maten osv osv. Jeg var så vanvittig trøtt og sliten,helt tappet for krefter,sliten fysisk og mentalt. Jeg har drukket ganske store mengder kaffe på dette oppholdet her,så jeg fløy på do 3 ganger etter at jeg hadde lagt meg. Jeg ble liggende å snu og vende i noe som føltes som en ren evighet. Jeg tror jeg sluknet rundt 01.30-02.00 tiden. Så skulle jeg opp igjen kl.07…Jeg hadde virkelig trengt mye mer søvn,med tanke på at det ikke blir noe søvn i natt. Jeg kom meg opp,fikk tatt av sengtøy,dusjet,og pakket ferdig før det var frokost. Jeg kom meg gjennom frokosten,selv om jeg ikke fulgte kostplanen fullt og helt. Men jeg fikk hvertfall i meg noe. Jeg tror nok de fleste av oss ikke var helt i frokostmodus i dag,med tanke på at vi skulle få avgjørelsen rett etterpå. Vi ble tatt inn en og en,så det tok jo litt tid før alle hadde fått sine svar. Jeg var inne som nr. 3,den ene i gruppa dro på rommet sitt og gjorde seg ferdig der til avreise etterhvert,så fikk ikke vite avgjørelsen der,men på personen som var inne før meg fikk jeg vite hadde fått tilbud om plass. Jeg visste ikke helt hva jeg tenkte før jeg gikk inn,jeg var bare helt tom i hodet,og veldig trøtt og sliten. Der og da var det mer sånn at det ikke spilte noen rolle om jeg fikk et ja eller et nei. Jeg fikk plass. Og jeg takket ja,selv om ambivalensen dro meg hit og dit. De andre som kom inn etter meg fikk også plass,og vi fikk vite at også førstemann fikk plass. Alle vil bli plassert i det som blir den nye gruppen fra høsten av,gruppe for alvorlige spiseforstyrrelser. Ventetiden vil bli mellom et halvt år,og et år,mest sannsynlig nærmere et halvt år,muligens litt før også,men det vil vi få brev om sånn etterhvert. Innleggelsen vil bli på 11 uker,så en uke hjemme,så to uker igjen etter det. Det vil bli kjørt beinhardt program fra dag 1. Full kostliste,oppfølginger,gruppetimer,timer med enkelt behandlere,uttrykksterapi osv osv.

Her har jeg bodd disse dagene

Huset på haugen

Litt av baksiden av huset med det rare i,altså hovedbygningen

En vurderingsoppholdsmedpasient (fikk tillatelse til å poste bildet,høhø)

Se så flink

Og så har vi hovedattraksjonen i Vikersund

Etter avgjørelsene så hadde vi et lite gruppemøte hvor vi tok opp hva vi kan jobbe med hjemme fram mot innleggelsen. Greit å få skrevet ned ting som de andre også nevnte,samt hva hun vi hadde å forholde oss til fortalte om hva tidligere pasienter har hatt som mål,sånn for å gi oss eksempler. Etter møtet var det atter en gang mat,og heldigvis,det siste måltidet der. Jeg spiste ikke så mye,mest kaninfor egentlig,men jeg var så sliten og utmattet at jeg ikke maktet beholde det en gang. Tok en siste kaffe med gjengen før jeg fikk skyss av klatremedpasienten over her ned til Vikersund hvor jeg tok bussen til Oslo. Jeg var helt kake og gikk egentlig bare rundt og surra og var tom i hodet. Ventet på at søstern skulle bli ferdig på jobb før vi dro videre til Ski. Jeg er helt skutt,det har vært så mye på så kort tid nå,at alt bare er kaos oppi hodet. Jeg har ikke helt landet ennå,og skuldrene er vel mer eller mindre opp under ørene ennå,så det er godt å bare sitte her og slappe av med en kopp kaffe før jeg skal videre mot Gardermoen hvor M. og jeg skal ha en våken natt,fordi vi må være på Gardermoen senest kl.05 siden flyet går kl.07.00 M. er vel omtrent på Gardermoen nå,så jeg skal komme meg avgårde etterhvert for å være sammen med henne utover natten. Jeg kjenner det skal bli tungt å  holde seg våken så lenge,for jeg eier knapt en eneste liten energiklump i kroppen nå,alt av krefter er borte.

Så hva tenker og føler jeg egentlig om det hele lurer noen kanskje på. Det har vært tøft og det har vært nyttig,og ikke minst hyggelig og lærerikt. Maten har vært vanskelig,og utfordrende,det har gått bra med noen måltider,dårlig med andre,men,jeg har klart 5 av 8 måltider. Tiden i etterkant av måltidene jeg har klart har vært tøffe,lysten til å løpe til nærmeste do var der hele tiden,så det hjalp at vi gikk oss noen turer og utforsket området. Det har vært greit å få prate med andre behandlere samt legen der. Og vi har fått nyttig informasjon av hun vi hadde å forholde oss til,+ innlagte pasienter. Og ikke minst,jeg har hatt det kjempehyggelig med 4 flotte mennesker som jeg kom godt overens med. Nå håper jeg,og krysser fingrene for at hvertfall noen av oss,helst alle sammen,blir innlagt samtidig. Jeg savner dem jammen meg allerede. Jeg er som nevnt over her ambivalent til innleggelsen,jeg sier ja,spiseforstyrrelsen skriker nei. Jeg tenker mat,vekt,kropp,mat,vekt,kropp…Men jeg kjenner at jeg trenger å slappe av litt nå,senke skuldrene og få samlet tankene. Mye som må legges på plass,på rett plass. Men jeg har hvertfall sagt ja nå,så framover skal jeg prøve å jobbe med noen mål,og ta en ting av gangen,skunde meg langsomt. Et av målene er selvsagt å prøve å øke motivasjonen.

Nå blir det å slappe av litt sammen med søstern,drikke litt kaffe og prate litt,før jeg skal pakke kofferten og fyke videre. Jeg aner ikke hvordan det blir med oppdateringer den kommende uken,men skal ta igjen alt det tapte når jeg kommer hjem igjen. Får bare beklage at jeg ikke får tatt turen innom hos dere alle sammen. Vil helt til slutt her få takke så masse for alle kommentarene fra dere,og støtten dere gir,jeg setter utrolig stor pris på dere alle sammen! Tusen takk.

I’m leaving the country for restitusjon. Bye bye.