Tilstanden akkurat nå

Tja,hva skal jeg si? Opp og ned,hit og dit,fram og tilbake. Tusen tanker,tusen følelser,det svinger fra høyt til lavt,full til tom,motivert til umotivert,energisk til rastløs. Alt på engang. Alt dette kun for de 3 dagene jeg skal inn på Modum på vurderingsopphold. 3 dager. Et vurderingsopphold varer ikke lengre. Og en eventuell innleggelse vil ikke komme før tidligst i midten av august,mest sannsynlig i september. Jeg vil ikke få vite mer før siste dag på vurderingsoppholdet.Jeg kan ikke nekte for at jeg er sinnsykt nervøs. Kanskje vil ting bare fortsette som før,som det er nå,kanskje vil alt bli snudd totalt opp ned på. Uvissheten truer med å kvele meg,presse luften ut av meg. Det er det første jeg tenker på når jeg våkner,og det siste jeg tenker på før jeg sovner. At det skal rokke ved så mange tanker og følelser,det er helt vanvittig! Jeg får ikke ro. Det er helt kaotisk inni meg,oppi hodet,tankene kverner og kverner,det stormer hardt i meg. Jeg har tusen spørsmål,likevel har jeg fått besvart noen av dem. Jeg spør og spør de som har vært på Modum,de som har erfaring. Jeg får bekreftet en del ting som jeg allerede skjønte,fått vite mer om det jeg ante,og fått svar på ting jeg ikke visste eller ikke hadde tenkt på. Svarene både beroliger meg,og gjør meg enda mer urolig. Jeg må selv oppleve det hele,så selv om andre prøver å berolige meg,så sitter jeg her å bekymrer meg,og drar meg i håret,og vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men når det å gråte er noe jeg ikke har tillatt meg selv å gjøre på år og dag (foruten i sammenhenger som begravelser,og rørende tårer i bryllup),så blir heller oppgitthet og hysterisk latter resultatet. Jeg prøver å kvinne meg opp,roe meg selv med at dette her er en erfaring jeg trenger,en utfordring jeg må gi meg selv,en sjanse jeg skylder meg selv etter år med noe jeg kan kalle mishandling av egen kropp og eget sinn. Jeg prøver å opprettholde en tøff i tryne holdning og forsikringer om at «jatta,dette skal gå så bra så»,men bak fasaden skjelver jeg som et aspeløv og har lyst å skrike et høyt og skingrende nei,av hele mitt hjerte. 3 dager,det er det vil ta.

Men disse 3 dagene vil bestå av veiing,somatiske undersøkelser,undervisning om hva som skal skje,samtaler,bli kjent med andre pasienter,nye som innlagte, og ikke minst måltider. Det som skremmer meg mest er selvsagt veiingen og måltidene. De jeg har pratet med som har vært der selv,sier at de som jobber der bryr seg katten med hva tallet på vekten viser,dessverre gjør det ikke det for meg. Tanken på å ha et høyt tall på den fordømte vekten får meg til å grøsse. Nå er ordene «høyt tall» relative,det som for meg er høyt,kan være lavt for andre. Så klart. Men det hjelper meg ikke i det hele tatt. Hva de som jobber på Modum mener om tallet på vekten beroliger meg ikke i det hele tatt. Not at all,fordi det betyr noe for meg hvilke tall som vises. Det opptar meg dag og natt. Og jeg jobber med den saken,fordi jeg aldri blir fornøyd. Jeg grubler meg halvt ihjæl på hvordan jeg skal holde ut måltidene,og ikke minst hvilket utfall det vil gi på vekten etter de 3 dagene. Jeg står i helspenn,det kjennes ut som hver jævla liten nerve skal eksplodere og takke for seg. At jeg skal falle om som et nervevrak og ikke være i stand til å reise meg igjen uten at kroppen skal svikte på nytt. Jeg får faen ikke fred. Svarene til andre beroliger meg ikke. Tusen tanker lager et kaos uten like. Jeg er rastløs og urolig. Humøret svinger. Det veksler mellom å gå fra å ville spise og spy,til at jeg ikke makter det i det hele tatt. Rundene er ikke like heftige,og ikke like mange alle dager,og det er vel kanskje noe? Og selv om jeg ikke orker,så blir det,for det kan være at jeg har igjen f.eks litt brød fra dagen før,og ironisk nok så klarer jeg ikke kaste mat,så da lager jeg heller noe,spiser og spyr det vekk istedenfor. Midt oppi den lille fornuften,så blir man veldig irrasjonell,det som egentlig virker helt ufornuftig blir fornuftig. Jeg ser det,samtidig som jeg blir helt blind for det,grensen viskes ut,og jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller føle. Kaos.

Jeg ønsker meg ut av det hele,jeg ønsker å la det bli,jeg vil,men jeg orker ikke tanken. Jeg burde,jeg må,men jeg skulle ønske jeg slapp. Jeg skulle ønske jeg slapp å måtte,at jeg ikke burde,at det går greit likevel. At det ikke vil bli verre enn det alt er uansett,og dermed så vil jeg klare meg,jeg har jo alltid klart meg. Det er nok av dem har det verre,som ikke klarer seg like bra. Formen går opp og ned så klart,humøret likeså,men for det har jeg hvertfall stemningsstabiliserende som hjelper meg å opprettholde en noenlunde balanse,skjønt den som oftes ligger å vipper like under nullpunktet. Det er hvertfall bedre enn det var før jeg startet på dem,mens jeg ennå ironisk nok gikk på antidepressiva,som gjorde meg enda mer depressiv,som gjorde meg gal av selvdestruktive handlinger. Når jeg ser tilbake på det nå,så ser jeg det som en tragisk plass,noe tragisk jeg ikke vil tilbake til. En tilstand som slet meg ut,en tilstand som gjorde meg verre enn sånn det var før jeg begynte på dem. Jeg vil ikke tilbake på antidepressiva igjen,aldri i livet.Jeg ønsker meg ikke tilbake til i en tilstand hvor drikking,rusing,overdoser og selvskading skal bli en del av hverdagen igjen,det er noe jeg vil fortsette meg å ha bak meg,være ferdig med. Jeg tar meg fortsatt en fest i ny og ne,jeg kan kose meg noen pils,litt vin,akkurat som alle andre som drikker på en fornuftig måte kan,men ikke i den grad som det var for kun 1 år siden. Nå blir jeg nesten sliten av å tenke på hvordan det var,og bare det gjør at jeg ikke orker drikke så mye lengre. Ting ble mye bedre for meg på mange måter når jeg sluttet på antidepressiva. Jeg synes det er flott at det hjelper på andre,men for meg så gjorde de ting bare verre. Og jeg er dessverre ikke den enste som har fått den effekten av dem. Jeg er glad jeg er ferdig med dem. Stemningsstabiliserende virker bedre på meg,tankene er ikke like svarte,mye av den selvdestruktive biten er borte,og dermed klarer jeg å leve med det. Så da skal det vel gå bra å fortsette sånn det er nå? Jeg vet jeg burde,men jeg klarer meg likevel. Må,må ikke,burde,burde ikke. En drakamp mellom fornuft og ufornuft. Jeg blir gal. Så mye kaos for kun 3 dager,og det er kun 15 dager igjen. Hærregud. 15 dager til jeg er på Modum. Jeg er et nervevrak.

Jeg håper bare jeg kan komme ut derifra med mer motivasjon,og klare å kjenne på,og nyte sommeren. Se fram til alle jeg skal treffe,til det som skal skje,2 bloggtreff,kanskje en sydentur. Være sammen med familie og venner. Til tross for de 3 dagene,så håper jeg at jeg klarer å leve resten av sommeren på en rosa sky.

Men først skal jeg ut å løpe meg en tur.