Retningsendringer

Notat fra dabok,2009.

«Jeg føler meg så uendelig tom. Jeg føler at jeg står ved nok et veiskille. Hvor går jeg fra her? «Gjør det du alltid har gjort,og du vil alltid være den du er» Jeg trenger nye innspill,nye strategier. Jeg har tapt mange kamper,nettopp fordi mine mestringsstrategier ikke har fungert. «Når noe ikke virker,gjør noe annet» Det er enklere sagt enn gjort. Når man står der på en blindvei,må man ta andre handlingsvalg for å komme seg videre,framfor å snu og gå samme vei tilbake. Man setter seg fast i et tankespor,man gror fast der. Og mens tiden går,jo mer fastgrodd blir man. Det trengs nyttigere redskap for å løsne det hele. De redskapene er mine egne tanker og valg

«Man ser ikke skogen for bare trær»,man tråkker seg fast i et mønster,og man står og stamper i de samme sporene til enhver tid,og føler at man ikke kommer seg løs. Det kan føles trygt å oppholde seg i disse sporene,du har gått den veien så mange ganger,du kjenner hvert eneste skritt,fram og tilbake,fram og tilbake. Ensporet,ensidig,uten endringer. Ingen avkjørsel til høyre eller venstre,det eneste du kjenner til en det langstrekket du går og går i,og grøftekantene som du har ramlet i så uendelig mange ganger,gjørma du har kavet i,som du mange ganger har brukt lang tid på å komme deg opp av,fordi du har følt at det ikke er noen vits i å prøve engang,fordi det virker som en uoverkommelig oppgave,mens andre ganger har du satt inn ekstra krefter på å komme deg opp så fort som mulig. De gangen du har ligget der og følt på håpløsheten,har du kjent på den kalde massen som har truet med å drukne deg,dra deg under og latt mørket senke seg over deg. Gitt deg fred fra verdens kav og mas,plikter og oppgaver,tvang og angst. En verden i ensomhet,i frustrasjon over en håpløs tilværelse. Men det er her du har vært fanget i så mange år,det er hverdagen du kjenner og lever så smertelig i,dag ut,og dag inn. Du vet hva du har,du vet hva du får når du våkner opp igjen til en ny dag,om du i det hele tatt har fått deg noe søvn gjennom den tunge og vanskelige natten,og kun mørket og stillheten har vært dine følgesvenner. Netter uten stjerner på himmelen,netter i et total mørke. Netter fylt av tankekaos og uro,rastløshet og hjertesmerte. Ensomhet,og en lengsel etter noe du føler du aldri tror du kan få,å være elsket. «Når jeg ikke elsker meg selv,hvordan kan andre elske meg? Når jeg ikke føler meg god nok,hvordan kan andre fortelle meg at jeg er god nok som jeg er? Jeg er ikke god nok. Jeg er uten verdi» Dagene er fylt av tunge tanker,en sirkel av atferd,uten et snev av en aldri så liten glipe å prøve å komme seg ut av. Du gir til slutt opp å se etter en glipe,du godtar at du må gå i den sirkelen som består av de samme rutinene,det er uansett det du kjenner best,du føler deg trygg på den veien,fordi du har gått i den så mange ganger at du kjenner hver eneste detalj. Du kan den i blinde. Og i veggene sitter det demoner som følger hvert skritt du tar,demoner som bruker all sin tid på å fortelle deg hvor udugelig du er,hvor håpløs du er,og passer på at du ikke skal begynne å lete etter noen gliper i veggene som kan gi deg håpet om å komme deg ut i en lysere tilværelse. Du godtar,du tror på det som blir sagt,uansett hvor smertelig det er. Deres ord blir dine egne. Deres tanker blir dine. Dere blir ett. De er deg,og du er dem. Du klarer ikke sette skille etterhvert.

Dager fastlå i rutiner. Vandring mellom de så altfor velkjente hyllene i butikken,du vet hvor du finner hver eneste vare. Og selv om du er så ufattelig sliten og lei,og gråten sitter i halsen fordi du egentlig ikke orker,så vet du at suget og trangen,tankene og følelsene ikke gir deg fred,du har ikke noe valg,du må. Og du vil,fordi det er den eneste måten du vet at du kan en viss fred og ro av det som må til. En kurv eller en handlevogn fylt av det du enn måtte ha lyst på,matvarer du føler deg trygg på,penger som flyr avgårde,handleposer så tunge at du tror armene skal rives av deg når du går den lange veien hjem. Kjøleskap og kjøkkenskap som fylle opp,forberedelser av maten,om du ikke bare slenger alt på bordet og gjør det klar så snart du har kommet deg inn og får satt deg ned. Glass er unødvendig,du drikker rett av flaska,søppelposen står klar ved siden av deg på gulvet,maten stables på fatet,eller spises rett fra pakningen. Tørkepapir er ikke nødvendig,fordi du slikker hvert eneste kliss og søl av fingrene. Små biter er aldri et alternativ,munnen fylle opp,den er aldri tom. Du fyller opp magen,med mat og med drikke. En liter drikke i løpet av en omgang med maten må til,du spiser og drikker,spiser og drikker til mage er så full at du er redd den skal revne før du får reist deg og går krokrygget inn til badet,og henger hodet over doskåla og presser på til tårene fylle opp øynen,og hjerte sprenger. Alt skal opp,du gir deg ikke før du kjenner den etsende magesyren kommer opp helt til slutt. Bena skjelver,fingrene er dekt med slim og oppkast,og du er så sliten at du bare har lyst å krølle deg sammen på badegulvet og samle deg til hjerte og kropp har roet seg nok til at du klare å komme deg opp igjen,for så å gjøre deg klar til hele rutinen starter på nytt. Om og om igjen,stuck on repeat,til du er så sliten at du ikke klarer mer. Den evige sirkelen,den eneste veien du kjenner,den eneste måten du kjenner,den samme gaten du har gått så mange ganger. En sirkel. En vei du ikke kommer ut av,fordi du finner ikke veiskille som du innerst inne vet er der,men du ser det ikke. Dette er det eneste du mestrer og kan. Du føler deg håpløs,uten verdi. Du duger ikke,du er ikke god nok.

Jeg gikk den veien i mange år. Jeg så meg blind,jeg kikket meg ikke til siden,tråkket på kun den ene veien jeg kjente til,den gaten jeg kjente,og føte meg på trygg i. Jeg hadde innfunnet meg med at jeg skulle gå den veien resten av livet,selv om et snev av meg ville noe annet. Selv om fornuften innimellom hvisket svakt til meg at det er håp,at jeg kan,at jeg har verdi,at jeg er god nok. Men jeg trodde ikke på det. Jeg nektet å tro på det. Hvorfor skulle jeg tro på det,når demonene har sagt noe annet? Når demonene og jeg hadde blitt ett? Men fonuften ga seg ikke. Den hadde bestemt seg for å hviske litt til meg hver eneste dag,helt til jeg klarte høre at den hadde hevet stemmen litt. Jeg hørte den litt bedre,jeg begynte å tvile litt,kunne jeg likevel? Var jeg god nok? Hadde jeg verdi? Kunne jeg finne andre mestringsstrategier? Fornuften fikk etterhvert litt mer plass,den konkurrerte med ondskapen. En engel og en demon. Håp og håpløshet. Hvem skulle jeg tro på? Hvem skulle jeg forholde meg til? De rev og slet i meg,dro meg i hver sin retning til jeg trodde jeg skulle slites i to. Ambivalens. Jeg både ville og ville ikke. Trodde og trodde ikke. Burde og burde ikke. Jeg ble gal,tankekaoset ble om ikke enda verre. Det stormet og raste rundt meg,uroen tiltok. Depresjonen ble verre,fordi jeg hylte og skrek i ren fortvilelse,hva faen skal jeg gjøre?? Hvor går jeg nå? Må jeg velge å tråkke på en ny vei som jeg ikke kjenner? Vil jeg finne fram? Hvor ledet den meg i det hele tatt? Ventet det noe fint der framme? Var det sant det som fornuften fortalte meg?

Fornuften har fått en stor plass nå,selv om ondskapen også fortsatt har en stor plass,spiseforstyrrelsens makt har et hardt grep,den nekter å ville gi slipp,men kjemper med nebb og klør,stiller seg i veien,vil ha meg til å snu og gå tilbake på den gamle veien. Den skriker så det skjærer i ørene mine om jeg nekter å høre på den. Jeg vet hva som venter meg om jeg nekter å høre,smerten som kommer,og den er på kanten av å være uutholdelig. Men jeg har nå fått noen redskaper jeg kan bruke for å ta igjen,til å forsvare meg,så får jeg heller bare holde ut de smertene den klarer å påføre meg. Men jeg vet at den vil sette inn enda hardere støt jo lengre jeg klarer å komme meg. Jeg vet ikke hvor klar jeg er for smerten,hvor uutholdelige den vil bli,men jeg makter egentlig ikke tenke for mye på den. Jeg er forberedt på den,og jeg vil prøve så godt jeg kan for å overleve det,for jeg er utrolig sliten av å gå i sirkel,jeg har lyst å se hvor avstikkerne bringer meg,for å se om det fornuften forteller meg virkelig er sant. For selv om jeg har begynt å tro på noe av det den har fortalt meg,så har jeg ennå vanskelig for å tro på jeg er god nok.

 

Advertisements

14 thoughts on “Retningsendringer

  1. Jupp, man tråkker seg dypere og dypere ned i gamle mønstre, ser ikke selv hvor destruktiv man faktisk er. (Eller, man ser det kanskje, men er ute av stand til å ta action og endre seg). It sucks.
    Du er selvfølgelig mye mye mye mer enn god nok. Du er HILARIOUS, pen, utrolig smart, artikulert og full av innsikt. Og sterk og tøff som kjemper med nebb og klør. Så keep going. <3<3<3

  2. Det er så vondt at spiseforstyrrelsen har et så hardt grep om deg, men det at fornuften stadig får litt mer plass og vokser seg sterkere er godt å vite. Du har tatt noen tøffe skritt i riktig retning, gjort noen virkelige hopp også vil jeg si, søknaden og kommende VO på Modum er et bevis på det. Du er ufattelig sterk! Som Kristine sier; mye mye mer enn god nok! Du er Laila jo, enestående, snille, omsorgsfulle, nydelige Laila<3
    Glad i deg<3

  3. Demoner?Hvem har sakt du har demoner?Jeg(dette er helt subjektivt)er så lei av å høre jeg har demoner,hvilkens idè eller fantasifoster fostrer slikt vrøvl?Det er MEG allt sammen,i meg,ikke noe utenfra,ikke noe hokuspokus,ingen invasjon,ikke noe annet som styrer deg(meg)enn en selv.Det er viktig,ikke gjøre det vanskelige til noe annet enn seg selv.I det finnes styrken,staheten.En selv.
    Måtte bare skrive det til deg,Laila…men det kan jo være det ikke er slik for deg,isåfall bær over med meg.

    • Det er mer en beskrivelse på de syke tankene en sf fører med seg,en metafor,if you knåw what i miin. Og anyway,klart jeg bærer over med deg,ellers hadde jeg jagd demonene etter deg,haha 😉

  4. dette var veldig sterk lesning. det var nesten så jeg kunne føle dine følelser. og samtidig mine egne. kjente meg så alt for godt igjen i dette…. du er utrolig flink til å formidle.

    og du: du er mer enn god nok! ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s