Piknikk med døden

«Død ved bulimi kan skyldes hjertesvikt ved elektrolyttforstyrrelser. Og dels skyldes det stor fare for selvmord. En slik risiko forsterkes av kombinasjon av bulimi og rusmiddelmisbruk. Det er påvist høyere forekomst av selvmordsforsøk hos bulimikere med overvekt enn normalvektige bulimikere

(Kilde: lommelegen)

Mange tenker kanskje ikke over at Bulimi faktisk kan være dødelig. Det man har hørt mest om er jo gjerne anorektikere som har sultet seg til døde. Man har ikke like ofte hørt om bulimikere som fått hjertesvikt. Hvertfall har ikke jeg som selv er bulimiker hørt/lest om det like ofte. Over her er det heller ikke tatt med faren for å kveles i sitt eget spy. Man setter seg selv i livsfare hver gang man overspiser og kaster opp med andre ord. En flørt med døden. Mange av oss er fullstendig klar over faren ved det vi driver med,likevel sitter en spiseforstyrrelse så hardt i at det ikke er så enkelt som «bare å slutte» med. Det kreves mer jobbing enn bare å sette en sluttstrek just like that. Men en skulle tro at det burde være grunn nok til å ville bli frisk,ikke sant? Med mindre man ønsker å dø,så er jo dette her en risikosport. Om jeg kan kalle det for det. «Skremmer det deg ikke at du faktisk kan dø av bulimien?»  Både ja og nei. Det skremmer meg fordi jeg ikke vil dø. Jeg har ingen ønsker om gi slipp på livet ennå. Og samtidig så skremmer det meg ikke nok til å gi slipp. Sykdommen sitter for hardt i med andre ord. Bare den får dekket sitt behov,så lenge den får næringen den trenger til å vokse seg større og sterkere,så driter den en lang marsj i om at jeg kan dø av det. «Det skjer ikke med deg» Flott,det skjer ikke med meg,selvsagt skjer det ikke med meg. Jeg senker skuldrene,tenker ikke mer på det. Ja,så enkelt som det er det faktisk. De tankene blir ikke liggende på lur og snorkle seg,de gjemmer seg helt vekk,gjør seg usynlige,gjør seg «ikke-gjeldende» Det er tanker man ikke skal tenke på sier sykdommen,»du skal ikke dø,for jeg har tenkt å fø på deg i mange år,og jeg har ikke tenkt å dø med det første. Med meg alene kommer du ikke til å dø. Blander du meg med alkohol eller rus,så vil kanskje de tankene komme og prøve å overtale deg til å tro at livet ikke er verdt å leve. Men med meg alene vil alt gå bra.» Det stemmer. I’ve been there. Derfor tar jeg ikke rusmidler,derfor drikker jeg veldig sjeldent,fordi jeg orker ikke depresjonene som kommer,tankene om overdoser og ønsket om å kunne «slukke lyset og ta kvelden for godt.» Det er en vond plass å befinne seg på. Der man er sliten av seg selv og livet.

Det er utrolig frustrerende å være så dønn sliten av sykdommen,men likevel ikke klarer å endre på atferden. At man ikke klarer å gjennomføre alt man skulle ønske man klarte. At det skal ta så lang tid å bli frisk. Det er noe som heter «Å skynde seg langsomt» Jeg vil skynde meg fort! Mens jeg spiser,så spiser bulimien meg opp. Den biter seg fast, jeg biter tilbake,men treffer sjeldent. Jeg sitter med en kropp full av bitemerker. En halvt ihjæl tygd kropp. Bulimien har skarpe tenner,som gnager seg gjennom marg og ben,som kan knuse deg med et eneste stort bitt. Den kan,om den vil,gi deg et dødelig jafs,men hvem skal den da fø på? Dermed biter den ikke så hardt som den faktisk kan,den holder igjen litt,nok til å holde deg i live,sånn at den kan tyne hver eneste lille flik den kan av deg. Den lusker rundt deg som en sttor stygg ulv med rødglødende øyne og en siklende og illeluktende svært gap. Den våker over deg,dag og natt. Gir deg mareritt i våken og sovende tilstand. Passer på å fylle på med stygge tanker sånn at den har deg i sin makt,truende,og dødelig om den vil. Den sørger for at jeg ikke glemmer at den er der,den gir meg aldri fred,den gir meg ikke mye tid til å puste fritt. Den forpester tankene mine døgnet rundt. Jeg får ikke fred i drømmene mine heller. Jeg har hatt uttallige drømmer hvor jeg har spist og spist og ikke hatt muligheten for å kaste opp,og når jeg da våkner så ligger jeg der med et hamrende hjerte og sykt dårlig samvittighet for alt jeg har spist og beholdt,og jeg føler meg sinnsykt ekkel og ufordragelig. Og når jeg får kommet meg litt til hektene,så er lettelsen enorm når jeg oppdager at det hele kun var en drøm. Jeg har også mange ganger drømt at jeg har mistet tenner,også en ganske vanlig drøm blant bulimikere. Jeg trenger ikke drømmene til å få fastslått at bulimi faktisk kan føre til dårlige tenner. Jeg er et levende bevis på det.

Det finnes tusen grunner til å ville bli frisk. Bulimi (og andre typer spiseforstyrrelser) har uendelig mange store skadelige bivirkninger,den kan gjøre store skader. Og døden kan være et endelig utfall. Til tross for at jeg vet alt dette her,at det kan ende med en brå død,så skremmer det meg ikke nok. Det har aldri gjort det,og det gjør det heller ikke nå. Det er ikke det som er grunnen til at jeg nå går et skritt videre i behandlingen,men det at jeg på generelt basis ønsker en friskere tilværelse. På den måten kan jeg unngå døden,det tar jeg med som et «pluss» for å si det på den måten. Ikke at jeg er i sikkerhet på noen som helst måte ved at jeg går videre i behandlingen,for man vet aldri. Kroppen er såpass føkka at den kan takke for seg i morgen,men ved å gå videre,så kan jeg forebygge et sånt utfall. Jeg liker ordet «forebygge.» Jeg vil forebygge kroppen min. For å ha bulimi,er som å ha piknikk med døden. Jeg ønsker meg en dag å kunne gå på en skikkelig lunjs,uten bulimien.

 

 

Advertisements

25 thoughts on “Piknikk med døden

  1. Kjære Vakre Laila ❤ !! vel, det skremmer meg og jeg vet hvordan det føles å være nære døden!!! Ingen behagelig opplevelse. Jeg måtte inn i min 5 runde med SF for å oppleve det, emn jeg håper ingen vil måtte oppleve den redselen,bare får å finne nok motivasjon til å kaste SF på dør for godt ! En dag med lunsj uten Bulimien er deg vel undt !! Stå på ❤
    YOU GONNA WIN ❤ ❤ ❤

    Klæm ***

    • Ja,mange trenger lang tid,men til slutt så vil det jo funke for mange,heldigvis 🙂
      Og du,du fortjener akkurat det samme 😉

  2. Veldig bra skrevet, du får det virkelig understreket hva denne sykdommen gjør med oss.
    Jeg savner også mer fokus på skadevirkningene av bulimi og det tror jeg vil bidra til at folk våkner opp og forstår at bulimi er minst like farlig som anoreksi. Ja, man ser gjerne sykere ut når man er skrapa, men skinnet kan bedra. Jeg er normalvektig, ser ikke syk ut, men kroppen sliter, det merker jeg VELDIG godt.
    Det er akkurat det folk trenger å vite om bulimi, det er ikke en dans på roser..tvert i mot.

    En dag vil vi begge gå på lunsj, uten bulimien som henger på som en klegg. Det er jeg sikker på.

  3. WORD!
    Som vanlig veldig godt skrevet, Laila. Du har en evne til å sette ord på ting, dra fram ting ved en spiseforstyrrelse som er reelle, viktige og kanskje ikke så godt kjent for dem som ikke står i det. «Det kommer aldri til å skje med meg», «Jeg er ikke SÅ syk, hallo..»

    Jeg HATER å ha mareritt der jeg mister alle tennene, tennene råtner og knekker, tennene gjør vondt, etc.

    Du fortjener et liv uten bulimien, søte ❤
    (PS: bruker du Photoscape?)

  4. Den lunsjen vil jeg være med på. 🙂
    Ang. døden, jeg tenker akkurat det samme. Blir ikke skremt nok. Bulimien lukker øynene mine sånn at jeg ikke klarer helt å ta innover meg at jeg leker med livet mitt. Jeg har også lettere for å bli suicidal når jeg drikker, for noen år tilbake var det helt ille, heldigvis fått mer kontroll der nå.
    Bra skrevet, Laila! Jeg håper du en dag blir «mer skremt» (les: frisk.)

    L<3ve

    • Ja,forhåpentligvis vil jeg bli mer skremt,hvertfall mer reflektert over det..
      Weee,liker at du vil være med på lunsj 😀

      ❤ you

  5. Jeg har riktignok ofte vært der at det å kunne dø av bulimi heller har vært et pluss… Men jeg kjenner meg godt igjen, man tenker gjerne at det skjer jo ikke med meg. Min tanke er dessuten at neimen det KAN jo ikke skje med meg, fordi jeg er ikke noen FLINK spiseforstyrret, jeg kaster ikke opp SKIKKELIG, så meg kan det ikke skje noe galt med. Lav kalium og lav kroppsvekt bekymrer meg tydeligvis ikke. Egentlig blir det bare en bekreftelse på at jeg klarer å tøye grensene. se hvor mye jeg får til å ødelegge meg selv liksom.

    Den er temmelig paradoksal den her lidelsen…

    Apropos drømmer ja. Alle med noe som helst forstyrret syn på mat kjenner seg vel igjen i disse matdrømmene, og for noen av oss kan det være temmelig ekstremt. I natt drømte jeg at jeg fikk hjerteinfarkt fordi jeg ikke fikk kasta opp. Egentlig var det hjernerystelse da, men det var uansett farlige greier. Men jeg brydde meg ikke, det eneste som var viktig var å klare å komme seg unna de bekymrete blikkene for å få kaste opp. It’s a bulimic’s world…

  6. Håper bulimimonsteret en dag avgår med døden, uten å ta deg med seg. Helst veldig snart.

    *spytte på bulimimonsteret og klemme på Laila*

    Glad i deg!

  7. Det er mange måter å se dette på.

    Jeg har ikke hørt om mange, men noen få. De tilfellene har vært svært alvorlig. Der bulimien påvirker hjertet og det er fare for døden, uten at personen er undervektig. Men forekommer vel oftere hvis det er andre rus/medikamenter inne i bildet.

    Min tanke når det kommer til skadene ved sf er, det gjelder ikke meg. Vanlige regler og naturlover osv gjelder ikke meg. Har diskutert dette med psykologen og. Jeg føler meg på ingen måte unik, men jeg er annerledes. Jeg trenger lavere kaloriinntak enn normale folk, jeg kan trene mer uten å få skader, jeg ka trenge lengre økten uten å tilføre vann/næring, jeg kan kaste opp mye og ofte uten at det vises på blodprøver osv… Teit… Men kanskje en vanlig måte å tenke på. Fornuften og teorien stemmer ikke overens med hvordan sykdom virker inn på meg.

    Det andre er blitt nevnt over her. Døden kan jo virke mer fristende enn kampen mot og livet etter sykdommen. Det som plager meg når jeg tenker i de banene er: Jeg kan ikke risikere å dø før jeg er klar. Det må være ryddig, ingen bevis på spy etc rundt meg, papirer og alt må være i orden. Alle fb-, mail-, twitterkontoer osv må avsluttes. Det rekker man ikke hvis døden inntreffer sånn litt plutselig.

    Lese du medusabloggen? Det er en artikkel der, den har hengt med meg siden jeg først leste den for mange år siden. Det er skremmende. Ei jente som dør av skadene ved bulimi, tror det er referert fra obduksjonsrapporten i artikkelen.

    • Ja,ikke sant,man tror aldri at det skal ramme en selv,men at dette er noe som skjer med andre
      Følger Medusa ja,og hvis du henviser til hun som fikk hjerneskade,så er jeg med…

  8. Harde fakta,og viktige fakta!! den skumle sannhet,bulimiens sanne ansikt, en djevel med en forførende hviskende stemme,som overdøver hva konsekvensene av hva den kan føre til!!
    Flott at du skriver om dette!
    Og du….en dag skal du se at du går på en skikkelig lunsj uten bulimien. En dag skal du ha trekt bulimien ned i dass og lagt på lokket. Det tar nok tid,men jeg vet at du kan vinne over den!!

    *gooood klem* ❤

  9. spiseforstyrrelse er et reint helvete generelt! men bulimi er veldig farlig! Jeg hadde en periode som endte på tvangsparagraf på psyk avdeling.. Det skal så lite til før blodprøver går en viss plass, og det går så sinnskyt fort. stå på, ikke kom dit vennen ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s