Aller første dag i behandling

28.juni 2006. Mitt aller første møte med psykiatrien. Psykiatrisk poliklinikk i Molde. Jeg hadde da vært spiseforstyrret i 11 år,uten å hatt noen form for behandling tidligere. Det har nå gått 5 år,og jeg går fortsatt i behandling på psyk.pol. her i Molde. 5 år,minus 1 år hvor jeg var uten behandling i det hele tatt. 4 år med behandling totalt,av 16 år som spiseforstyrret. Det er 11 år for lite. Bare tanken på at det faktisk gikk så mange år uten at problemet ble tatt tak i,er nesten uforståelig for meg,men det viser vel egentlig bare hvor bra jeg faktisk har klart meg,til tross for sykdommen. At jeg klarte holde det skjult for foreldrene mine i alle de årene,fordi de trodde på løgnene mine om at grunnen til at jeg gikk ned i vekt var på grunn av mye trening. En sannhet med moderasjoner. Det var ikke bare trening. Det var også sulting,faste,mye oppkast og misbruk av avføringspiller. Som psyk blir man god på å lyve og å snike seg unna,vil man holde nok skjult,så kan man klare det over lang tid. Jeg klarte det i 11 år,da først fortalte jeg dem sannheten.

Våren 2006 var jeg veldig sliten,jeg hardkjørte meg selv på flere punkt. Jeg studerte og målet var selvsagt å bestå alle fagene mine det semesteret. Jeg trente Taekwon-Do,møtte opp på alle treningene,uansett hvor sliten jeg var. Jeg overspiste og kastet opp flere ganger daglig og jeg fastet. Forholdet jeg var i var turbulent på den tiden,og mye av grunnen til det var min spiseforstyrrelse. Jeg slet,og han slet med meg og mitt,og jeg slet med at han slet med meg. Jeg havnet i en stor depresjon,og var veldig frustrert og fortvilt og gråt mye. Jeg gikk rundt i en tåke av tunge tanker og vonde følelser. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til noe som helst,alt virket håpløst og jeg hadde bare lyst å gi opp alt,for jeg orka ikke ha det sånn. Jeg hadde ingen å prate med,ingen jeg kunne dele alt med. Jeg hang litt med en min eks og jeg studerte med,jeg kunne prate litt med han,men det gikk mest på min eks og meg,men han viste også om mitt spiseproblem,han hadde sett vektnedgangen min fra høsten 2005,da jeg begynte på høyskolen og ble kjent med han. Jeg husker han,en til og jeg var ute på en kafe/uteplass her i Molde en ettermiddag. Vi tok en halv liter og skravla litt før de skulle videre. Jeg skulle bare hjem,orka ikke noe annet,de skulle likevel ut og spise,ikke noe jeg ville være med på. Jeg følger dem bort før jeg går,og i det jeg skal til å gå,sier han til meg: «husk at jeg stiller opp for deg,og blir gjerne med deg til sykehuset om du søker hjelp…» Jeg gikk derifra med tårer i øynene fordi han brydde seg. Ikke mange dagene etterpå tok jeg kontakt med rådgiveren på høyskolen. Jeg har skrevet et innlegg om det møtet tidligere,og det kan lese her.

Hun så meg,hun hørte på meg,og hun tok meg på alvor. Hun tok en tlf ned til akutt teamet på psyk.pol. og pratet med dem i noen få minutter. Jeg hadde fått time uken etter. Jeg var både livredd og vettskremt. Jeg skulle for første gang prate med en psykolog om mine problemer. Hvordan ville en sånn time bli? Hva skulle jeg si? Hvordan skulle jeg starte historien min? Hva kom han til å si? Hva ville skje videre? Måtte jeg gi slipp på spiseforstyrrelsen min nå? Jeg hadde tusen tanker i hodet,men jeg klarte ikke samle dem,det bare surret enda mer enn før. Jeg var redd for det ukjente som nå lå foran meg,et ukjent terreng jeg ikke ante hvordan jeg skulle komme meg fram i,om jeg klarte å komme meg fram. Jeg gråt fordi jeg var redd for å gi slipp på spiseforstyrrelsen. Redd for å måtte gi slipp på noe som hadde vært med meg i så mange år. Samtidig så jeg fram til å begynne i behandling,få hjelp til å håndtere problemene mine som jeg hadde mistet fullstendig kontroll over. Jeg skulle prate med noen som hadde kunnskaper om psykiske lidelser,noen som forstod,noen som hjelpe meg å rydde opp i tankene mine,som kunne gi meg råd,noen som skulle hjelpe meg til å finne motivasjonen min til å komme meg videre,opp og fram. Men aller mest var jeg redd. Redd for hva det ville koste meg,hvor mye arbeid som lå bak å begynne på den lange veien. Og til tross for hjelp fra dem,så var jeg også redd for å gå den lange veien alene. Jeg var redd for å bryte sammen og ikke være i stand til å reise meg igjen. Jeg var redd for å måtte dele tanker,hva jeg måtte dele.

I dagene fra jeg pratet med rådgiveren på skolen,fram til min første time hos akutt teamet,så prøvde jeg å roe meg ned,prøvde å tenke positivt,finne fram motivasjon og tro på at dette her var en bra ting å gjøre. At det ikke var skummelt å prøve å bli frisk. At det faktisk hadde gått langt nok nå,at det var på tide å ta tak og komme meg videre. Poliklinikken lå ikke så langt ifra der jeg bodde den gangen (nå er den flyttet,og ligger ikke så langt ifra der jeg bor nå),så jeg hadde ikke lang vei å gå ned,men veien ned dit var vanskelig å gå,det føltes som jeg gikk min dødsdom i møte. Jeg kom ned dit litt før timen begynte,og jeg husker jeg satt utenfor der og var sinnsykt nervøs. Jeg tok en røyk (ja,jeg røyket enda på den tiden) og hjertet hamret villt i brystet på meg. Jeg grudde meg noe sykt for å gå inn den døra. Men inn måtte jeg,så det var bare å hoppe i det. Jeg måtte bort i skranken for å si fra at jeg var kommet og satte meg så i den så altfor utslitte sofaen i den dødkjedelige ventekroken som var der. Jeg ble sittende å bla i noen forlengst utleste ukeblader uten at jeg egentlig leste det som stod der,for alt som opptok meg var de tusen tankene som kom og gikk,og det hamrende hjertet som ikke ville roe seg ned. Plutselig befinner det seg en veldig høy mørkhåret mann foran meg og sa navnet mitt. Jeg var sikker på at han kunne se hjertet som nesten spratt ut av meg. Han smilte mot meg,og presenterte seg,og ba meg følge med han opp. Han var psykiatrisk sykepleier,og da vi kom opp på kontoret,satt det en mann til der. Han smilte like hyggelig og presenterte seg som Mr.Psykolog. Jeg husker jeg måtte trekke litt på smilebåndet av han,en komisk skrue,han var ikke akkurat en sånn «typisk» psykolog i brun dress og briller.

Jeg ble plassert i en liten sofa og de satt foran meg,jeg følte jeg stod for retten,at jeg ble avhørt,men smilene deres fikk meg til å slappe av litt,til å senke skuldrene og smile tilbake. De hadde jo fått et kort referat av rådgiveren på skolen,så de innledet samtalen med den informasjonen de hadde fått. Det hjalp selvsagt på,for da hadde de et utgangspunkt de kunne stille meg spørsmål fra,noe som gjorde det lettere for meg også. De spurte spørsmål,og jeg svarte som best jeg kunne. De spurte på hvordan spiseforstyrrelsen min startet,om tanker og følelser,hva jeg følte rundt spisekickene mine mens jeg hadde dem,hva som utløste dem,hvilke sinnsstemninger jeg brukte maten  som trøst for. Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra dem,de syntes jeg var veldig reflektert over egen sykdom,og hadde mye innsikt. Hvem med en psykisk lidelse har ikke det? Jeg fikk et spørreskjema med over 500 spørsmål jeg skulle fylle ut,en personlighetstest. Jeg tror jeg brukte bortimot en halv time på det skjemaet,jeg krysset som en helt. Resultatet skulle jeg få timen etter. Jeg fikk en god time med de to,og det var god kjemi mellom oss. De fikk jeg til å trives der,og tonen var god og avslappet. Jeg hadde ingen grunn til å grue meg,men det kunne jeg jo selvsagt ikke vite på forhånd. Jeg gikk hvertfall ut derifra med et smil og senket skuldre. Jeg svevde nesten av lettelse,og de hadde sådd et frø av motivasjon i meg,og jeg så allerede fram til neste time.

Jeg begynte alt da å sette inn fokuset mitt på positiv tenkning,bestemte meg for å prøve å reflektere over tanker og følelser som kom,når og hvorfor jeg brukte maten som løsning,jeg ville prøve å bli flinkere til å bruke dem rundt meg til å prate med,til å være mer sosial framfor å være alene. Likevel hadde jeg 2 runder med maten den dagen,jeg vet ikke hvorfor jeg hadde det med tanke på den timen jeg hadde,men det var kanskje en løsning jeg trengt å bruke der og da på grunn av det stresset jeg hadde vært gjennom,jeg vet ikke,for jeg skriver ikke noe om akkurat det. Men jeg skriver at det var greit,»i morgen er det en ny dag»,jeg var hvertfall motivert. Jeg hadde uansett en god dag resten av den dagen. Jeg pratet med mamma,søsteren min og ei venninne på tlf,jeg var sammen med en tidligere eks en stund,og jeg hadde fått B på en jusseksamen som jeg trodde jeg kom til å stryke i,jeg hadde da dermed bestått alle eksamenene mine det semesteret.En dag med happy ending.En positiv dag med motivasjon. En begynnelse i psykiatrien,begynnelsen på behandling som nå har ført meg 5 år fram i tid.

Jeg visste at det kunne ta meg mange mange år å bli frisk,sånn tenker jeg ennå. Men det er rart å tenke på at jeg faktisk ennå tenker at jeg ikke har begynt på behandlingen som skal gjøre meg frisk,men fakta er jo at jeg allerede har gått i behandling i 4 år tilsammen,og hvor langt har det egentlig brakt meg? På en side vil jeg si ingen. På en annen side vil jeg si et stykke. Jeg misbruker maten på samme måte som da,men samtidig så har mye av tankegangen jeg hadde da endret seg. Jeg har fått bygd opp litt selvtillit igjen,jeg har fått enda mer selvironi,jeg tar ikke meg selv så høytidelig,jeg har dager hvor jeg klarer å redusere rundene med overspisng og oppkast,jeg har dager hvor jeg klarer å gjøre andre ting,komme meg ut av huset,for å redusere tiden jeg kunne ha brukt på bulimien. Jeg klarer å holde meg unna selvskading og overdoser,til tross for at tankene selvsagt dukker opp innimellom,men det er ikke noe jeg tillater meg selv å  gjøre lengre. Nå gjenstår det å prøve å tenke likedan når det kommer til oppkast,å klare å komme dit hen at jeg heller ikke tillater meg selv å gå dit hvor jeg bruker bulimien selv om tankene kommer. Jeg er faktisk på veien,jeg har gått den i 4 år allerede,og jeg må belage meg på å fortsette å gå på den i mange år til,men når jeg har gått 16 år på den spiseforstyrrede veien,til tross for at 4 år av dem årene også har vært i behandling,så skal jeg også klare å gå mange år til på behandlingsveien.

 

I’M ON MY WAY.

Advertisements

16 thoughts on “Aller første dag i behandling

  1. 4 verdifulle år! Du har nok lært mer enn du tror.
    Er så ufattelig stolt av deg;) klapper deg 10 ganger på skuldra!

    • Jeg vet heldigvis at jeg har lært mye,jeg har fått med meg mye liksom,som jeg tar med meg videre:)
      Tusen tusen takk for all støtten du og Tommy gir meg ❤

  2. sv:Vet du..skremme vekk kan ingen andre enn en selv. Akkurat som en må gå veien selv, må en skremme de vekk selv. Ingen kan fikse et indre (likevel ber jeg om de annahver dag, «REPARER MEG TAKK!!!!»), men hjelpere kan sortere, støtte og lære vekk verktøy. Fryktelig upraktisk, tenk om noen bare kunne holde rundt en og husje monstrene unna ❤
    Takk vennen…men hvem sier at du ikke har det? Jeg VET at du ikke kan vite det..bare vent til du har sluttet å kaste opp, DA kommer evnene fram….og du har allerede litt av et utgangspunkt. Jeg gleder meg. Klem.

    • Ja,jeg mener ikke at de det er dem som skremmer dem vekk,men at de står på sidelinja og forteller deg at du må huske på alternativene du har når de fornuftige tankene har tatt seg en spasertur. At behandlerne da er der og hjelper til,minner deg på verktøyene dine 🙂 Men hadde vært supert om de kunne ha reparert alt assa. Ja takk liksom.
      Vel,jeg har såvidt begynt å strikke litt liksom,hahahaha. Og så kan jeg klippe og lime,det er vel en start,LOL.
      ❤ you

  3. Ahh.. Jeg måtte tørke litt tårer etter å ha lest dette jeg. Så En blogger skrev til meg at alle de små tingene på den lange veien gjør det gå den lange veien verdt det. Vi lærer mye på vår vei, mye verdifullt… Og som du sa til meg – en gang kommer vi i mål også… I’m sure of it ❤ ❤ Fiina!

  4. Heisann,

    Først og fremst vil jeg si tusen takk for at åpnet dørene for meg inn i en annen bulimetikers liv. For meg, som har benektet problemet mitt i rundt 8 år – både ovenfor meg selv og andre, er det utrolig fint å lære om hvordan det er for andre som lider av det samme problemet. Det hvor mye slike som oss lar sykdommen styre hverdagen vår – og hvor mye glede og lykke vi går glipp av, bare på grunn av denne. For hva er målet med å kontrollere vekten og hvordan vi ser ut? Er ikke det endelige målet å bli happy?

    Håper vi begge en dag klarer å løsrive oss,
    Jeg heier på deg 🙂

    • Jeg håper du nå da klarer å søke hjelp for å komme deg ut av dette her du også 🙂 Skal man bli frisk(ere),så må man bare trå til…
      Tusen takk,og du,you can do it too 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s