I have left Modum…

Jeg trodde aldri jeg skulle få sove i gårkveld. Tusen tanker kvernet om og om igjen,hva jeg skulle få høre,hvilken avgjørelse som hadde blitt besluttet,ville jeg klare maten osv osv. Jeg var så vanvittig trøtt og sliten,helt tappet for krefter,sliten fysisk og mentalt. Jeg har drukket ganske store mengder kaffe på dette oppholdet her,så jeg fløy på do 3 ganger etter at jeg hadde lagt meg. Jeg ble liggende å snu og vende i noe som føltes som en ren evighet. Jeg tror jeg sluknet rundt 01.30-02.00 tiden. Så skulle jeg opp igjen kl.07…Jeg hadde virkelig trengt mye mer søvn,med tanke på at det ikke blir noe søvn i natt. Jeg kom meg opp,fikk tatt av sengtøy,dusjet,og pakket ferdig før det var frokost. Jeg kom meg gjennom frokosten,selv om jeg ikke fulgte kostplanen fullt og helt. Men jeg fikk hvertfall i meg noe. Jeg tror nok de fleste av oss ikke var helt i frokostmodus i dag,med tanke på at vi skulle få avgjørelsen rett etterpå. Vi ble tatt inn en og en,så det tok jo litt tid før alle hadde fått sine svar. Jeg var inne som nr. 3,den ene i gruppa dro på rommet sitt og gjorde seg ferdig der til avreise etterhvert,så fikk ikke vite avgjørelsen der,men på personen som var inne før meg fikk jeg vite hadde fått tilbud om plass. Jeg visste ikke helt hva jeg tenkte før jeg gikk inn,jeg var bare helt tom i hodet,og veldig trøtt og sliten. Der og da var det mer sånn at det ikke spilte noen rolle om jeg fikk et ja eller et nei. Jeg fikk plass. Og jeg takket ja,selv om ambivalensen dro meg hit og dit. De andre som kom inn etter meg fikk også plass,og vi fikk vite at også førstemann fikk plass. Alle vil bli plassert i det som blir den nye gruppen fra høsten av,gruppe for alvorlige spiseforstyrrelser. Ventetiden vil bli mellom et halvt år,og et år,mest sannsynlig nærmere et halvt år,muligens litt før også,men det vil vi få brev om sånn etterhvert. Innleggelsen vil bli på 11 uker,så en uke hjemme,så to uker igjen etter det. Det vil bli kjørt beinhardt program fra dag 1. Full kostliste,oppfølginger,gruppetimer,timer med enkelt behandlere,uttrykksterapi osv osv.

Her har jeg bodd disse dagene

Huset på haugen

Litt av baksiden av huset med det rare i,altså hovedbygningen

En vurderingsoppholdsmedpasient (fikk tillatelse til å poste bildet,høhø)

Se så flink

Og så har vi hovedattraksjonen i Vikersund

Etter avgjørelsene så hadde vi et lite gruppemøte hvor vi tok opp hva vi kan jobbe med hjemme fram mot innleggelsen. Greit å få skrevet ned ting som de andre også nevnte,samt hva hun vi hadde å forholde oss til fortalte om hva tidligere pasienter har hatt som mål,sånn for å gi oss eksempler. Etter møtet var det atter en gang mat,og heldigvis,det siste måltidet der. Jeg spiste ikke så mye,mest kaninfor egentlig,men jeg var så sliten og utmattet at jeg ikke maktet beholde det en gang. Tok en siste kaffe med gjengen før jeg fikk skyss av klatremedpasienten over her ned til Vikersund hvor jeg tok bussen til Oslo. Jeg var helt kake og gikk egentlig bare rundt og surra og var tom i hodet. Ventet på at søstern skulle bli ferdig på jobb før vi dro videre til Ski. Jeg er helt skutt,det har vært så mye på så kort tid nå,at alt bare er kaos oppi hodet. Jeg har ikke helt landet ennå,og skuldrene er vel mer eller mindre opp under ørene ennå,så det er godt å bare sitte her og slappe av med en kopp kaffe før jeg skal videre mot Gardermoen hvor M. og jeg skal ha en våken natt,fordi vi må være på Gardermoen senest kl.05 siden flyet går kl.07.00 M. er vel omtrent på Gardermoen nå,så jeg skal komme meg avgårde etterhvert for å være sammen med henne utover natten. Jeg kjenner det skal bli tungt å  holde seg våken så lenge,for jeg eier knapt en eneste liten energiklump i kroppen nå,alt av krefter er borte.

Så hva tenker og føler jeg egentlig om det hele lurer noen kanskje på. Det har vært tøft og det har vært nyttig,og ikke minst hyggelig og lærerikt. Maten har vært vanskelig,og utfordrende,det har gått bra med noen måltider,dårlig med andre,men,jeg har klart 5 av 8 måltider. Tiden i etterkant av måltidene jeg har klart har vært tøffe,lysten til å løpe til nærmeste do var der hele tiden,så det hjalp at vi gikk oss noen turer og utforsket området. Det har vært greit å få prate med andre behandlere samt legen der. Og vi har fått nyttig informasjon av hun vi hadde å forholde oss til,+ innlagte pasienter. Og ikke minst,jeg har hatt det kjempehyggelig med 4 flotte mennesker som jeg kom godt overens med. Nå håper jeg,og krysser fingrene for at hvertfall noen av oss,helst alle sammen,blir innlagt samtidig. Jeg savner dem jammen meg allerede. Jeg er som nevnt over her ambivalent til innleggelsen,jeg sier ja,spiseforstyrrelsen skriker nei. Jeg tenker mat,vekt,kropp,mat,vekt,kropp…Men jeg kjenner at jeg trenger å slappe av litt nå,senke skuldrene og få samlet tankene. Mye som må legges på plass,på rett plass. Men jeg har hvertfall sagt ja nå,så framover skal jeg prøve å jobbe med noen mål,og ta en ting av gangen,skunde meg langsomt. Et av målene er selvsagt å prøve å øke motivasjonen.

Nå blir det å slappe av litt sammen med søstern,drikke litt kaffe og prate litt,før jeg skal pakke kofferten og fyke videre. Jeg aner ikke hvordan det blir med oppdateringer den kommende uken,men skal ta igjen alt det tapte når jeg kommer hjem igjen. Får bare beklage at jeg ikke får tatt turen innom hos dere alle sammen. Vil helt til slutt her få takke så masse for alle kommentarene fra dere,og støtten dere gir,jeg setter utrolig stor pris på dere alle sammen! Tusen takk.

I’m leaving the country for restitusjon. Bye bye.

Words from Modum

Da skal jeg prøve å få til å skrive et kort innlegg her,men det kommer helt an på hvor stabilt nettet velger å være. (Det er mer eller mindre ustabilt,hørte jeg bipolar?? Da er det jo i tilfelle fint at vi allerede befinner oss i huset med det rare i…) Dag 2 er snart over,og det har vært 2 lange dager vil jeg si. I går ble det veldig masse nye inntrykk,masse informasjon og selvsagt måltider. Jeg kom hit i 12.30 tiden,og fikk tildelt et rom i «huset på haugen» (Ja,de kaller det faktisk for det…) Vi er 5 stykker i gruppa som er på vurderingsopphold her. Jeg vil si at vi er en fin liten gruppe,herlige mennesker som jeg kommer godt overens med. I går fikk vi muligheten til å prate litt med de som er innlagt her,og det var i grunnen ganske godt. De fortalte litt om hvordan ting foregår her,hva de må igjennom osv. De virket alle sammen veldig positive,og det hjalp jo heldigvis på for min del hvertfall. Det første måltidet vi ble kastet ut i var noe så fantastisk (næt) som frutyrstek fisk (stooore stykker),pommes frites (GRØSS) og salat. Det var ikke videre enkelt å få i seg,de fleste av oss strevde litt med det,men kanskje ikke så rart. Vi hadde 3 timer med fritid før vi skulle ha kveldsmat,og da benyttet vi tiden til å gå oss en tur rundt i marka her. Vi følte alle sammen at det var litt godt å få røre litt på oss etter måltidet. 19.30 var det å ta fatt på kveldsmaten,noe som jeg syntes var litt enklere å forholde seg til,til tross for at jeg ikke klarte å spise anbefalt mengde. De anbefaler oss til å fylle opp tallerkene med det som står på kostlisten,sånn at vi vet hva vi har å forholde oss til,men de tvinger oss ikke til å spise alt nå mens vi er på oppholdet. Vi spiser det vi klarer,og så kan vi registrere det på et skjema,mest for vår egen del. Jeg klarte meg gjennom begge måltidene i går,og klarte dermed en hel dag oppkastfri. Det er da noe….

I dag har vi alle hatt vurderingssamtaler med behandlere,hvor vi har (atter en gang) fortalt vår historie,gått gjennom ting de lurte på i forhold til brevene vi har sendt inn,skjemaer vi har fylt ut og spørsmål generelt de lurte på. Jeg satt med min behandler i 1 1/2 time og svarte som best jeg kunne. Hun var en veldig hyggelig dame,så det gikk hvertfall veldig greit å prate og svare på det hun spurte meg om. Etter både frokost og lunsj,så skulle jeg ha somatisk undersøkelse hos legen….Dette førte til at jeg ikke klarte å beholde hverken frokost eller lunsj…Gruet meg som faen til den timen,fordi jeg blant annet skulle veies. Jeg måtte selvsagt også her atter en gang fortelle ting jeg har fortalt ørten ganger,men som jeg skjønner er viktig at dem trenger opplysninger om. Det ble sjekket blodtrykk og puls,og det ble målt høyde,og selvsagt måtte jeg på vekten. Til min store overraskelse så var jeg 1 1/2 cm høyere enn jeg trodde. Vekten derimot var litt høyere her enn den jeg har hjemme. Men jeg var forberedt på dette her,men den var hvertfall lavere enn det jeg hadde forventet,så det gikk egentlig helt greit. Jeg kom meg gjennom middagen,selv om jeg heller ikke her klarte full kostliste anbefaling. Og det hjalp litt på tankene at to av de andre og jeg gikk oss en tur ned til Vikersund. Så lenge vi kun er på vurderingsopphold,så har vi ikke restriksjoner på hva vi kan gjøre,så vi benytter fritiden vi har på det vi vil,så lenge vi møter opp til måltidene. Vi har hatt veldig fint vær her i dag,så det var fint å gått seg en tur i sola. Vi måtte bare ned og finne oss en butikk og kjøpe oss pepsi max..Vi satte oss nede ved sjøen og prata litt før vi tok på hjemveien igjen for å spise kveldsmat. Jeg føler at vi ikke gjør annet enn å spise her…Ting vi gjør i mellom måltidene går så altfor fort…Jeg kom meg greit gjennom kveldsmaten,til tross for at jeg føler meg helt stappa og jævlig.

I morgen får vi dommen vår,om vi får tilbud om plass her eller ikke. Behandleren jeg prata med i dag mener at jeg er en klar kandidat,men alle behandlerne skulle ha møte i dag,så da får vi se hva de har kommet fram til i morgen. Jeg må ærlig innrømme at jeg kjenner på ambivalensen,at noe i meg stritter imot,som synes at dette her blir altfor tøft. Når man blir innlagt,så får man utdelt ferdig porsjonerte måltider som spises opp,det hjelper ikke å forhandle seg fram til noen endringer med mindre det er ting man ikke tåler selvsagt. Man vil da også sitte i et eget lite kjøkken kun for gruppa,og ikke i den store spisesalen som vi nå sitter i mens vi er på oppholdet her i disse dagene. Vi vil bli veid hver uke,og målet hver uke er en oppgang på minst 700 gr!! Hvordan i helsike skal jeg takle det lurer jeg på da. Det kommer til å bli beinhardt,det er det ingen tvil om. Fra høsten av skal det gjøres endringer på de ulike gruppene,det vil da endres til at det som før var gruppeprogram og individualprogram vil nå bli bare individualprogram,så er ukeprogram som vanlig (for de som har familie) Et opphold vil bli på opptil 16-17 uker,alt etter behov eller gruppe. De vil begynne å ta inn nye pasienter allerede fra slutten av september/begynnelsen av oktober. Så tiden får vise…altså,i morgen…..Scared as hell!!!

Gleder meg nå egentlig bare til jeg er ferdig her og får kommet meg avgårde mot Kreta sammen med Maren. Jeg kjenner nå at jeg trenger å senke skuldrene og samle tankene litt. Det har vært hardt arbeid her,og det har kun gått 2 dager,noe som føles som 2 uker….Men selv om det er vanskelig,så har jeg det også fint her sammen med de andre. At vi er sammen om dette,og at vi har et så fint samhold. Det er også veldig fint her,flotte omgivelser og en god atmosfære. Det som ikke er hyggelig,er knotten som angriper oss. Jeg har fått et stikk på høyrearmen og har en syk hevelse der nå. Ser ut som den feite muskelen. Regner med at den vil bli bedre,gidder ikke se ut som powerwoman bare på høyrearmen liksom..Det blir litt teit.

Jeg lever,og jeg overlever,jeg har det greit,og jeg får sove  godt. Og så drikker jeg en del kaffe for å si det sånn. Og i går var det en harepus som hoppet rundt i hagen her. Men jeg har ikke sett elg,til tross for at man kan se det her. Bare typisk at ikke jeg får sett en.

Nå er det fruene her,så senga. Jeg er trøtt og sliten. Gleder meg til avreise…

Søk,and soon off to Modum.

Glemte jo heeelt av å få med søkeord for uken som har fått jo. Ganske mongo av meg.

marg – Marg og bein da eller?

liker ikke kommenter – det gjør sikkert ikke jeg heller,om jeg bare hadde visst hva kommenter er.

ortoreksi skræmme billeder – fy faen,denne ortoreksi er virkelig slæm mot billeder spør du meg.

små brune hull i tennene – kjenner til dem ja…

jenter i håndjern – jeg har håndjern…

hva skrev vi på støvlene – aner ikke hva du skrev jeg,men jeg vet hva jeg skrev..

båtverksted for tre – ikke spør meg,ikke noe jeg interesserer meg for,for å si det sånn…

jonny hisdal – aldri hørt om fyren jeg..

get reklame gris – hva skal jeg med en reklame gris da?

фото больных анорексией – kunne ikke sagt det bedre sjæl

blir øyet alltid klistra sammen når man får superlim i øyet – du kan jo alltids sjekke det ut..

knekt rc antenne – har ikke en rc antenne,men jeg har sosial antenne

ingen følelser for min mann – kjipt,vurdert å gå fra han?

fryser så at jeg begynner å skam skjelve – det er ikke noe godt,kom deg under pleddet

under spisekickene føler en bulimiker seg fri fra alle tanker og følelser en ikke klarer å håndtere. en tenker bare på maten og spisingen. det å kaste opp etterpå føles ofte som en lettelse også psykisk. en får en følelse av kontroll, og alt – jepp,alt sammen..

dame med verdens sterkeste anoreksia – ingen anoreksi er videre sterk,når man har anoreksi og er støggtynn,så er den ganske kraftløs hvertfall..

убеждение людей – ja,ikke sant?

bok om hvordan man får bulimi – den som skrev den boka kan ikke være videre smart..

toppform – vel,kan vel ikke skryte på meg det akkurat

rat zenica – ja,jeg veit!!

nakne folk på havet – de må seriøst fryse rævhølet av seg

fontex støl – kan ikke huske å være den type støl før..

nesten kidnappet 2009 taekwondo – fy faen,det må ha vært nære på

reflux tinning press ør syn – pokker meg ikke mye godt det assa.

sjokoladeboller ica maxi – satan i gatan,det er godt det!

«dum dum» trubadurlåt – ikke akkurat sånt jeg hører på..

laila liker feite nakne menn i dusjen og stygg dame – elsker det over alt på jord

fucking – hvem puler?

hva betyr laila – Laila er et kvinnenavn av finsk eller arabisk opprinnelse. På finsk betyr navnet «hellig»,på arabisk betyr det «natt.»  Hellig natt.

bitchendu – jeg kan være bitch ja

knallrødt hår

Tatt i går…

Maren digger Laila – skjønner jeg godt. Laila digger Maren også.

I dag har vi vært på Zoo,der så vi denne karen her. Skrytepaven

 

 

Og se,svinekotelleter

Det var svinartig. Jeg lo nesten.

Resten av kvelden skal gå med til å slappe av,rydde litt etter meg deg der jeg nå har tilbringt helgen,pakke litt og grue meg. Om 18-19 timer så befinner jeg meg på skumle Modum. Kan virkelig ikke si at jeg gleder meg til dette her,det kommer til å bli 3 vanskelig døgn,de vanskeligste jeg noen gang har hatt fram til nå. Tviler på at jeg kommer til å klare å senke skuldrene mens jeg er der,så det kommer sikkert til å bli godt å gå ut derifra igen på onsdag,for så å vende snuten mot Gardermoen og fyke avgårde til sydligere strøk grytidlig torsdagsmorgenen.

Regner med at jeg kanskje får muligheten til å oppdatere litt mens jeg er der…Alright then,I’m off…Uff…

Its good to be back..

In Oslo! Eller,nå er jeg en lygarhank,for jeg er selvsagt i Ski,nærmere bestemt hos min kjære søster med familie. Det tok jaggu meg sin tid å komme seg avgårde i går,fordi dette jækla flyet var jo forsinket da,så jeg var på Gardermoen 1 time senere enn det som egentlig var utgangspunktet. Jeg hadde jo håpet veldig veldig hardt på fint vær når jeg kom meg til østlandet,men her var det like tragisk vær som når jeg dro fra triste grå Molde. Grå tunge skyen og det regnet katter og det som verre var. Jeg trodde jeg skulle fryse rævhølet av meg der jeg stod parkert og ventet på bussen som skulle komme og frakte meg videre mot Ski. Ikke hadde annen utsikt fra bussvinduet enn skog og søkkvåte trailere og bilder. Men en gang der så kjørte det plutselig forbi en bil med ei stygg hårete rævv forbi. Det var liksom høydepunktet på turen. Jeg skjønte ikke var pokker den bilden hadde klistret i vinduet der en stund,for jeg var ikke videre forberedt den type hårete greie. Jeg hadde i det miste håpet å se en elg…Jeg følte ikke for ei støgg mannebein rævv…Men hva kan man gjøre? Jeg har ikke en magis fot som kunne sparka seg gjennom to ruter for å gi den rævva et skikkelig kiiihaa spark heller.

Når jeg omsiiiider kom fram så stod søstern der nesten som en enkvinnes velkomstkomite og tok meg i mot i plaskregnet. Da vi kom oss opp til henne ventet det heldigvis en varm kopp kaffe,så jeg fikk tilbake en smule varme i skrotten. Min svoger satt med øynene planta i tv’n,det var jo Vg-lista i går kveld,der stakkars mennesker  (mer eller mindre fjortiser) stod og hoiet og skrek av full hals når sukkersøte menn (gutter) stod på scenen og bæljet sine hitlåter som bare fjortiser kan like. Jeg var sur fordi jeg ikke fikk vært der og rocket skinka sammen med dem i det Grand Prix-Stella vrikket på scenen….Men jeg skal vel ikke klage,for innimellom så switchet svogeren min over til nrk2 som i flere dager på rad når kikka litt på «hurtigruta,minutt for minutt på sin tur fra derifra til dit. Skikkelig givende å se på,ble nesten oppslukt av å se på underverket langt der ute på bøljan blå. Innimellom ble det filmet fra båtens framside og  vi fikk se bølgeskvulp,nesten så jeg dævva av oppslukthet. Det var så actionfylt og spennende at hjertet i halsen..Fikk nesten pepsi max’n i vrangstrupen der jeg satt.

Jeg fikk til og med mat der jeg satt,spekemat og enda mer pepsi max. Og vet dere hva eller? Jeg beholdt det. Sett på makan. Godt var det også,kroppen ble glad for mat den fikk lov til å beholde. Jeg er så heldig som får låne min egen leilighet når jeg er her. Broren til svogeren min føyk til sydligere strøk i natt nemlig,så da takket jeg ja til å bo der de dagene jeg skal være her. Jeg sleit selvsagt vettet av meg for å få sove,jeg tenkte nemlig at etter alt jeg stressa med å få ferdig før jeg kom meg avgårde hjemmefra i går,og selve turen,at jeg skulle være  så sliten at jeg kom til å sovne av meg selv,så jeg inntok heller ikke noe å sove på. Det var dumt tenkt av meg det,for jeg ble jo liggende der å vende og snu,vrikke og makke,og samtidig banket og slo den jævla betennelsen i tannkjøttet at jeg trodde jeg skulle mistet det lille jeg har igjen av vett oppi skolten. Jeg måtte svelge en ibux til slutt utpå de sene nattetimer,og så sovnet jeg utpå morgenkvisten,rundt 05.30 omtrentlig,og det er jo grytidlig,så tidlig at det er før fuglene slipper en fjert. Og jeg fikk sove helt til klokken ble 08.30,for da hadde husvertene der,som er fra et land langtborte fra,disco der oppe med noe ogaboga musikk. Da trodde jeg at jeg skulle klikke i vinkel og dra opp og sparke høl i dem. Men jeg stappet sov-i-ro i ørene og prøvde fortvilt å sovne igjen,men det var ikke videre enkelt når musikken var så høy at jeg kunne ha synget med teksten om jeg bare hadde kunnet ogaboga språket. Etter å spilt et skikkelig «man må ha høy IQ-spill på mobilen så sovna jeg til slutt og fikk sove  i en hel time  til. Da jeg stod opp var helt amøbe. Nå har jeg anyway kommet meg opp til søstern igjen og fikk kaffe,og her sitter jeg nå og hamrer på tastaturet og skriver  enda et skikkelig spennende innlegg bare for å fylle inn litt mer søppel informasjon i bloggen,bare sånn at dere har noe spennende å lese om i mitt uhyre spenningsfylte liv. Men dette her er jo faktisk spennende da,tenk å få reise utenfor Moldes grenser og oppleve litt mer av Norges rike. Og snart skal vi jaggu meg ned på storsenteret her også,fy faen så heldig jeg er. Nå har minstemann her,altså mitt 1 1/2 år gamle tantebarn nylig kommet seg ut av sin formiddagslur,og nå stabber han seg stolt og fornøyd rundt (han har ganske nylig lært seg å gå må skjønne) Han er litt flau i forhold til meg ennå,han har jo ikke sett meg siden påska. Men det tar seg nok snart opp tenker jeg. Nå skal jeg røske ut snusen (som er med cola smak faktisk) ut av kjeften og ordne meg en kopp kaffe til. I say no more.

*Laila has left the building*

En sommerdag i Laila’s hverdag

I går var jeg hos tannlegen fikk trekt det som var igjen av to tenner. Bulimiens herjinger har gitt meg store tannskader. Men nå er jeg hvertfall på god vei til å få gjennoppbygd alt som er ødelagt. Jeg hadde samtidig en betennelse i tannkjøttet under disse to tennene (som stod ved siden av hverandre),og det var vel meningen av denne betennelsen skulle forsvinne når han fikset på dette her i går. Etter at han hadde trekt,så måtte han sy et sting,for å få tettet det bedre. Likevel gikk jeg og spyttet blod i rundt 4 timer i etterkant av timen,og trodde aldri det skulle stoppe. Jeg hadde litt smerter etterhvert som bedøvelsen gikk ut,men det ga seg heldigvis etter at jeg fikk tatt en ibux. I det jeg våknet i morges,så kjente jeg at det var forferdelig ømt der bare jeg rørte på kjeven,og jeg tenkte at det fortsatt var litt sårt etter sprøytene jeg fikk. Jeg strøk hånden over kjeven og oppdaget til min store skrekk at jeg var skikkelig hoven. Betennelsen var tydeligvis ikke borte likevel. Og det gjorde litt vondt. Jeg kastet meg over tlf og fikk heldigvis ordnet det sånn at jeg fikk komme ned et par timer senere sånn at tannlegen fikk sett på det. Det var heldigvis ikke så mye verre enn at han skrev ut en resept på antibiotika til meg,for jeg hadde virkelig ingen planer om å dra på ferie og risikere at det skulle bli enda verre. Og til tross for at stinget egentlig burde ha vært der hvertfall en uke,så tok han det bare i samme slengen,hvis ikke hadde jeg måtte begynne å bale med det selv,jeg tror nok sjansen for at jeg skulle ha laget en ny svær grop der hadde vært stor. Så nå blir det å spise antibiotika i en liten uke,så håper jeg at det går over. Er ganske så drittlei av smerter i kjeften nå,mildt sagt. Ikke nok med at jeg skal få en bro på hver side nede,så har han funnet ut at det også må fikses på de 4 øverste fortennene. De er så nedslitt etter 16 år med oppkast. Da blir det ned filing av dem,og midlertidige fyllinger,før det blir å få tenner av porselen. Hele kjeften vil bli som ny,og det eneste som nå mangler er en gulltann. Bulimi gir store skader,men jeg håper nå at jeg i det minste etterhvert klarer å redusere på oppkast,og deretter slutte helt. Jeg skal bli enda flinkere til å ta vare på tennene,og jeg skal ordne det slik at jeg får innkalling hvert halvår,bare for å være på den sikre siden. Jeg utsetter å bestille time selv når jeg merker at det oppstår skader,i den tro at det går over av seg selv,eller at det går bra å leve med det. Det fungerer jo dessverre ikke sånn,så nå får jeg i det minste ordne det på en måte som forhindrer det i å bli like ille,skjønt det skal vel mye til når jeg får de erstatningene jeg får satt inn nå,men likevel,det er også mer lønnsomt på den måten. Jeg hater så inderlig at jeg har så svake tenner,og at bulimien gjør det enda verre. Jeg ønsker å få en bedring på dette området,for ikke bare koster det vanvittig mye penger å slite med bulimi matmessig,men det har også kostet meg stort økonomisk. Og dette er tredje gang jeg må gå gjennom såpass omfattende skader gjennom de 16 årene. Jeg hater bulimien.

Jeg hadde time igjen med behandleren min i dag,hvor jeg fikk sagt litt om hvor masse jeg gruer meg til oppholdet på Modum,noe han selvsagt skjønner,det hadde jo bare vært rart om jeg ikke gjorde det. Dette er tross alt noe nytt og ukjent for meg,det skulle bare mangle at jeg ikke hadde hjertet oppi halsen og nerve i helspenn. Jeg fortalte også litt om tannlege behandlingen og ferien jeg skal ha. Hvor mye jeg gleder meg til å se søsteren min med familie igjen,og tilbringe helgen,og dagene etter syden med dem,+ sydenturen jeg skal på. Vi snakket en del om Kreta,googlet opp øya på nett,og han viste meg litt,kom med en anbefaling på en plass vi burde dra til og litt sånn. Kjekt å få litt tips fra andre som også har vært der. Det var en time med løst og fast,en helt grei og fin time. Jeg trodde han skulle vært borte da jeg kom hjem igjen,for han snakket om at han skulle vekk en uke,men det viste seg å være den uken jeg er i syden,så da fikk jeg hvertfall en time bare 2 dager etter at jeg er hjemme igjen. Jeg føler at det er veldig greit,for da blir det nok en del å prate om. Nå vet jeg jo heller ikke hvor mange timer jeg har igjen før han begynner i sin nye stilling og jeg må få en ny behandler,så jeg ser fram til de siste timene jeg får med han. Blir rart å måtte gå til en ny behandler,og jeg er spent på hvem jeg vil få der nede. Det er bare en av de andre behandlerne der nede jeg har hatt tidligere. Krysser hvertfall fingrene for at jeg blir heldig og ender opp med en behandler jeg kommer over ens med.

Maten. Hva skal jeg si? Jeg klarte meg utrolig nok gjennom hele gårsdagen uten å kaste opp. Det ble litt vanskelig en stund utpå kvelden hvor jeg kjente noe enormt på suget og vurderte opp og ned i mente på om jeg skulle stikke ned på butikken for å kjøpe et eller annet,men jeg utsatte og utsatte det,helt til butikken stengte og det var for sent. Jeg klarte hvertfall å være fornøyd med at jeg kom meg helskinnet gjennom dagen. Jeg sprakk i dag,og tro det eller ei,planen var å være oppkastfri. Jeg stakk innom butikken på vei hjem,og jeg endte kun opp med litt grønnsaker,reker og feta. Jeg laget meg en salat,som ble veldig god,men det ble likevel for mye,og det gikk som det gikk. Dessverre så spiller det ingen rolle om det jeg spiser er sunt eller ei,blir det for mye,kjenner jeg på metthet,så går det gjerne galt,og jeg havner over doskåla. Dette er virkelig noe jeg må jobbe hardt med for å klare å komme meg gjennom. Å lære å takle det å være mett. Den tid den sorg. Selv om jeg sprakk i dag,så er målet å klare meg igjen uten oppkast i morgen. Jeg har en del jeg må få gjort før jeg reiser i morgen ettermiddag,så tiden vil gå,jeg vil ikke få tid rett og slett til å sette meg ned og kjøre på med en runde med maten. Skjønt på dagtid pleier det som regel å gå greit uansett. Jeg har yoghurt og nutribar,så det får bli frokosten i morgen,og hvordan det blir utover dagen vet jeg ikke. Jeg har hvertfall enda en nutribar jeg kan spise om sulten skulle melde seg utover dagen. Jeg vet jo at jeg bør få i meg noe hvertfall.

For noen uker siden lånte jeg meg 3 bøker på biblioteket,og innleveringsfristen er like over helgen nå. Jeg har spreng lest den siste boka nå i ettermiddag,for å bli ferdig med den,for jeg må jo få leverte dem før jeg reiser i morgen. Jeg har en del jeg må få gjort både i kveld og i morgen,så jeg stresser litt nå. Har ikke begynt å pakke ennå,jeg skal farve håret,jeg må lever bøker,og jeg skal vaske og rydde. Jeg vurderer rett og slett bare på om jeg skal gå meg en tur ned til byen nå snart for å lever bøkene. Det er jo så genialt at det er en sånn luke ved døren på biblioteket,sånn at man bare kan slenge inn bøkene der. Det er endelig en sommerdag her i Molde,så i grunnen er det jo bare fint å gå en liten kveldestur og benytte seg av været mens vi har det. I morgen er det meldt høst igjen,så det kan være greit å slippe å dra ned da hvertfall. Men heldigvis,eller,forhåpentligvis,så er det fortsatt sommer på østlandet,og jeg får muligheten til å få opplevd sommer flere dager på rad,så da skal jeg ikke klage. Søsteren min som jeg skal besøke nå tok turen innom Modum her i helga,i samme slengen som de likevel skulle til Drammen (for de som ikke vet det,så ligger Modum i Vikersund,litt utenfor Drammen),og hun kunne fortelle meg hvor nydelige omgivelser det er på Modum,så det er jo godt å vite at selv om det blir vanskelig og nervepirrende å være der,så kan jeg i ledige stunder nyte flotte omgivelser. Derfor håper jeg ekstra hardt på fint sommervær. Jeg må bare forteller om det eldste tantebarnet mitt som var med på turen innom Modum. Hun blir 5 år i august. Hun lurte selvsagt på hvor de skulle,og søsteren min fortalte at jeg skulle dit på «ferie» i noen dager. Helt siden tantebarnet mitt var lita,så har kun kalt meg for «tanto» Laila (gud vet hvorfor det ble tanto,og ikke tante,for hun kaller den andre søsteren min for tante,haha). Hun utbryte hvertfall plutselig,i det de befinner seg på Modum : «Her var det vakkert. Tanto Laila er heldig som skal være på ferie her.» Hahaha,da kan jeg bare tenke meg til hvor fint det faktisk må være der. Dette blir bra.

Nå må jeg få ræva i gir her,komme meg ut på det som b lir dagens «trim»,(til tross for at jeg allerede har fått gått en god del i dag) biblioteket neste!

 

Mitt hjerte hamrer og hamrer

Det går ikke en eneste dag,en eneste liten time,uten at jeg kjenner på hjertebanken som truer med å slå ut av meg. Ikke en eneste dag,en eneste time uten at klumpen i magen vokser seg større og større og fyller opp hele meg. Uroen som brer seg i hele kroppen,og ikke gir meg fred. Tankene som strømmer på i lysets hastighet.Det er umulig å falle til ro,og det tar meg timevis før jeg endelig faller i søvn,men da er klokken allerede gått over i tidlig morgengry. Jeg prøver å slappe av,la kroppen finne hvile,tar dype pust for å prøve å roe ned hjerteslagene,uten videre hell. Det nytter ikke å prøve å roe ned,når pulsen er i hundre og kroppen ikke finnes avslappet. Jeg er i helspenn,fysisk og mentalt. Tankene stopper ikke å strømme på,de gir meg ikke fred,fordi jeg får ikke besvart dem,finne løsninger. Ikke engang klarer jeg å tenke tanken «alt kommer til å ordne seg,ta en dag av gangen» Å ta en dag av gangen virker akkurat nå som en stor og uoverkommerlig oppgave. Det er nå bare 5 dager til jeg er innkvartert på Modum,og programmet vil allerede ha vart i 5 1/2 time. De verste nervene vil kanskje ha roet seg en del,eller kanskje de vil være minst like ille,med tanke på at middagen ganske nylig har vært gjennomført. Spenningen og frykten vil være opp under taket,til å ta og føle på. Kjenner jeg meg selv rett,så vil jeg ha en tøff holdning utad,»dette her skal gå bra,det er snakk om 3 dager,du vil overleve,piece of cake«,men det vil bli 3 anspente og vanskelige døgn. En skal kanskje tro at det hjelper litt å vite at vi er flere i samme båt,men min egen nervøsitet vil likefullt være tilstede og gjøre denne oppgaven her vanskelig. Bulimien gjør opprør nå,hver eneste celle i hele kroppen skriker og hyler at de ikke vil være med på dette her,de vegrer seg,stålsetter seg for det som vil komme,for det de ikke vil utsettes for. Bulimien slår om seg med piskeslag og gjør sitt for å bli hørt,og til å bli adlydet. Hvorfor er det så vanskelig å slå tilbake? Til å ruste seg til kamp,å utkjempe en krig som på alle måter vil gagne meg selv? Til å stå opp for meg selv,til å kjempe for å få tilbake til det som rettmessig er mitt,mitt eget liv,mine egne bestemmelser og avgjørelser. Man vil være sin egen herre,dominere over sitt eget herredømme,være sin egen anarkist. Enhver vil bestemme over sitt eget liv,ingen liker å bli bundet og befalt. Hvorfor er det da så vanskelig å skulle kle seg i rustning og stille opp til kamp for å bryte lenkene som holde meg fast? Jeg har blitt befalt i mange år,jeg har adlydet i mange år,bør jeg ikke igjen tre inn i en oppbrytningsfase,gjøre opprør,sørge for at jeg blir lagt merke til,og være sikker på at mine ord kommer gjennom. At det ikke levner tvil om at jeg akter å gå i demonstrasjonstog,være rebelsk og sette fri den lille djevelske holdningen jeg kan ta fram når jeg gir faen.

Jeg har avtaler,ærender,og jeg har fritid,jeg kan bruke tiden på det jeg vil,det står fritt fram,og til tross for at det kjennes ut som tiden snegler seg avgårde,fordi jeg kjenner hvert hjerteslag,og jeg kjenner klumpen som ligger hardt i magen og det føles som hvert minutt virker som lange år. Til tross for dette,så flyr tiden avgårde. Døgnet har plutselig ikke nok timer,til tross for at døgnet har mer enn nok timer. Alt er fram og tilbake,alt er enten eller. Jeg står oppreist,samtidig som jeg ligger nede. Jeg er hit og dit,høyt og lavt. Alt dette på grunn av 3 små døgn. 3 døgn av 365 dager i året. Det er ingenting. Som 3 støvpartikler i en stor støvhaug,som 3 små snøfnugg i en i snøstorm. 3 dager i håp,i friskhetens tegn,mot 362 dager i sykdom. Det er ingenting,samtidig som det er alt. Det er skremmende og stort. Så altfor stort,og jeg blir så liten i alt dette store. Så forsvinnende liten. Men i dette store er det meningen at jeg skal vokse,bli større,ta mer plass. Det er meningen at jeg skal begynne å fylle dette store rommet med tanker,følelser,ord og bilder. Sorte tanker og følelser skal endres og gjøres om til noe lyst og fint. Smerte skal lindres,tilfredshet skal trå fram,depresjon skal sakte viskes bort,og glede skal forsiktig trå fram. Skam skal fjernes og stolthet skal palsseres.  Jeg skal lære å trå forsiktig,ikke trampe hardt og sint,jeg skal lære meg nye metoder for først å dempe,så ryddes bort,og nye metoder skal legges på plass. Jeg skal ommøbleres innvendig,bort med gammelt skrot,og nye ting skal settes fram.

Hvorfor er dette så skummelt? Hvorfor overmanner denne nervøsiteten og frykten meg? Fordi dette her er en ny vei for meg å gå. En vei jeg aldri før har satt mine bein på. En vei jeg bare har hørt om. Historier om alt det magiske som befinner seg på den veien,om skatter man kan finne,men også om de vanskelige oppgavene som må gjennomføres før man kan få tak i disse skattene. Jeg vil få utlevert et skattekart,jeg vil få hint og litt hjelp på veien,men oppgavene må jeg selv løse,hvis ikke blir ikke skattene mine. Jeg må rydde ut skrammel og skrot jeg har i min nåværende kiste,ut med det destruktive og skadelige,skure den fri for giften som har satt seg fast i årene i treverket,og gjøre den klar for oppussing,malt i gull,og innvendig foret med lilla silkestoff fylt med bomull. Den må gjøres klar til å fylles med skatter og diamanter og alt som glitrer og skimrer. Den skal forvandles fra en sjørøverkiste til en kiste verdig en dronning. Jeg skal gå fra å være en røver av livet,til å bli den øverste leder i hierarkiet. Finne fram lederegenskapene og styre med en mild hånd. Ingen piskeslag,ingen harde ord. Selvhatet skal trekkes ned i det dype havet av de store og nådesløse bølgene,og kanskje,sakte men sikkert,klarer jeg en dag å elske meg selv for den jeg er,å være god mot meg selv der jeg en gang var ond. Godta meg selv istedenfor å dømme meg selv nord og ned. Kanskje klarer jeg en dag å smile til eget speilbilde,der jeg før så på meg selv med forrakt og vemmelse. Kanskje en dag klarer jeg å godta at det er naturlig for en kvinne å ha former,og at det ikke er noen som heter «Den perfekte kropp»,fordi det perfekte ligger i øynene på den som ser.

Jeg reiser om 2 dager. Jeg har ennå ikke tatt fatt på å begynne å pakke hva jeg skal ta med,jeg orker ikke ta fatt på den oppgaven ennå. Ikke i dag. Kanskje i morgen,etter timen jeg skal ha med min behandler. Den siste timen på en god stund. Kanskje den aller siste,hvertfall en av de siste. Han skal ikke lengre være min behandler,han skal slutte med pasienter,og jeg vil dermed få en ny. Det er litt vemodig,fordi vi har en god tone,til tross for litt muntlig fighting innimellom. Men de fightene har vært nødvendige. Skal man komme noen vei,så må man kjempe litt,utfordres. Men han har vært min behandler i 2 1/2 år,jeg har delt mye med han,han kjenner meg. Det blir rart med ny behandler,men som min nåværende behandler sier,»Kanskje det er greit at en annen skal ta over,en som kan se med andre øyne enn det vi gjør» Jeg håper bare at kjemien vil bli like god med en ny behandler. Jeg går inn i det med åpne armer. På fredag ettermiddag setter jeg meg på flyet og setter nesen mot Oslo. Turen går deretter til Ski hvor jeg skal tilbringe helgen sammen med min kjære søster og hennes familie. En helg med kvalitetstid og enda mer nerver. Jeg kan nesten ikke se for meg at jeg kommer til å få så mange timer med søvn natt til mandag. Den store skumle dagen. Selv om det blir 3 lange,vanskelige og utfordrende dager,så vil jeg overleve,og onsdagen kan jeg dra ut derifra med senkede skuldre,og da er jeg klar for å reise til syden på torsdagen,sammen med nydelige «Marilyn«,det gleder jeg meg masse til.

Og i dag skal jeg ha en oppkastfri dag,fordi jeg vil bestemme.

«Måsan på kaia»

Her for et par dager siden var jeg ute og gikk meg en tur,og jeg gikk nedover mot sjøen. Jeg gikk der og ante fred og ingen fare,sånn man gjerne gjør når det er lyst ute og ikke ser for seg at noen farer ligger på lur. Trygg med andre ord. Jeg skulle visst ikke ha følt meg så trygg likevel….Jeg gjør absolutt ingenting som skulle framprovosere at det skulle bli bråk,jeg ba ikke om det. Men jeg ble utsatt for fare. Mens jeg går der i egne tanker,så flyr det en måke over meg og lager et helvetes til leven. Men det er ikke noe nytt på disse kanter. De er det andre folkeslaget som bor her. Men jeg syntes denne her laget litt vel mye styr bare fordi jeg var ute og gikk. Plutselig så satte den i et helvetes vræl like over meg,og peila inn en måkeklatt mot meg. Den bomma,og jeg satte blikket i den og sa :»dette kan du bare drite i!!!»,og så gikk jeg videre. Den syntes ikke det var særlig morsomt å få en sånn replikk i retur,så den fortsette å gneldre til meg på måkespråket sitt,uten at jeg ble noe mer klok. Den ble sikkert enda mer pissed fordi jeg snudde ryggen til og gikk videre,for plutselig var den over hodet på meg,og seilet i ring over der. Og jeg bare «take it easy måsefaen..» (vi sier måse,ikke måke,men bruker måke her da,sånn at dere henger med),men den hadde ikke tenkt å take it easy. Jeg snur meg for å se etter den,og akkurat da så bare stuper den mot meg. Jeg bare….???? wtf,kamikaze?? Jeg bare fortsatte å gå,og så til slutt så bare gadd den ikke mer.

Jeg gikk videre,og traska litt rundt ved sjøen,før jeg peilet nesen tilbake. Men denne gange så gikk jeg på andre siden av bygningen,for jeg orka seriøst ikke mer av den derre sure måken. Jeg runder hjørnet,og er på vei opp mot lyskrysset. På taket på en litt lavere bygning ligger det jaggu meg en måke oppå noen kvister den har vært så frekk å stjæla en eller annen plass. Det var ikke akkurat et mesterbyggverk,og det kategoriserte så absolutt ikke til å være noe rede. Ikke var det egg der heller. Den bare satt der og lata som så det ut til. Wanna be mom I guess.

 

 

Du bare ser det på den at den sitter å skuler på meg i sidesynet sitt,later som at den ikke ser på meg,men jeg kjente blikket dens på meg,nesten så jeg fikk frysninger nedover ryggsøyla. Jeg lurte på om den var den samme crazy motherfuckeren som tok en kamikaze tidligere,men klarte ikke helt å finne ut av det,de går jo kledd likt hele jævla hurven. Jeg ble stående der litt å glane tilbake.

 

 

Og så bare snur den ryggen til,ser liksom en annen vei for å fortsette med å prøve å få meg til å tro at den ikke har sett meg. Den håper bare jeg skal gå min vei,noe som økte min mistenksomhet på at den hadde vært ut på røvertokt når det kommer til disse kvistene den satt og latet som den ruget oppi. Men den lurte ikke meg,jeg avslørte skuespillet,så jeg gikk ikke så kjapt,jeg tenkte at jeg skulle se den til slutt turte å se min vei fullt og helt,så jeg gjorde et lite skuespill jeg også,lata som jeg puslet med kameraet mitt,og ikke var oppmerksosm på måken i det hele tatt. Jeg gjorde et like dårlig skuespill som den gjorde,for plutselig så bare satte den i gang med et kakofoni uten sidestykke.

 

 

«Jasså ja» sa jeg» «du må ha backup ja,din jævla sladrehank. Snakk om å bli sur.»Så gikk jeg bare.