Dette må være MIN avgjørelse

Hvemtror du at du er,som kan ta avgjørelser for meg,når det er jeg som bestemmer over meg? Hvem tror du at du er,som prøver å ta fra meg styring til selv å kontrollere? Hvem tror du at du er som synes at jeg skal gjøre det ene eller det andre fordi du mener at det er rktig? Hvem tror du at du er,som tror at det du mener er riktig,og at jeg tar feil? Hvem tror du at du er,som kommer hit og tar deg til rette? Hvem tror du at du er ,som kommer og tar så mye plass i mitt rike? Hvem tror du at du er, som tar avgjørelser på vegne av meg? Hvem tror du egentlig at du er? Tror du at du kan komme og puste meg i nakken og komme med slibrige kommentarer,at du kan si akkurat det som passer deg uten at jeg skal ha muligheten til å ta til motmæle? Vet du ikke at janteloven har gått ut på dato for lengst? At jeg couldn’t care less om dens lover? Så drit i å bruke dem som argumentasjon,bare drit i det,fordi du vet at du trenger ikke argumentere så hardt likevel. Du har innprentet meg pisspraten din i så mange år nå at jeg tror på dem anyway. Det jeg bare lurer på er hvem faen du tror du er! Jeg vet at jeg ikke kan løpe ifra deg,fordi du er en jævla heslig svulst som har grodd fast oppi hodet på meg. Jeg vet ikke hvilke metoder jeg skal bruke for å fight tilbake,men føl deg ikke for trygg,en dag er det jeg som puster deg i nakken. Og da er jeg ikke nådig. Du har overtaket,men jeg vil gi deg stikkere tilbake,jeg kommer til å gi deg utfordringer og kamper. Eder og galle,bannskap og faenskap. Og jeg er redd det også vil bli tårer,sorry to break it to you,du som hater tårer,du som mener at tårer er for svake mennesker. Du skal få tårer så det griner etter. Og da mener jeg ikke tårer i form av blod,men ekte,salte tårer som vil fornedre deg,som vil ydmyke deg,forræde og svik deg. De vil fortære deg,og la deg få kjenne på skammen som har fortæret på meg i så mange år. Jeg skal ta igjen,jeg skal ta til motmæle,jeg skal reise meg når jeg faller,jeg skal slipe sverdet,jeg skal pusse rifla,jeg skal svinge øksa,jeg skal gjøre meg klar for kamp. Selv om jeg er redd som faen,men akkurat det skal jeg prøve å la bli til fordel for meg,bruke det som motivasjon,la frykten komme meg til gode. Jeg er pissredd,so be it. It will be hell,bring it on. I might fell,I’ll get up. It might be judgementday,but I have to give it a try. Or I’ll never win.

Jeg fikk brev i postkassa i dag,og jeg holdt nesten på å få hjertet oppi halsen. Det er jo ikke lenge siden jeg sendte inn brev til Modum,og alt i dag fikk jeg svar. De vil ha meg inn på vurderingsopphold.  Og nå stresser jeg noe jævlig mentalt. Ned i vekt,ned i vekt,faen,faen,shit,shit,shit!! Det kom jo så brått på! Og det er jo så snart! Tusen spiseforstyrra tanker kverner rundt oppi hodet mitt. Jeg er ikke tynn nok,jeg er ikke syk nok,ned i vekt,trene,trene,trene. Hva skjer nå?? Hvordan vil det bli med maten der? Jeg tenker og stresser allerede nå på hvordan det vil gå med maten! På modum! På en avdeling for spiseforstyrrede. Jeg dævver. Jeg stresser. Jeg ser,og kjenner hvor hvor sykt det hele er,men jeg klarer ikke stoppe tankene som kommer,jeg makter ikke kjenne på de,ikke nå. Kanskje senere,når ting har roet seg litt. Nå praktiserer jeg den selvdestruktive kunsten jeg er mester i. Jeg spiser og spyr. Jeg stapper innpå,jeg gleder meg allerede til å spise det neste på lista,og ennå er jeg ikke halvveis på det jeg holder på med. Det går ikke fort nok. Å bruke kniv til å dele opp er uaktuelt,jeg river av biter,trykker inn,og tygger mekanisk. Ned på høykant,og jeg ser allerede fram til å kaste det opp igjen,fordi dette er en så sykt slitsom del av det hele. Maten er god,for all del,hvis ikke hadde jeg ikke kjøpt den,men når man må tygge og spise så mye fordi magen virker bunnløs,da ønsker man likegjerne å bli ferdig som å begynne.

Hadde time med behandleren min i dag,og han hadde også mottatt brev fra Modum (deler av det jeg også fikk). Vi snakker litt om Modum,og han leser litt gjennom noe som står der,og ser datoen jeg er nødt til å svare på om jeg sier ja eller ikke til vurderingsoppholdet. «For du har tenkt å si ja,ikke sant?» sier han til meg. «Så klart» sier jeg. «Bra,for hvis ikke hadde jeg sagt: der er døra,ha deg ut,gå hjem og tenk deg om og skam deg» Haha. Jeg har frivillig gått med på å sende avgårde en søknad til Modum. Jeg har både sett fram til,og gruet meg til å få høre noe derfra. Nå har jeg en gylden mulighet som jeg aldri har hatt før,hvorfor skulle jeg plutselig nekte meg selv den muligheten? Klart,den spiseforstyrra delen kunne godt ha blånektet,men uansett hvor tøft dette kommer til å bli,så vil jeg gjøre et forsøk. Jeg har aldri vært innlagt før,og om jeg skulle få den muligheten nå,så vil jeg ha en mer intens behandling og en tettere oppfølging. Det må jo være verdt det? Hva har jeg å tape? Litt mer motivasjon kanskje,men det får få,den sjansen får jeg ta.

Jeg har skriftlig skjema jeg må fylle ut,jeg har skjema via nett jeg må fylle ut,jeg har en telefon jeg må ta,jeg må bestille billetter,jeg har spørsmål jeg må spørre. Og jeg må trene,spise og spy. Og så er det tannlegen. Jeg har nå så mange store ting som skal fikses på,som vil ta tid. Og koster masse penger. Og så er det enda en ting på toppen av det hele. Noe jeg ikke ønsker å skrive om nå,det er bare litt vemodig. Det er egentlig bare mer enn nok akkurat nå.

Dette må være MIN avgjørelse,ikke spiseforstyrrelsens.