I fucking made it!

Tidligere i dag skrev jeg et innlegg som handler om følelser,tunge og vonde følelser som er vanskelig å forklare med ord. Og nå, hærregud,jeg sliter som faen akkurat nå i skrivende stund. Det river og sliter i meg,så jeg tror jeg skal bli gærn. Den indre uroen truer med å eksplodere,med å rive meg i fille biter. Trangen og suget etter å spise og kaste opp er helt for jævlig å holde ut. Det er vanskelig å sitte stille,vanskelig å klare å holde meg i ro. Jeg har bare lyst å rive meg i håret,slå hodet i veggen,løpe som et helvete ut herifra. Men jeg tvinger meg selv til å bli sittende,til å kjenne på de følelsene som trenger seg på,prøver å holde ut,stå i stormen når den nå raser i meg,og truer med å endevende alt inni meg. De spiseforstyrrede tankene som hyler og skriker om at jeg for faen ikke skal sitte på ræva og bare ikke gjøre en jævla shit. At jeg skal trykke i meg mengder med mat,for så å henge over dassen og vrenge ut av meg hver eneste lille bit jeg har spist før den reker å begynne å frodøye noe som helst. Spise og kaste opp,spise og kaste opp til jeg er så utslitt at jeg ikke orker mer,da først kan jeg være fornøyd,da først vil spiseforstyrrelsen bli fornøyd.

Men i dag,i dag har jeg ikke vært innom butikken og handlet noe mat jeg skal overspise og kaste opp. Jeg har ikke noe mat her som jeg kan overspise og kaste opp på. Jeg har spart penger. Og har brukt dagen på å jobbe imot spiseforstyrrelsen,kjempet imot trangen og suget,kjempen imot de destruktive tankene. Jeg har klart å bli sittende å se en film,å lese en bok,og jeg tok meg heller en times økt på sykkelen. Jeg har laget meg varm sjokolade for å prøve å dempe suget. Jeg prøver å ikke ha dårlig samvittighet for at jeg drikker det,og vet dere hva? Jeg skal om ikke lenge ta min kveldsdose med medisiner,og jeg overspiser og kaster aldri opp etter at jeg tar medisinene mine. Jeg har faen hakke meg hatt min første oppkastfrie dag på 1 år! For mange høres dette her sikkert helt på tryne ut,at dette her ikke er en stor greie,at å klare å la være å kaste opp burde være den naturligste ting i hele verden. For de som har et normalt forhold til mat så er dette selvsagt ikke noe problem,men jeg har ikke et normalt forhold til mat,det har jeg ikke hatt på 16 år,og jeg har kastet opp alt fra 1 gang,til 6 ganger daglig det siste året. I fjor klarte jeg å oppkastfrie dager,men ikke mer enn jeg kan telle på to hender. Å kaste opp er en avhengighet som er vanskelig å rive seg løs på,på lik linje med en narkoman som har et stoff problem,eller en alkoholiker med et drikke problem. Jeg er avhengig,men i dag har jeg klart å stå imot,i dag har jeg klart å komme meg gjennom dagen uten å overspise og kaste opp. Hvorfor jeg har klart det? Jeg har lenge nå ønsket å ha en oppkastfri dag,men jeg har sprukket kveld etter kveld,jeg har ikke klart å holde ut,ikke klart å stått imot trangen og suget,men i dag har jeg hatt litt motivasjon til å ikke gi etter,jeg ville prøve å gi kroppen en fuckings dag uten oppkast,fordi den trenger pokker meg litt hvile. Jeg skulle gjerne ha klart flere dager,så vi får se hva jeg klarer å få til.Jeg sliter som faen følelsesmessig nå,men pokker heller,jeg klarer de siste timene av dagen også!