Hvem er jenta?

«Hvem er jeg bak spiseforstyrrelsen?«

Et spørsmål mange spør seg selv,og prøver finne svar på. En søken etter å finne tilbake til den man en gang var,hvem man egentlig er,med alle ens tanker,følelser,meninger,personlighet,egenskaper,karisma,særpreg. Hva gjør deg til deg,og meg til meg? Hva gjør deg unik,hva gjør meg unik? Hva har gjort deg til den du er,hva har gjort meg til den jeg er,og hva har formet oss til nettopp de vi er? Det sies at på veien mot friskheten,til friheten fra alle problemene livet har gitt oss,så skal man finne seg selv,finne tilbake til den personen man var før sykdom kom inn i bildet,den personen man mistet og har glemt. Men har man egentlig mistet seg selv,selv om en sykdom har kommet inn i livet? Er det et spørsmål du som på en eller annen måte sliter med en psykisk problematikk har stilt deg selv?

Det har jeg. Jeg har hvertfall tenkt over det,og prøvd å finne svar på nettopp det spørsmålet. Jeg kan nesten ikke huske om jeg var en annen før  spiseforstyrrelsen kom inn i livet mitt,fordi bulimien har vært en del av livet mitt i så mange år nå,16 lange år. Bulimien er hardt innprentet i hverdagen min,den er en stor del av meg,den er meg og  ikke meg på samme tid,men like fullt er den der og tar plass. Noen ganger tenker jeg ikke over det,den bare er der,som en naturlig del,som slettes ikke er naturlig sett ut i fra fornuften,det normale. Andre ganger tar den veldig stor plass,på en slitsom,frustrerende og fortvilt måte som får meg til å føle meg slått ut,håpløs,sint,irritert,trist,tom. Dager som drar meg ned,som tapper meg for energi og gode følelser. Dager hvor det fine og gledelige forsvinner fordi de vonde følelsene spiseforstyrrelsene setter gang i meg overkjører og dominerer fullt og helt. Men er jeg en annen nå i forhold til den jeg en gang var,fordi spiseforstyrrelsen er en del av meg? Jeg føler og tenker fortsatt. Jeg har egne meninger,jeg har mitt særpreg som gjør meg unik,som gjør meg til den jeg er. Jeg har min personlighet. Jeg mitt menneskeverd,som alltid er der uansett hva jeg har gjort,sagt,tenkt,og selv om sykdommen er en del av meg. Jeg er fortsatt den utadvendte,jeg er fortsatt den jenta som har lett for å bli kjent med andre mennesker,jeg er fortsatt den jenta som liker å trene,lese bøker,elsker musikk, og finner gled,ro og motivasjon i disse tingene. Jenta som har egne meninger,selv om jeg ikke alltid tør ytre dem,i frykt for å såre,sette i gang en krangel som kan ende vondt og unødvendig. Jenta som har en formening om mye,som står for det jeg mener. Jenta som er glad i barn,jenta som elsker havet. Jenta som fortsatt nesten går i ekstase når blåbærene modnes og bare ut å plukke litt. Jenta som fryder seg over overraskelser,som da gjerne kommer meg gledesutbrudd,klapp og små hopp.Jenta som setter vennene sine høyt og er oppriktig glad i dem. Jeg kan  bli sint,skikkelig sint og kraftig irritert,og da hever jeg stemmen,banner og får lyst å kaste meg selv hardt i veggen. Jeg klarer le av meg selv,har selvironi og klarer se humoristiskom jeg driter meg meg loddrett ut,istedenfor å la det trekke meg ned og blir for hard mot meg selv,forrakter meg selv. Jeg blir sjalu,det gjør meg usikker på meg selv og får meg til å tro at jeg ikke er like bra som andre,jeg angrer på ting jeg gjort og sagt,og det kan få meg til å skamme meg,føle meg som en dritt,en bitch,men klarer også å akseptere at jeg ikke kan få endret på det jeg har sagt og gjort,men jeg kan rette opp i det jeg kan gjøre med det. Jeg har grenser hvor jeg ikke tillaterandre å trå over,fordi det finnes ting jeg ønsker skal være personlig. Jeg har lært å sette ned foten og trekke meg vekk fra visse ting som bare drar meg lengre ned i gjørma,som å velge bort mennesker som drar energien ut av meg.

Jeg kjenner selvsagt på ekte glede,kjenne hjertet renne over av lykke,smille fra øre til øre,gråte gledestårer. Jeg kjenner på sorhjertesmerte,savn,gråter. Jeg kan bli redd og kjenne på frykt,kjenne hjertet og puls som fyker opp i uoppnåelige høyder. Jeg lar meg imponere og sjokkere,hvor hjertet er nær ved å hoppe ut,måpe,bli stum.  Jeg gleder meg over andres gleder, se deres smil og lykke,og jeg deler mine gleder. Jeg kysser og klemmer,gir en klapp på skuldra,en high five,et smil. Jeg gir komplimenter,men sliter en del med å ta imot dem selv,fordi ros og skryt er vanskelig å ta imot,janteloven har fortalt oss at man ikke skal tro godt om seg selv, jeg har alltid hatt problemer med å ta imot det. Jeg er romantisk,å vise den jeg elsker hvor stor pris jeg setter på han,hvor mye han betyr for meg,hvor glad og takknemlig jeg er fordi nettopp han vil være med meg. Jeg liker like mye å gi som å . Å gi gir meg mer enn å få NÅ, etter som årene har gått,fordi jeg liker å se at andre blir glad. Å glede andre er en like fin måte å vise andre at du bryr deg,som å også si det med ord. Jeg setter umåtelig stor pris på vennene mine nå som den gang før spiseforstyrrelsenentret livet mitt da jeg var 18. Jeg har god kontakt med familien min,forholdet mellom foreldrene mine og meg er som det alltid har vært,forholdet mellom søskenene mine og meg har blitt bedre,sånn som det gjerne blir jo eldre man blir. Den eldste av mine yngre søstre og jeg har et nært forhold,med henne kan jeg dele alt,til henne trenger jeg ikke legge to pinner i kors. Jeg prater ikke på helt samme måte med de to andre,men det har med alderen å gjøre,men jeg kan prate åpent om mine ting,mitt problem. Jeg er fortsatt den dag i dag den som høres og som ler høyest når jeg er på fest med mine venner,som den gang før jeg ble spiseforstyrra.

Da spiseforstyrrelsen ankom så ble usikkerheten min redusert,selvfølelsen forsvant,selvtillitten sank en god del hakk. De vonde og tunge følelsen tok mer plass,er det det som menes med at jeg har forandret meg? Fram til man til man kommer forbi fjortis stadiet er man gjerne usikker på seg selv,selvtillitten er kanskje ikke den aller beste,og tusen tanker skaper et indre kaos uten like. Så for min del,hvor spiseforstyrrelsen kom i en alder der man ikke helt vet hva man vil videre i livet,hvertfall var ikke jeg helt sikker på det,så hva er annerledes nå,fra den gang spør jeg meg selv da. Spisefortyrrelsen har forsterket mange følelser og tanker i meg i forhold til hvordan det var før bulimien,men det forandrer ikke hvem jeg er som person,gjør det? De årene jeg nå har vært i behandling har redusert de tunge og vonde tankene, og følelsen jeg hadde,selvtillitten er mye bedre,selvverdet har blitt bedre. Selvbildet skranter kan man si,men det var heller ikke så bra før bulimien inntok livet mitt. Behandlingen har gjort meg sterkere,og livet har gitt meg mange erfaringer som alderen uansett gir en,og med alderen kommer også lærdom man tar med seg videre i livet.

Å overspise og kaste opp er ikke en naturlig del av livet,men det gjelder for alle mennesker,det er ikke personlige egenskaper,det er handlinger. Spiseforstyrrelsen har forsterket og redusert tanker og følelser,men jeg er fortsatt den jeg engang var,før bulimien,eller?  Men er det sånn at man noen gang finner seg selv,med tanke på at årene går,man eldes,og livet alltid har noe å læres oss,at man aldri blir utlært? For det betyr jo også at man tillegger seg nye tanker og følelser,livet gir oss alltid noe som setter i gang tanker og følelser på ulike måter. Men vi har ulike måter å mester det som måter oss. Er det det som menes med at jeg skal finne meg selv? Når livet som går til stadighet gir meg noe nytt å lære,så er det noe nytt som legges til av det jeg hadde fra før,men siden jeg ikke hadde det fra før,så kan jeg ikke si at jeg finner tilbake til meg selv. Man kan alltid finne nye ting man liker,har tanker og følelser om,så vil man da finne seg selv,og hva betyr det egentlig å finne seg selv? Jeg er fortsatt Laila,akkurat som jeg var fra den dagen jeg ble født og fram til jeg var 18,og jeg vil alltid være Laila når jeg lærer,erfarer og tillegger meg ny kunnskap. Vil jeg ikke? Du kan være enig eller uenig med meg,kanskje har du et annet syn,en annen formening,men dette er hva som kverner oppi hodet mitt når jeg tenker over uttrykket «Å finne seg selv.» Jeg kan selvsagt ta feil,men når tanker og føleser ikke har et konkret svar,så er det heller ikke feil av meg å tenke og føle sånn. Hva mener du? Dere som har kommet mye lengre enn meg i behandling,hva mener dere? Hva har dere erfart i forhold til dette uttrykket? Jeg har fortsatt mye å lære,og jeg tar gjerne imot deres meninger og tanker rundt dette,kanskje det får meg til å se annereleds på det,kanskje det får meg til å klare å reflektere og tenke på en annerledes måte på dette uttrykket om dere vil dele noe med meg som jeg kan ta med videre? Jeg tar imot nye kunnskaper med åpne armer.

Advertisements

10 thoughts on “Hvem er jenta?

  1. Der har jeg ingen fasitsvar å komme med, da jeg selv er på let. For meg er de veldig annerledes, da jeg har vært såpass omfattende syk helt fra jeg var et lite barn. Det er noe av det som er vanskeligst for meg..jeg skal ikke TILBAKE til livet..jeg skal bare TIL det.

    • Ja,ikke sant,det er liksom noe det der og..Likevel så har du jo ditt særpreg og din personlighet,som gjør deg til nettopp deg 🙂

  2. Et vanvittig bra innlegg som grep meg veldig Laila. Jeg tenker mye på det, hvem er jeg egentlig, og hvem vil jeg være- kan jeg bestemme det? Jeg tror også at sykdommen på godt og vondt har formet oss til den vi er i dag, med tanke på erfaringer og opplevelser. Jeg vil ikke vært for uten all livsefaring på så kort tid, samtidig som jeg veldig gjerne ikke skulle ha slitt med denne sykdommen hvis det var fullt og helt opp til meg å bestemme.

    som Ingeborg skriver også så så skal hun ikke tilbake til livet, men til det. Kjenner meg litt igjen i det også, men jeg har mye jeg gledet meg over før som spiseforstyrrelsen har tatt fra meg, som jeg vil til. jeg vil til livet med de gode opplevelsene og den jeg var før sykdom, men med erfaringene 🙂

  3. gudene vet (sannsynligvis ikke de heller…)
    jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen, men jeg tror jeg finner det ut en dag, og det gjør du også, Laila…

    – vamp

  4. Jeg tror ikke det er noe ensidig svar på spørsmålet ditt. Selvfølgelig er du alltid «Laila», uavhengig av om du er fanget i en spiseforstyrrelse eller ikke. Jeg vil tro at grunnleggende meninger og standpunkter ikke endrer seg abnormt selv om man er syk. Forskjellen ligger kanskje i hvordan man lever livet sitt I kontra UTENFOR en spiseforstyrrelse. Handlingene og hverdagene vil jo være ganske forskjellige i de to tilstandene…og handlinger er vel en stor del av mennesket, «selvet», det også… Er det ikke?

    Dog synes jeg dette med å «finne seg selv» er et relativt svevende uttrykk. Er det ikke bare noe man bruker når man er tilfreds med seg selv og omgivelsene…? For når vet man egentlig ellers at man er «seg selv»?

    Bra innlegg som fikk meg til å tenke, Laila. 🙂

    • Ja,klart det er forskjell i HVORDAN man lever livet,men det er ikke det som menes med uttrykket,ikke sånn jeg tolker og forstår det hvertfall,så det handler jo ikke om akkurat det.

      • Hmm, jeg mener at hvordan man lever livet omhandler like mye hvem man er. Men det er kanskje bare min tolkning av det 🙂 Uansett et spennende tema!

      • Jo,så klart,men jeg LEVER jo selv om jeg har sf mener jeg,den hindrer meg jo ikke å i gjøre ting…

  5. Neida, men den tar jo fortsatt opp timer av ditt liv (hvis jeg har forstått tidligere innlegg riktig), som da hadde blitt brukt til annet om du ikke hadde hatt den. Min personlige mening er at hvem man er utleveres like mye i «hva» man gjør som «hvordan» man gjør det. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s