En bulimisk lørdagskveld

Sola har skint fra omtrent en skyfri himmel,fuglene har kvitret,gradstokken har krøpet opp til 20 grader +. I dag har det vært sommer. En god bok,og en kopp kaffe i solveggen,en tynn tunika og bare føtter,litt solbrent hud. Sola som glinser på havet,melleom de mange seilbåtene som er ute og nyter den til nå fineste og varmeste dagene i år. Selv om jeg elsker sommer,sol og varmere temperaturer,så kan det fort bli litt vel mye for min pinglete,sarte hud,noe som gjør at jeg etter en liten stund trekker inn,åpner vinduer for å prøve å døyve litt av varmen som holder på å kvele meg her. Jeg setter meg for å lese mer i boka mi,prøver slå ihjæl samvittigheten min som sier at jeg burde være ute når været er så fint. Men jeg har planer omå legge ut på en joggetur litt senere,når temperaturen hadde sunket 1 grad eller 2,det frista ikke så veldig å få et anfall av solstikk midt under turen. Jeg er en av de som hver eneste dag tenker :»I kveld skal jeg komme meg ut på en joggetur»,men som alltid ender opp med å bli sittende grodd fast i stolen,begravd i interenettets oppslukende verden,og atter en ny tanke kommer krypende :»I morgen,da skal jeg komme meg ut på joggetur.»  Jeg klarte legge fra meg boka,satte meg halvveis opp i stolen,satt og kikka meg rundt i den så altfor velkjente stua mi,og kjente på at jeg kjeda meg,og lurte på hva jeg skulle finne på. Noe som gjorde at jeg slapp å legge ut på joggeturen. «Plantene trenger vann.» Dessverre tok jo ikke det hele kvelden. Det tok ikke et halvt minutt en gang. Jeg Klarte ta meg selv i nakken,kom meg inn i treningsklærne,pludret litt rundt her,før jeg tvang meg selv avgårde. 45 min. senere var jeg hjemme igjen,vel fornøyd med at jeg hadde gjennomført en joggetur,med en liten pause hvor jeg besøkte graven for 2 dag på rad siden kisten ble senket ned,før jeg jeg tok resten av hjemturen som en intervall trening. Vel hjemme ble det uttøying,og litt styrke på mage og armer. En varm dusj,og alt føles bare som heaven. Jeg håper på bra vær i morgen også,sånn at sjansen for en lang tur oppi marka kan gjennomføres.

I går hadde jeg en helvetes kveld med bulimien,en kveld hvor jeg spiste og spydde selv om jeg var møkk kav sliten og lei. En sånn dag der jeg føler meg maktesløs fordi jeg ikke klarer å la vær. En sånn kveld hvor jeg tygger til det verker i munnen,og til tunga og resten av munnen er skikkelig sår etter en blanding av søtt,salt og sterkt,etterfulgt av oppkast,magesyre og deretter munnskyll. Det ble litt mye i går,og humøret sank i takt med maten som sank for så å komme opp i rekordfart. Selv når jeg var så utmatta at jeg bare hadde lyst å legge meg ned å grine,så var kroppen klar for å kjøre på med en ny runde,fordi det er sånn det er,jo flere runder og større mengder mat,jo mer skriker kroppen etter enda mer. Jeg ga meg etter 4 runder som holdt seg innen et tidssone på 7-8 timer,hvor hver runde varer rundt mellom 1-2 timer,med en liten snuspause mellom rundene. Istedenfor å gi etter for en 5te runde,så tok jeg kveldsmedisinene mine,og ble sittende å klare å følge med på en film som gikk,fram til medisinene begynte å virke. Jeg klarte lese 3 sider i boka mi før jeg måtte gi meg,øynene orka ikke holde oppe øyelokkene mer,og jeg sluknet tvert.

Nå er det bulimien som gjelder igjen,men heldigvis blir ikke denne kvelden like heftig som i går,for selv om jeg handlet to sprengfulle poser i går,så blir det kanskje 1 runde eller 2. Men det er bedre enn i går,og jeg føler ikke suget like heftig som i går,det er det positive med å trene litt,det roer suget,trangen. Jeg trenger å sette meg opp en treningsplan,uten at den skal bli tvangsmessig. Jeg vil også ha lyst til å gjennomføre det,for blir det tvang,så forsvinner også gleden ved å gjennomføre det. Men jeg er fornøyd med denne uka,3 joggeturer,2 turer opp til varden,og en del lange gåturer. Dagene med jogging har det også blitt styrke på mage og armer. Jeg jogger ikke så lange turer,men det er en begynnelse,det er tross alt noe jeg skal prøve å begynne å like,ikke vits å skakk kjøre meg selv på første tur,for så å aldri legge ut på en ny tur. I dag er jeg fornøyd med 30 min. jogging,og 15 min. intervall. Jeg vet også at jeg kommer til å legge meg litt mindre utslitt enn i går kveld,for i kveld vil ikke bulimien ha like sterkt grep om meg. Humøret er også bedre i kveld enn det var i går kveld.

Bilde tatt i oktober 2006,i forbindelse med denne oppgaven.

Reklamer

24 thoughts on “En bulimisk lørdagskveld

  1. I feel you 😦 Sånne kvelder er utrolig kjipe. Det tar liksom ALDRI slutt. Jeg blir aldri ferdig før alt av mat er borte. Om klokka blir tre,fire,fem på natta spiller ingen jævla rolle, for maten skal ned, tygges og svelges på rekordtid, også er det påan igjen. Never ending.

  2. Godt du har kvelds medisinene som en «grense» for når du må slutte å spy kanskje? Men fælt at du har det sånn, grusomt. Håper de finner en eller annen løsning for deg så du kan begynne på veien mot et friskt liv!

    Klem

  3. Sukk, kjenner meg igjen. Bortsett fra at jeg har mange slike runder hver dag og har dermed ikke energi til å trene. Jeg har faktisk ikke hatt energi til å en vanlig spasertur på et halvår. Dvs jeg går jo innimellom men det tar mer krefter enn jeg har, og jeg er veldig sliten etterpå. Det skal jo ikke være sånn.
    Men jeg er samtidig glad for at jeg ikke er aleine i galskapen selv om det er fælt at andre også har det sånn. Men det blir en felleskapsfølelse i det likevel.
    Stor klem til deg.

    • Det er slitsomt når det er sånn,men jeg er hvertfall glad for at jeg klarer å holde meg bp fri til ettermiddagen/kvelden kommer,det er da noe.

      Klemmer tilbake.

  4. OHH MAAAN. Jeg får så lyst til å gjøre slik som gamle bestemødre gjør i god hensikt men så altfor naivt, nemlig pakke deg inn i tepper og lage te til deg og finne salver som gjør at det gjør mindre vondt i munnen. Og tro at det hjelper. Men så gjør det jo ikke det… Tvert om, det er jo slik «godt ment» som ofte gjør det verre, synes nå jeg ihvertfall. Alt etter som…

    Åh, det høres så inderlig slitsomt ut, Laila. Jeg har det jo likt, bare på en annen måte… angsten min får jo ikke så vonde konsekvenser for meg fysisk. Åh, jeg får bare aller mest lyst til å klemme deg, holde deg fast, LEEENGE!!

    • Bestemødre gjør jo sånt i beste mening ja,haha,de er nå søte når de gjør sånt da. (Ikke at jeg har en bestemor som gjør sånt da,men mange bestemødre gjør sånne ting)
      En klem må vi få til 😉

  5. Åhhhhhhhhhhh!! 😦 Jeg har bare så lyst til å krype inn i PC’en hente deg over hit og bare holde deg i aktivitet med ett eller annet så du ikke får tid til å tenke tanken engang 😦 Jeg VET hvordan det er, jeg kjenner meg sånn igjen og jeg vet hvor viktig det er å ha noe å gjøre, noe som engasjerer så mye at man glemmer å tenke dumme tanker.

    Ingenting er verre enn å være hos noen og bare glede seg til man kommer seg hjem og får tatt noen runder! Dritt rett og slett!

    Den helsikens balansegangen hvor man ikke får den dårlige samvittigheten etter å ha spist slik at man aksepterer mengen og ikke trenger overkjøre den for å frigi maten igjen.

    Det handler om å bli glad i seg selv, og det handler om å bygge opp tillitten til maten. At man blir venner som fyller hverandre og ikke krangler lenger. Jeg er så lei utnyttelse av maten for egen selvfølelse som bare gir enda verre selvfølelse.

    Meg og maten er blitt venner og jeg har så lyst til det dere skal bli venner også. Før var matposene mine fyllt opp med chips, pølser, kjekt, is, sjokolade, gryteretter og frossen pizza.

    Nå er de fyllt opp med gullerøtter, grønnsaksblandinger, yoghourt, tomat, agurk, juice, farris. Ting jeg vet jeg ikke vil utnytte fordi de er snille med meg 🙂

    Jeg vil bare at du skal bli frisk Laila, og slippe den utmattelsen som kommer en slik helg. 😦 Men jeg vet at det er MYE lettere sagt enn gjort. Jeg vet du har lyst og at du vikrleig prøve å komme deg ut av det. Jeg vet bare ikke hvordan det skal skje? Hva måtte til for at du skulle klare å bli venn med maten? Hvis du kunne velge? Hvis alt lå tilrette for deg?

    • Jeg aner rett og slett ikke…Å lære å akseptere kroppen min i første omgang kanskje,at kroppen trenger maten for å fungere,å akseptere at en vektøkning vil komme,og å takle å ha mat i kroppen. Disse tingene må jeg jo jobbe med om jeg får en plass på Modum…så tiden får vise,nå klarer jeg ikke jobbe med noen av de tingene hvertfall…

  6. *gooood klem* til deg!!
    tenk om man kunne trekke bulimien ned i do og bli kvitt den? det hadde vært ironisk 😉
    Jeg har forresten hatt problemer med bloglovin så blogginnleggene mine kommer ikke inn dit (noe feil i en feed) og jeg får ikke til å fikse den,men jeg har laget profil på facebook for bloggen slik at folk kan følge den der om de vil, så om du vil følge den så er det bare å legge den til 🙂 (Olivia BakMasken)
    håper du har en mindre bulimisk søndag!!

  7. Poff, Laila… Håper kvelden i kveld (kvelden i dag?) blir bedre. Sender deg en god klem og skulle ønske jeg kunne gjort noe for å gjøre det lettere…

  8. Vet så altfor godt hvordan det er… Igjen og igjen griper bulimien taket, og jeg klarer ikke komme meg løs.. Akkurat slik du beskriver det.

    Håper dagen i dag er bedre, Laila. Tenker på deg ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s