Matorgie

Jeg fikk spørsmål av Ingeborg i et tidligere innlegg her,så da tenkte jeg at jeg kunne lage et eget innlegg på det. (Rart det der,Ingeborg stille så mange gode spørsmål som ender opp som egne innlegg…) Hun lurer på hva det er som gjør at man har en matorgie (eller bp som jeg ofte skriver det som her; binge and purge,spise/spy),og hvordan det oppleves å ha en sånn matorgie sammen med andre bulimikere. Igjen så vil jeg påpeke at dette her er min versjon,min opplevelse og erfaring,og at det ikke nødvendigvis trenger være sånn andre opplever og erfarer det.

Når en bulimi utvikler seg,så begynner den gjerne ved at man kun kaster opp måltidene man spiser,men etterhvert som tiden går,så vil kroppen begynne å kjenne på et sug etter å spise/spy. Det gir et kick,man trenger det på en måte,for  å dempe suget/trangen. (Man trenger det ikke i normal forstand,men i bulimisk forstand) Og det er så lett å tenke ; «Jeg kan jo egentlig spise absolutt alt jeg vil uten å bekymre meg,for jeg skal jo kaste det opp likevel». Etterhvert som tiden går,så blir ikke det å kun kaste opp måltidene nok,trangen blir sterkere,og da går det gjerne over til det punktet hvor man begynner å planlegge å ha runder med maten.Planlegger å ha matorgier. Man kjøper inn store mengder mat,alt man har lyst på,alt som måtte stå og friste i hyller og disker og skap rundt omkring i butikkene. Alt ligger der så tilrettelagt,det er bare å gripe etter det. Og man spiser og spiser,og spyr og spyr. Jo lengre man lever med bulimien,jo mer tolerant blir man med maten. Da min spiseforstyrrelse utviklet seg,så begynte det også med at jeg kun kastet opp måltidene,ikke alle en gang,men middagen. Så utviklet det seg til flere måltider,og det ble etterhvert planlagte runder,fordi jeg kjente på trangen,suget etter å spise og kaste opp. Problemet er bare det at trangen og suget øker i styrke.

Det som jeg spiste og kasta opp den første gangen jeg husker at jeg hadde en planlagt runde,er noe som jeg nå ser tilbake på som en latterlig liten mengde.Det kan ikke kategoriseres som «mengde» engang. Den «mengden» er som en smaksprøve for meg nå. Så lite var det.Eller for å snu på det,så vant er kroppen min blitt til å måtte ha store runder,at det som kanskje egentlig er normalt,nå kun er latterlig. Jo lengre jeg har levd med bulimien,jo større mengder mat har det gått med,det føles ut som at kroppen er umettelig. Og da kan jeg spise og spise,helt til jeg er så full i magen at jeg er redd den skal revne,og jeg må gå krokrygget inn til badet,fordi det nytter ikke å gå oppreist. Og så er det å sørge for at all maten kommer kjapt i retur igjen,sånn at jeg kan gå inn og fortsette der jeg slapp. Det nærmeste jeg kan sammenligne det med er en narkoman/alkoholiker.Den rusen man tar gir ikke sterk nok rus,den demper ikke suget. Kroppen får ikke dekket behovet etter stoff/alkohol. Mengden med mat økes,fordi jeg tror at kroppen vil bli tilfredsstilt på den måten,men den blir jo ikke det,den vil bare ha enda mer jo mer jeg spiser og spyr. Det stopper ikke. Jeg kan spise og spise,i timer,i svære mengder,og jeg kan kaste opp 1 gang,2 ganger,3,4,5,men likevel er suget tilstede. Det stanser ikke. Og det er forferdelig vanskelig å klare å la vær å ty til maten når suget herjer på som verst,da er det mye enklere å kjøre på,gi etter,spise til jeg nesten sprenges,så kaste opp alt igjen like etterpå. Trangen tvinger meg til det.

Det hender at når flere med bulimi treffes,så kjører de på med felles bp,felles matorgier. Ja,det er vanlig,om jeg kan bruke det ordet. Men ikke vanlig i den forstand at bulimikere fra rundt omkring i hele Norge samles en random plass for å ha en bp,men venner med felles skjebne. Jeg har mange venner med spiseforstyrrelser,anoreksi og bulimi,og i ulik fase av sykdommen. Jeg har hatt besøk av venner,og jeg har vært på besøk hos venner. Når jeg har hatt besøk,så gir jeg folk frie tøyler.»Føl dere som hjem,ordne dere mat selv,trenger du låne klær så finner du det i skapet,slenge deg ned,ta livet med ro,gjør som du vil» Og er det ønskelig med mat,så planlegger vi om vi skal lage middag,eller whatever,alt etter hva man måtte ønske. Noen er friskere enn andre,og de ønsker å spise og beholde noe,så vi planlegger som regel alltid noe matopplegg. For selv om jeg selv suger når det kommer til maten,så har jeg jo sf venner som gjør det bra matmessig,og som prøver å få i seg normale mengder mat.

For meg så føles det veldig befriende å være sammen med andre med bulimi (de jeg kjenner altså),fordi jeg slipper å forklare og skjule. De forstår,de kjenner gangen i det,hvordan det kjennes på kroppen.Tankene. Og er man på et ganske likt nivå i sykdommen,sitter man gjerne med det samme udekte behovet,og mathåndteringen er lik. Selv om jeg har hatt besøk her av andre bulimikere,så har vi ikke nødvendigvis hatt en felles bp. Vi har alle kanskje kjøpt oss inn noe for å skulle se på en film,og så spiser vi kanskje i hvert vårt tempo,med ulikt inntak,mengde osv,og vi har ulike oppfatninger av hva som er mye å spise,og hva som er lite. Så om ei venninne spiste,la oss si,4 biter sjokolade,så kan det være mye for henne,men lite for meg. Hun vil kanskje kaste det opp,det ville ikke jeg. Så det er ikke dermed sagt at alle mine sf venner kaster opp,og ikke ordner vi mat hver gang,og ikke alle kaster opp.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg å ha vært med på så mange felles bp’er. Jeg har vel egentlig kun hatt det 1 gang,på den måten som det «felles bp» kategoriseres som,og det var nå i helga. Men det er ikke nødvendigvis sånn at vi sier: «skal vi ha bp i kveld?», men mer sånn ;»hva skal vi lage til middag i dag da? For bp-suget kommer jo…» Jeg har aldri følt meg så «hjem» med noe som med Karianne og Ida,sånn matmessig. Begge de er på «mitt» plan. Der maten er veldig vanskelig å håndtere. Og fordi de har det på akkrat samme måte som meg,og fordi vi har pratet så mye om det,så føltes det bare naturlig at vi satt der og spiste og spydde omhverandre. Vi visste om de andres kamper,og vi kjente vår egen. Men det var befriende å kunne være seg selv,om det betydde å spise og beholde,eller spise og spy. Vi er 3 jenter som veldig ofte sitter på hver vår kant av landet og spiser og spyr alene,og i helga var vi endelig sammen,og da endte det i felles skjebne.Og det føltes helt naturlig.

Vet ikke helt om det ble litt mer forståelig  jeg? Man blir veldig surrete i hodet etter mange år med en sf…

Advertisements

34 thoughts on “Matorgie

  1. Fint skrevet, Laila. Ettersom jeg sliter med angst er det jo ikke alt jeg forstår, av typen føler på kroppen selv mens jeg leser, men jeg FORSTÅR det likevel. Jeg forstår suget etter å finne en ro, en trøst, en stillhet som kan kvele det andre.

    Husker jeg leste at det er rimelig vilkårlig, rimelig tilfeldig om man ender opp med anorexi, bulemi, angst eller som spillegal, alkoholiker eller narkoman. Samme greia, alt er bare ulike mestringsmetoder, ulike mestringsmetoder for å mestre det man ikke nødvendigvis klarer å mestre, nemlig livet… Jeg føler det slik, ihvertfall. Jeg FORSTÅR inderlig godt en narkoman, selv om jeg ikke er det selv, jeg kjenner suget deres på kroppen, selv om jeg aldri har «vært der».

    KLEM

    • Ja ikke sant,men man må ha vært der selv,på en eller annen måte,før man kan sette seg inn i andres problemer,og skjønne seg på hvordan det suget faktisk kjennes…

  2. Enig med deg! Har tenkt til å skrive ett innlegg om min versjon av saken og trekke inn litt flere tråder i og med at fellesrunder er… tja… noe jeg er godt kjent med.

    Som du sier; vi sitter jo alene på hver vår kant av landet så og si daglig og trykker i oss mat og kaster opp. Det er ensomt, det gjør vondt, det er deprimerende. Så, om vi ikke hadde vært sammen i helga, så hadde vi uansett sittet hjemme og spidd og kastet opp, ergo; som du sier; «no big deal». Det føles helt i orden.

    Ikke minst; GALGENHUMOR! Det er jo en tragedie i seg selv at man ender opp på den måten, men man har da i alle fall humor og evne til å le av det, samtidig som man passer på hverandre, at det ikke går ille gæææli på noen som helst slags måte.

    Pluss at det ikke er press. NO PRESSURE. Alle vi tre hadde valg, kunne velge å la være om vi ikke hadde lyst der og da. Feks jeg, når vi var på Aker Brygge, da ville ikke jeg, så jeg sto over. Helt i orden, for meg, for dere.

    Synes også som du skriver nederst, at det kanskje er ufattelig vanskelig å forstå for andre utenforstående som ikke har vært i samme situasjon eller selv kjent det på kroppen.

    Enig med du! ♥

    • Ja,vi hadde alle valget,og vi kjørte egentlig vår egen løype hele tiden,nettopp fordi vi kunne være oss selv,og visste at det ikke var noe press på noen som helst måte. Når det først ble dager som endte opp med felles bp,så kunne jeg ikke ha hatt bedre selskap,fordi det var så lett å prate med dere,og trengte ikke holde igjen noe. Det føltes bare så…bra hele veien.

  3. Høres slitsomt ut å ha det sånn. Selv om jeg også kan overspise og om jeg hadde klart gjerne skulle ha kastet det opp igjen. Men det klarer jeg ikke. Så for meg gjelder den harde metoden å spise sundt og å være i fysisk form. Men det å ha bulimi er nok enda hardere. Klem

  4. Jeg har det sånn med mine venner at vi absolutt ikke skal gjøre noe når vi er sammen, da er vi sterke mot bilimien sammen.. men seff, det skjer jo.. men vi prøver.. har aldri hatt felles bp med noen, syns det virker litt rart.. men som du sier, man har jo samme sykdom og sånn.. det kan være fint at man veit om hverandres problemer, at man får lov til å være seg selv.. jeg syns det er helt okei om bestevenninna mi spyr, men grensa går ved kutting.. det tolererer jeg ikke..

    • Det er så absolutt ikke med hvem som helst jeg kunne ha hatt en felles bp med,og det er jo heller ikke noe som planlegges,men gjerne skjer spontant i forhold til hvilke planer man legger. Dette er faktisk første gang noensinne at jeg kunne ha spist på den måten som jeg gjør når jeg er alene,sammen med noen andre. Det er heller ikke alle som klarer å ha en bp sammen med andre,selv om de «andre» også er bulimikere. Det er som sagt også første gang for meg hvor jeg tok den helt ut…

  5. Tusen takk for svar Laila! Har skrevet innledning til dette innlegget hos meg, om hvordan det kom til..
    Selv satt jeg med passe hakeslepp og visste ikke hva jeg skulle si..jeg syns bare det er så vondt..så trist.
    Gode klemmer fra meg, og takk til Kariannemor og Ida som lot deg dele.

  6. Kjempeflott at du skrev dette innlegget Laila!
    Tror mange blir mye klokere av å lese dette!

    Det er ikke akkurat så uvanlig at narkomane ruser seg sammen heller, så på en måte er det nesten det samme, bare bytter ut rusmidlene med mat..

    Jeg føler meg, som du sier, mindre alene i en felles BP.
    Det er noe trygt og gjenkjennbart når man har en BP med andre folk, en blir ikke dømt eller stilt spørsmål. Det er bare sånn den er, sykdommen, bulimien.

    For meg var det en enorm befrielse den første gangen jeg var med i en matorgie, husker det så innmari godt…. Pizzabuffét på Egon.
    Ingen spørsmål. Ingen kritikk. Bare ren forståelse, og en felles sjebne som bandt oss sammen.
    Vi kunne le av vår egen galskap og tulle med at vi er mildt sagt litt forskrudd i huet, men vi hadde det utrolig morsomt. Og ikke minst kunne vi ha det gøy med å tenke på hva alle andre måtte tenke om oss, for vi blir jo mildt sagt «rusa» i den forstand – spenningskick.

    Jeg vil heller BP sammen med andre hvis muligheten er der, enn å sitte alene med skammen for meg selv.

    Klem

    • Ja,ikke sant…Tror nok mange mener at det er å trigge hverandre,men alle vet jo hvordan det er,og alle har selv et valg,noe de andre fullt ut respekterer. Du husker jo Egon i fjor høst,da jeg var i Tr.hjem med dere,selv om dere hadde bp,så hengte ikke jeg meg med,selv om jeg kunne. Jeg holdt ut og lot vær. Det var mitt valg.

      • Nettopp, og det respekteres i aller høyeste grad! 🙂
        Det blir feil (som mange kanskje tror), at det er gruppepress, men som du sier så har vi alle et valg.

        Jeg har ved flere anledninger takket nei til å bli med på matorgier, fordi jeg enten nettopp har BP’et, eller fordi jeg ikke hadde et sug akkurat der og da.
        Men hvis jeg alikevel var på tur ut døra for å handle og får melding om å bli med, så drar jeg uten tvil.
        Man er ensom nok fra før av i denne sykdommen.

        Uff…. den Egonturen var jo heeeelt syyk. Hvor mange var vi som satt der? 7 – 8 stk? Lurer på hva betjeningen tenker om oss hahahaa

      • Ja,ikke sant,om man likevel hadde planer om å ha bp,så spiller det liksom ikke noen rolle om man gjør det sammen med andre,for ja,det er utrolig ensomt å sitte sånn…
        Vel,vi var tilsammen 6 tror jeg..

  7. Ville bare si at jeg synes bloggen din er utrolig fin. Du skriver åpent og ærlig om hvordan livet med en spiseforstyrrelse er, og det er noe jeg synes er utrolig viktig. Jeg sliter selv med bulimi og har gjort det i ganske mange år nå, og jeg liker veldig godt å lese bloggen din 🙂

    • Tusen takk,hyggelig at du tok turen innom 🙂
      Håper det går greit med deg da,for å leve med bulimi er ikke akkurat en dans på roser…

    • Eller fornektelse…går på ett fett egentlig…håper du klarer å gi deg selv litt gode dager innimellom da,selv om det ikke alltid er så enkelt…

  8. Jeg hadde det en gang med en venninne da jeg var 19.. det var snakk om ost og kjeks. Men da hu gikk på do så fikk jeg så VONDT inni meg fordi jeg ikke klarte å vite inni meg at hu må kaste opp maten sin, men jeg sa ingenting for jeg gikk jo etterpå.. men det var så vondt å vite at hun hadde det sånn, på en måte. Vanskelig å forklare men 😦

  9. altså, å høre og vite at venninna mi kasta opp var vondt for meg for jeg ville jo så gjerne at hun skulle ha det bra 😦 men den dag idag er det jo så vanlig for meg at kanskje det hadde føltes anderledes for jeg vet jo at personen kan ha det «bra» likevel… forklarer meg veldig tungvint nå. vanskelig å forklare dette 😉

  10. Hei 🙂
    Jeg er innom bloggen din ganske ofte. Synes du skriver meget bra 🙂 Dette innlegget håper jeg virkelig ikke kommer ut som frekt. Noen ganger kan det være litt vanskelig å skrive ting på den måten jeg ville spurt ansikt til ansikt :/ Jeg ble bare veldig opphengt i innlegget.

    Skal ikke skrive så mye om min sf, men jeg har anoreksi, så føler jeg har litt kunnskap 🙂

    For meg var dette på en måte litt sjokkerende å lese. Jeg kan på mange måter forstå det, men blir nesten litt irritert.. Vet ikke helt hvorfor jeg reagerer på den måten, men det er kanskje fordi det er så ukjent for meg? Jeg vil gjerne ha min sykdom for meg selv, og dette prosjektet er veldig privat. Om jeg noen gang hadde møtt noen i min situasjon, også forsøkte vi å ikke spise sammen, så hadde dette blitt veldig feil for meg. Ihverfall når man kanskje prøver å komme ut av spiseforstyrrelsen? For meg handler det om å skulle støtte hverandre på andre måter enn å gi mulighet til å gi sykdommen frie tøyler.

    Om man kommer ut av en bulimi – vil man ikke se tilbake på et slik møte som mer destuktiv enn hjelpende?

    Når jeg er på mitt dårligste skulle jeg gjerne hatt noen som forsto meg og som kunne «hjelpe» meg med å ikke spise, men det ville jo bare gjort meg verre.. hmm. Jeg vet ikke. Tror bare jeg ikke forstå det 😦

    • Skjønner at det kan virke sjokkerende,so let me answere you:

      Altså,de jeg var sammen med her er like gamle travere av bulimien som jeg er,den er inngrodd i oss,vi er hardbarka bulimikere,for å si det sånn.OG,vi er veldig åpne om sf vår,den har bringt oss tett sammen. Nettopp pga dette,så kan vi altså være oss selv,dele det vonde,støtte hverandre på tunge dager,ha det kjekt sammen,snakke rett fra levra osv. Vi knytter nære bånd,på flere plan. Vi er som sagt åpne om sf vår,og dermed er den ikke 100% privat lengre. Ingen av oss er egentlig på et stadie hvor vi prøver å komme ut av sf ennå,nettopp fordi den sitter så fordømt hardt i. Vi er sliten og lei,så klart,og vi ønsker alle sammen at det var annerledes,men når vi også vet at vi ikke klarer stoppe det som kommer,ja da er det hvertfall greit at vi er sammen. Men det handler om valg. Vi gjør kun det vi selv ønsker. Om de to andre ville kjøre på,og jeg ikke ønsket det,så hadde jeg latt vær,det samme gjelder for dem. Det handler ikke om press på noen måte. Og vi støtter hverandre i positiv retning,men det er kanskje vanskelig å skjønne for utenforstående som selv ikke er der vi er. Derfor er det vanskelig å forklare det også,men vi forteller bare fakta. Jeg vet ikke hvordan jeg vil se på det den dagen jeg blir frisk,men når mine kvelder ville bestått av bulimien uansett (jeg har ikke hatt en oppkastfri dag på snart 1 år…) så var det faktisk godt å ha selskap med mine to som selv er i akkurat samme situasjon.

      Vet ikke om du skjønner litt mer utifra dette,men snart kommer Karianne ut med et lignende innlegg,du kan jo lese det også (kommer på http://arikanne.com sånn etterhvert nå,hun skriver det just nuh..)

      • Takk for svar 🙂
        Tror nok jeg ble litt klokere, men jeg kommer nok aldri jeg vil forstå det helt.. Sånn er det jo med det meste egentlig. Forsto f.eks ikke hvordan noen kunne sulte seg selv- Følte de var bare teit å kunne enkelt ta seg sammen og bare spise! Hadde sikkert hatt samme holdningen om jeg var i deres situasjon!

        Veldig bra at dere har hverandre ihvertfall. Vet hvor ensomt det kan være!! Så håper jeg virkelig å se dere alle sammen komme ut av dette en vakker dag 🙂 Også kan dere bruke de tette båndene til å motivere og støtte hverandre til å bli bedre 🙂

  11. Jeg forstår hvorfor noen gjør det, for jeg gjorde det samme før jeg ble «frisk», men forsto vell egentlig ikke helt hvordan dere kunne gjøre dette sammen nå, helt til jeg leste det ene svaret hvor du skriver at «Ingen av oss er egentlig på et stadie hvor vi prøver å komme ut av sf ennå». Skjønner det da. Men vær så snill og ikke gjør det når/hvis en av dere kommer til det stadiet, for det er ingen tvil om at det kan trigge. Det blir som og sitte og drikke foran en alkoholiker som prøver og slutte……..

    5

    • Det er vi fullstendig klar over,vi er tross alt gamle travere i spiseforstyrrelser alle 3. Og alle VIL bli frisk,men vi er dessverre veldig fanget av sf ennå. Vi synes det er trist hver gang en av oss ender opp med bp..Vi krysser fingrene for hverandre hver dag,og vi jubler høyt når noen klarer dager uten å kaste opp. Men vi har ingen rett til å nekte hverandre å spise og spy,fordi vi vet hvor jævlig vanskelig det å la vær. Det handler om respekt for hverandre,og sykdommen.

  12. Bra skrevet! Tror en del kjente seg igjen her. Som du sier, er det suget etter å alltid spise som er verst for meg og. Har egentlig aldri tenkt over det, dette ble kanskje en motivasjon til å slutte, dersom jeg bare holder meg fri for oppkast helt til suget forsvinner litt etter litt. Hmm skal tro om det er mulig..

  13. aner ikke hvordan jeg kom inn her.. søkte på hjemmelaget tacosaus også havnet jeg på innlegget. Blir en smule provosert. Har selv hatt anoreksi, bulimi og overspising, så kan fint sette meg inn i situasjonen deres. Men hvorfor tilbringer du tid med andre spiseforstyrrede? Det vil IKKE hjelpe dere å bli kvitt spiseforstyrrelsen. Jeg hadde en blogg slik som deg. Da jeg gikk i behandling fikk jeg beskjed om å slette bloggen, slette ALLE bilder av meg tatt mens jeg var syk, og slutte lese og oppholde meg med andre med samme problemer. Det var ikke lett, man valget var så mye verre. Det tok tid og det var en hard kamp, men den var vert det mere enn noe annet I dag er jeg 23 år, eier mitt eget hjem, er i full jobb, og min fantastiske samboer(nå nylig) som har holdt ut med meg i snart 6 år, er her fortsatt. Nå kommer ønsket om å stifte en familie. Jeg kunne ikke hatt det bedre.. Du må se fremover. Ikke la fortiden eller nåtiden oppholde deg. Se frem.. Sykdommen er ikke det som gir lykke og trygghet, det er bare noe den lurer deg til å tro. Jeg et dere alle 3 kan klare, det.. men det krever at dere oppsøker hjelp, lar BHENALDERENE, ta den fulle styringen. Det nytter ikke å lure dem, for den du lurer da, er faktisk deg selv. Som syk ser man på behandlere som dumme, vet ikke hva de driver med osv osv. Når du er frisk vil du se på dem som engler 🙂 Du må bare ikke gi deg like før du klarer det, hold ut det lille ekstra og du vil se hva jeg og så mange andre som har blitt friske mener. Lykke til alle 3 🙂

    • Om du ser datoen på det innlegget, så vil du oppdage at det er…2-3 år gammelt? Og leser du resten av innleggene etter det, så vil du se at jeg har vært på modum, er i behsndling ennå, jobber, har et forhold osv osv. Leser du det siste innlegget, som jeg skrev i går, så vil du se endringer. Men, du har jo ikke fulgt meg, så du kan jo selvsagt heller ikke se endringene.
      Bra for deg at du har kommet deg så langt. Samtidig er det lurt å huske på at ikke alle responderer likt som deg. Lykke til framover med alt 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s