Ulik grad av bulimi

Jeg har flere ganger fått spørsmål,eller kommentarer fra andre som selv sliter med bulimi om hvordan jeg klarer å ha en jobb ved siden av sykdommen. Jeg velger å vri på det og heller si at jeg har sykdommen ved siden av jobben. I alle mine år som spiseforstyrret så har jeg jobbet. Jeg har aldri vært arbeidsufør på grunn av spiseforstyrrelsen. Jeg har derimot vært sykemeldt en liten periode (i et par mnds tid eller noe,,spredt over de siste 5 årene) som følger av depresjon. Men thats it. Jeg har heller aldri sett på meg selv som så syk at jeg har hatt grunnlag for ikke å klare å jobbe. Spiseforstyrrelsen har aldri hindret meg fra hverken å gjennomføre studier eller å ha en jobb. Det har gått veldig greit for min del hele veien. Mye av det skyldes at jeg er pliktoppfyllende,jobb før meg selv. Og jeg har nektet å la bulimien styre så mye at det skulle få hindre meg i å ha en jobb. Jeg vil klarer meg mest mulig selv på de områdene jeg kan. Jeg vil gjøre en innsats,og jeg vil føle at jeg mestrer livet selv om jeg sliter med en spiseforstyrrelse. Jeg vil ikke at det skal ødelegge mer enn nødvendig heller,så derfor har jeg aldri lagt meg ned,eller gitt opp på det området. Dessverre er det ikke sånn for så mange andre igjen.Bulimien utarter seg i ulik grad fra person til person,som så mange andre sykdommer gjør. (Dette her gjelder også selvsagt andre psykiske lidelser,men jeg tar nå for meg bulimi siden dette er gjeldende for meg)

Jeg kjenner mange som dessverre sliter med bulimi,og jeg ser hvor ulikt sykdommen utarter seg for oss. Jeg kjenner jenter som ikke klarer å være i jobb,fordi bulimien krever absolutt alt av tid. Den er så sterk at den krever all fokus,og konsentrasjon på alt annet enn maten ikke er tilstede. Dager hvor bulimien herjer fra de står opp,til langt på natt,hvor tusenvis av kroner går med til mat hver eneste måned. Mengder mat som ville gjort enhver normalspisende svimmel. Jeg kjenner ikke ikke noen som har det som aller verst sånn økonomisk,men det er mange bulimikere som har det så ekstremt at de har gjeld til langt over ørene fordi de bruker så mye penger på mat.Akkurat som at det ikke er jævlig nok å slite med maten,så får de en økonomisk krise i tillegg. Det hjelper virkelig ikke på situasjonen. Det må være vanvittig fortvilt. Mange kynikere,som ikke har snøring på hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse uttaler seg gjerne med at det kun er den syke sin egen feil at situasjonen er sånn,at det er opp til dem selv å bruke så mye penger. Tjo,tja,vel..hadde de bare visst hvor sterkt en sånn sykdom sitter i,hadde de selv vært i en sånn situasjon,og selv fått kjent det på kroppen hvordan det er,så hadde de kanskje lukket nebbet og holdt tankene for seg selv. Man trenger hjelp for å komme ut av en sånn problematikk. Det er ikke så enkelt som «bare å slutte.» Du ville heller ikke gått bort til en narkoman,eller en alkoholiker,og sagt:»det er bare å la være å sette den sprøyta/drikke den flaska«,fordi du vet at de er avhengige,og trenger derfor hjelp til å bli frisk. Det er akkurat det samme med bulimi,å spise og spy avhengighetsskapende. Man blir hekta,rett og slett,enkelt forklart.

Jeg kan ikke gi noe svar på hvorfor det er så ekstremt for noen,mens andre igjen har det i litt mindre grad. Ikke at det utgjør mindre fare,eller at det er mindre farlig,for de samme bivirkningene og skadene oppstår selvsagt. Og man er like syk. Hjertet kan stanse selv om du presser kroppen gjennom en runde med maten,eller 15. Du kan ende opp med å kveles av ditt eget spy om du kaster opp 1 gang,eller 15. Farene er de samme uansett. Jeg kan kanskje likevel si at jeg er «heldig»,om jeg kan bruke et sånt uttrykk,fordi jeg klarer å jobbe,fordi jeg fungerer i hverdagen,at bulimien ikke opptar hele dagen min,i handling. Det igjen betyr ikke at tankene mine står på «overload» når det gjelder mat gjennom dagen. Det sirkulerer konstant tanker om hva jeg skal spise når jeg kommer hjem,når,hvor mye. Hva har jeg lyst på,hva trenger jeg osv. Tankene er der hele tiden,non stop,men jeg klarer likevel skyve de litt lengre bak i hjernebarken når jeg er på jobb,eller er i sosiale settinger (der varierer det jo da selvsagt i hvilken grad tankene har,med tanke på at mange settinger gjerne involverer mat). Jeg tenker som så at jeg har all verdens tid til bulimien når jeg kommer hjem fra jobb,med mindre jeg har planer så klart,så da stresser ikke kroppen og tankene på samme måte som de gjør på dager der sjansen til å ikke noen runder med maten i det hele tatt gjør. Tankekjøret roer seg litt når jeg vet at det er tid til bulimien,selv om jeg jobber. Så da klarer jeg også å holde fokuset mitt når jeg er på jobb.

Så hvordan klarer jeg det? Jeg vet i grunnen ikke hva jeg skal svare andre bulimikere her jeg,fordi for meg har det vært sånn hele veien,det er sånn min bulimi fungerer. Jeg er ikke av dem som kjører på fra tidlig morgen til sene nattetimer,i ett strekk. Jeg skal ikke benekte at en dag (helg,eller fridager så klart) kan starte med en runde spise-spy. Det hender. Jeg hender også at frokoster kommer i retur. Men så kan det gå mange timer til neste runde,uten at sugen nødvendigvis er så stort i mellomtiden,fordi til tider er det fraværende,for så å melde seg igjen senere. Vanligvis kommer ikke det verste suget for meg før utpå ettermiddag/kveld. Fram til da går det som regel greit. Det hender at lunsjen kommer i retur,men det er mer fordi at jeg ikke klarte stoppe spise,og så ble det for mye. Ikke fordi jeg måtte ha en spise-spy runde på grunn av sug. Vanligvis består min dager av alt fra 1-5 runder med spising og oppkast,og da er det ofte pauser innimellom rundene. Ofte går det timer mellom hver runde. Av og til fortsetter jeg å spise rett etter at jeg har kasta opp. Det varierer i grunnen fra dag til dag,hvor sterkt dette suget er. Men min tilstand har i mer eller mindre grad holdt seg på dette stadiet i alle mine år som spiseforstyrret.

Jeg må bare si at jeg anser meg som heldig som ikke har et så ekstremt forbruk på mat. Regninger er et must å betale,det kommer først,uansett. Så må jeg ha medisiner,og det som er igjen etter at alt er betalt,skal jo selvsagt vare helt til neste lønn kommer. Da gjelder det selvsagt å fordele dette utover måndeden,og ikke bruke opp resten av lønna på de første dagene,for så å sitte igjen med en snustom konto en uke eller to før neste lønn kommer. For tro meg,det er et mareritt. Det er et puslespill som skal gå opp,og jeg prøver hvertfall så godt jeg kan til å få en helhet av det. Om jeg er økonomisk er kanskje å ta hardt i,men jeg har ikke annet valg enn å bruke det jeg har av penger. Jeg kan heller ikke skryte på meg å bruke pengene på mat fornuftig,med tanke på at jeg mer eller mindre spyr dem vekk,men når situasjonen er som den er,så må jeg likevel bruke dem så fornuftig som situasjonen tillater det. Kjøpe ting som kan dekke flere runder på en gang,som kan vare over flere dager. Jeg vet flere bruke flere tusen kroner daglig på sin bulimi,mens jeg kan f.eks ha et innkjøp på,la oss si 5-600,og da er gjerne 10 x 1 1/2 litere pepsi max + snus inkludert,og da har jeg mat over flere dager. Jeg bruker altså ikke penger daglig på mat som kun spises og spy’s den aktuelle dagen. Og en handle består også da gjerne av andre ting man trenger,som diverse toalett artikler,olje,ketchup,sennep,ris,smør,frukt,grønnsaker osv. Likevel bruker jeg jo gjerne resten av lønna mi på bulimien,altså,altfor mye penger bortkastet,men jeg ruinere meg ikke,jeg setter meg ikke i en skyhøy gjeld eller går personlig konkurs.

Jeg er også heldig på det området at kroppen min ikke har gått på en kraftig smell av den typen at jeg har besvimt eller kollapset. Jeg har aldri i mitt syndige liv besvimt,noe jeg nesten er overrasket over,med tanke på hvor hardt jeg faktisk presser kroppen med å la den gjennomgå en sånn behandling som den gjør. Lite inntak av mat som blir beholdt,oppkast opp til flere ganger daglig, og trening. Kroppen blir mørbanket hver eneste dag,og det har den blitt i 16 år. Jeg skjønner det ikke selv hvorfor min kropp tåler så mye mer enn mange andre. Jeg har heller ikke vært i en sånn befatning at jeg har blitt tatt tak i og blitt innlagt. Jeg har aldri vært innlagt,men det kan kanskje bli en mulighet nå etterhvert med tanke på at jeg har en søknad til Modum på gang,men den søknaden er frivillig. Jeg har heller ikke hatt noen oppfølging av lege,men det igjen kan jo rett og slett være på grunn av legen ikke har tatt det alvorlig nok og krevd oppfølging. Det burde nok helt sikkert ha vært på sin plass.Men jeg er heller ikke flink til å dra ned for å få tatt blodprøver selv heller,selv om det burde vært gjort ofte,fordi kroppen mister mye viktig ved at jeg kvitter med meg maten. Mange vil si at jeg sånn generelt har for dårlig oppfølging,med tanke på at jeg kun har behandling 1 time pr. 14 dag. Jeg kan vel si meg enig i akkurat det.

Så en diagnose betyr så absolutt ikke at den hverken oppleves likt,eller «gjennomføres» likt. Vi tåler ulikt,vi har ulike behov,vi reagerer ulikt,og vi håndterer det ulikt. Noen har det i mer ekstrem grad enn andre,men det igjen betyr ikke at bulimi er ekstremt uavhengig av i hvilken grad man har sykdommen. Det er like farlig om man kaster opp 1 gang,eller 15,fordi det er en vanvittig påkjenning for kroppen.

Advertisements

25 thoughts on “Ulik grad av bulimi

  1. Veldig bra skrevet, Laila. Du er så flink til å tegne et riktig bilde av denne forferdelige sykdommen. Håper Modum-søknaden blir sendt avgåre snart. Jeg har stor tro på at du vil få masse ut av et opphold der.
    <3<3<3
    Klemmer

  2. Det er dritbra at du klarer å jobbe ved siden av alt det vanskelige. Jeg har hatt flere år hvor jeg ikke har klart å jobbe, men nå er jeg ute i 40% hospiteringsplass, og klarer det! Det er jeg veldig glad for. Skulle ønske du fikk litt mer hjelp fra systemet. Det kan være tungt å ikke ha så mye hjelp — du er beintøff som klarer det du klarer!

  3. Flott innlegg. Folk er forskjellige, og sykdommer kan utarte seg forskjellig i forskjellig grad 🙂 Er mange som ikke skjønner det. Jeg vil også kalle meg «heldig» som greier å jobbe, ha et forhold og fungere noenlunde normalt i perioder til tross for alt kaoset i hodet. 🙂

    *klem*

  4. Jeg tror ikke så mye det handler om flaks eller tilfeldigheter..jeg tror det handler mer om hvor mye man behøver denne løsningen. Men det er min teori. En sf er ikke noe man slik sett får..men noe man tar. Igjen, mine ord.

  5. Halve kommentaren forsvant visst. Skulle også si at det var godt skrevet, nok en gang. Du har ordet i din makt Laila, jeg gleder meg som en unge til du får hendene fi til å utfolde deg ytterligere -det blir noe stort under tastaturet på denne jenta ❤

  6. Du er god som klarer å holde sykdommen noenlunde i sjakk, slik at du hvertfall klarer å jobbe og ha kontroll over økonomien.. Men jeg håper så inderlig at du får plass på modum og utbytte av det, slik at du får sjansen til å kjenne hvor mye lettere ting glir foruten bulimien. Du er så vant til å ha det slik, at du kanskje ikke lenger er helt klar over hvor sliten du er? Det er skummelt når man har blitt så vant til kroppens skrikende protester at man ikke lenger hører… Det er et farlig liv.

    Krysser fingre og tær for deg jeg, Laila min <3<3

  7. hør hør, veldig godt skrevet! Det er farlig, men kroppen tåler det meste. den kan tåle årevis med misbruk og forfall før den sier stopp. Håper du kommer inn på modum, håper du får hjelp! 🙂

    bra blogg, glad du skriver. Du har vært til stor hjelp for meg i mine refleksjoner rundt spiseforstyrrelsen min! Takk

  8. Så sant så sant, sykdommen er forskjellig fra person til person – selvsagt med mange likheter som man stiller diagnosen utifra, men likevell individuell. Veldig bra skrevet!

  9. Du er vanvittig sterk, ja! Det skal du pokker meg ha… Tenker nok at kroppen din har blitt så vant til det kjøret du utsetter den for, og at du på den måten ikke helt merker hvor sliten den er… I tillegg til at du virker veldig pliktoppfyllende, og flink pike! Du går litt på autopilot, kanskje?

    Veldig godt skrevet. Det er viktig å gjøre folk bevisst, at uansett hvor likt en sykdommen utarter seg er det alltid store forskjeller i både symptomer og hvordan den enkelte håndterer og tåler det…

  10. Dette var veldig bra skrevet! Sterkt å lese det, og ikke minst beundringsverdig! Du har en så stor forståelse, ikke trodd noe annet noen gang da, men må bare si deg igjen! Så stor innsikt i sykdommen din. Det er skummelt når man sammenligner hverandres sykdommer. Man kan ha like symptomer, smerter, tanker, osv, men det alt trenger ikke å være likt rundt sykdommen allikevel, noen funger i jobb, noen i skole og ikke jobb, noen ikke noe annet sted enn hjemme og andre må bare være borte, dette er så individuelt. Jeg er i alle fall kjempeglad at du har klart å fullføre studier og jobbe samtidig, sier ikke at det er lett, ikke i det hele tatt! Kanskje det er vanskeligere til og med siden du kan ikke tillate deg å være så sliten at du ikke får fullført jobb osv. Er vanvittig stolt av deg Laila, det er det jeg vil si <33

  11. Kjempe bra skeve Laila:)
    Jeg er den som har gjeld opp til øyrene pga bulimien. Penger som jeg har lånt av kamerater og familie. Jeg har allerede brukt opp 3000kr på litt over en uke og får ikke penger igjenn før om 2 1\2uke. Feriepenger som er spart opp er brukt på bulimien. Får låne 500kr av min mor så bulimi monsteret skal bli tilfredstilt. Jeg kaster opp 10-15 ganger, og det er søren meg ikke billig. Jeg tror ikke alle innser hvor mye som går i mat og godteri når man har bulimi.

  12. Jeg har jobbet 100% pluss hatt studier i tillegg til bulimien, og i tillegg kastet opp ca 10 ganger hver dag. Har vært i beintøffe studier som krevde 13 timer hver dag! Hvorav 7 timer (minst) var i fysisk aktivitet. Det ble først da jeg la meg inn frivillig at jeg ble sykemeldt 100% og jeg føler meg mer sliten nå enn noengang før, av en eller annen merkelig grunn. Det kan være fordi jeg først nå tar meg tid til å kjenne etter hva som foregår inne i meg. Men jeg vet at det går an å jobbe selv om man har bulimi, men jeg kjenner nå at nå som jeg har prøvd å være sykemeldt så har jeg ikke lyst til å dra tilbake til det stressende livet jeg hadde igjen…. :/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s